(Bilde: Deep Silver)

Typisk eksempel på at flere kokker fører til mer søl

Homefront: The Revolution blir nesten en parodi på seg selv.

Det tok tre spillutviklere fem år på å bli ferdige med Homefront: The Revolution. Etter å ha blitt annonsert av THQ i 2011 gikk det etter hvert til Crytek UK, som så sitt snitt til å utvide omfanget av spillet og gjøre det større enn hva THQ hadde planlagt. Deretter ble det sendt videre til Deep Silver og det nyopprettede Dambuster Studios, som stort sett består av ansatte fra nedlagte Free Radical Design. Utviklingen av spillet har altså ikke vært en lett affære, noe som merkes på det ferdige produktet.

La meg bare si det rett ut: Homefront: The Revolution er ikke et godt spill. Det kunne kanskje vært et helt greit spill hadde det ikke vært for den elendige tekniske ytelsen og det fullstendig uironisk ekstrempatriotiske manuset.

Hva om?

Pass deg for dronene, de kan gjøre livet ditt surt.
Pass deg for dronene, de kan gjøre livet ditt surt. Bilde: Jens Erik Vaaler/Gamer.no

Spillet fremstår som en mer urban utgave av de nyeste utgavene av Far Cry-serien, der du utforsker et stort og omfattende verdenskart i et førstepersonsperskeptiv. Mens Far Cry går for eksotiske, ukjente steder og omgivelser foregår Homefront: The Revolution i mer hjemlige trakter, nemlig et utbombet og okkupert Philadelphia.

Nord-Korea har blitt den nye supermakten i dette alternativet fiksjonsuniverset. En nordkoreansk Apple-ekvivalent ved navn Apex klarte i løpet av 1970-årene å bli den nye allestedsnærværende teknologigianten. Folk burde kanskje ha stusset litt over at de plutselig begynte å produsere våpen, men da noen gjorde det var det allerede for sent. Takket være en bakdør i alt Apex kunne Nord-Korea enkelt og hurtig invadere og okkupere et gjeldstynget og vanskeligstilt USA.

Fire år etter at okkupasjonen begynte har USA blitt forholdsvis stabilt, men det finnes fortsatt motstandsgrupper som forsøker å kaste nordkoreanerne ut av landet. Spilleren inntar rollen som Ethan Brady, en blodfersk motstandssoldat uten stemme, ansikt eller personlighet. Som seg hør og bør blir han en svært viktig brikke i motstandsbevegelsen i deres jakt på frihet.

Det er ingenting som tilsier at dette ikke kan være et godt utgangspunkt for et popkulturelt produkt, men Homefront: The Revolution er så blodseriøst og harry at det blir parodisk. Plottet, rollefigurene og replikkene de lirer av seg er både uoriginale og slitsomme, dynket i amerikansk patriotisme og svært kortsiktige løsninger. Alt skal bli bra bare de klarer å redde den ene fyren som er en god nok taler til å samle befolkningen. Alt skal bli bra bare de klarer å skaffe seg en stridsvogn. Alt vil ordne seg bare de klarer å fange én viktig offentlig person. Det finnes ikke et spor av selvbevissthet, fra verken utviklerne eller karakterene. Nesten alle du møter er komplette drittsekker og ingen ser ut til å tenke over konsekvensene av hva de driver med.

Gjør mye for å gjøre mer

Philadelphia er delt inn i grønne, gule og røde soner, og det er i de gule og røde sonene brorparten av spillet foregår. De gule sonene er der sivilbefolkningen bor under nøye oppsyn fra okkupasjonsstyrkene. Her er det ikke lov å bære våpen på åpen gate og nordkoreanerne vil angripe deg på stedet hvis de kjenner deg igjen. I disse områdene skal du forsøke å vinne tilbake folkets støtte og inspirere dem til å ta opp kampen mot okkupasjonsmakten. Det gjør du ved å etablere små baser for opprørerne, utføre små sabotasjeoppdrag, redde sivilister som blir undertrykt og passe på at nærliggende radioer alltid tar inn opprørernes propagandakanal.

Dette er bare en liten del av det totale spillkartet du får utforske.
Dette er bare en liten del av det totale spillkartet du får utforske. Bilde: Jens Erik Vaaler/Gamer.no

Etter å ha gjort nok av dette finner du nærmeste skjulested og trykker på en knapp, slik at sivilbefolkningen gjør opprør i gatene. Deretter får du noen flere oppdrag som ikke skiller seg særlig markant fra de du allerede har gjort. Til å begynne med syntes jeg det var ganske interessant å drive med disse småoppdragene, men det ble fort ganske kjedelig. Det er rett og slett for mye å gjøre og for lite variasjon fra oppgave til oppgave, som er et problem mange sandkassespill av denne typen sliter med.

I de røde sonene har kampene vært så harde at det meste ligger i ruiner. Her er det langt mellom de trygge havnene og det er lurt å være kjapp på avtrekkeren i tilfelle du blir oppdaget. Også her skal du etablere små baser for opprørerne og utføre sabotasjeoppdrag som kan dukke opp rent tilfeldig. Det finnes også egne festninger som du kan storme og forsøke å fange, som vil gi opprørerne en enorm fordel i kampen mot okkupasjonsmakten. Svært lite skiller hva du gjør i de gule og røde sonene utover at du har litt mer bevegelsesfrihet i de røde sonene.

De beste småoppdragene er de der du skal etablere baser for opprørerne, såkalte «Strikepoints». Som regel innebærer det å komme deg inn et spesifikt sted, for så å løse en liten oppgave slik at opprørerne kan overta stedet. Dette kan være fra å fjerne fiendtlige soldater til å skru på en generator. Her får spillets plattformsekvenser vist seg fra sin beste og innimellom verste side.

Å hoppe og klatre i et førstepersonsperspektiv fungerer sjeldent i dataspill. Noen har fått det til, men det skal lite til for at alt går på trynet. Innimellom klarer Homefront: The Revolution å treffe spikeren på hodet slik at du kan klatre gjennom vinduer, hoppe opp på avsatser og navigere deg gjennom omgivelsene uten store problemer. Andre ganger vil du stadig bli sittende fast bak eller under objekter i omgivelsene ved rene tilfeldigheter. Det gir spillflyten en enorm knekk og skaper en frustrerende opplevelse.

Våpenoppgraderinger må kjøpes først, men er lette å ordne i ettertid. Her har jeg laget en minekaster av et maskingevær.
Våpenoppgraderinger må kjøpes først, men er lette å ordne i ettertid. Her har jeg laget en minekaster av et maskingevær. Bilde: Jens Erik Vaaler/Gamer.no

Styr unna konsollutgavene

Det er slitsomt å spille Homefront: The Revolution. Ikke bare fordi rollegalleriet er grusomt irriterende hver gang de åpner kjeften, men fordi spillet er et eneste stort teknisk rot. Bildehastigheten er elendig på konsollutgavene, som hakker og stotrer nesten konstant. Teksturene bruker lang tid på å laste inn og hver gang det skal lagres en endring eller et sjekkpunkt stopper spillet opp i ti sekunder før jeg får lov til å fortsette. Den minste endring mellomlagres, så denne stoppingen skjer med jevne mellomrom.

Hadde de tekniske løsningene vært på stell kunne dette vært et helt greit skytespill, om ikke et med total mangel på selvinnsikt. På det rent grafiske ser det ikke så verst ut, selv om de utbombede byområdene ikke akkurat er den mest spennende visuelle stilen man kan gå for. Utviklerne klarer også å skape følelsen av å være en «underdog» på en forseggjort og gjennomført måte.

Ikke-spillbare figurer står ofte i veien for deg.
Ikke-spillbare figurer står ofte i veien for deg. Bilde: Jens Erik Vaaler/Gamer.no

Motstandsbevegelsen lever bokstavelig talt under bakken og kjemper mot okkupasjonsstyrkene med våpen som ser ut som de blir holdt sammen av gaffateip, binders og ønsketenkning. De nordkoreanske styrkene har alltid bedre våpen, utstyr og verktøy. Droner patruljerer gatene og enorme luftskip kan på et øyeblikk både lokalisere og utslette en stakkars motstandssoldat på et øyeblikk. Det skal ikke mange skudd til før du faller død om, mens de alltid har kroppspansering som klarer å motstå dine fislete små møkkavåpen. Geriljataktikk er det som må til. Du kan ikke spurte inn i enhver situasjon og håpe på det beste.

Det finnes derimot et skinnende lyspunkt i denne spillmatiske smørjen av tekniske problemer og håpløst spillmanus, og det er flerspillerdelen. Denne består av lagbaserte samarbeidsoppdrag for inntil fire spillere og et progresjonssystem der du låser opp nye ferdigheter og egenskaper etter hvert som du tilegner deg erfaringspoeng og penger. Det finnes ingen mikrotransaksjoner, oppdragene er fine og varierte, og du kan lage deg så mange ulike figurer du bare vil. Spesielt nyskapende er det absolutt ikke, men det blir et fint avbrekk fra en slitsom og lite spennende énspillerdel.

Konklusjon

Flerspilleren redder Homefront: The Revolution, men det var aldri spesielt mye å redde. Den helhetlige kvaliteten på spillet bærer preg av den lange utviklingstid og av at mange ulike utviklere har forsøkt å gjøre sin greie ut av prosjektet. Dette er et typisk eksempel på at mange kokker fører til mer søl.

Ikke la luftskipene se deg. Da bryter helvete løs.
Ikke la luftskipene se deg. Da bryter helvete løs. Bilde: Jens Erik Vaaler/Gamer.no

Uten den dårlige tekniske ytelsen på konsoll kunne det blitt et helt greit skytespill, men det er en tålmodighetsprøvelse å forsøke å komme seg gjennom historiemodusen. Det hakker og stotrer konstant og fryser hver gang noe skal mellomlagres, som setter en enorm stopp for spillflyten. Spillet blir dermed utrolig slitsomt og lite givende å spille, spesielt når det kombineres med den kjedelige historien og det slitsomme persongalleriet. 

Svært få av de du møter i Homefront: The Revolution har karaktertrekk som gjør dem interessante eller lette å like. Hvis de ikke er komplette idioter er de drittsekker som utelukkende snakker i patriotiske vendinger om hvor mye bedre alt skal bli bare de får drept «the Norks». Ting blir ikke bedre. De gjør aldri det. Og Homefront: The Revolution er ikke et godt spill.

Er du ute etter et førstepersonsskytespill satt til eksotiske omgivelser med en hovedperson som faktisk har en personlighet? Da anbefaler vi Far Cry 4. Vil du ha noe litt raskere og hakket mer brutalt? Det nye Doom fikk gode skussmål fra vår anmelder tidligere denne måneden.

Vurdering


"Et typisk eksempel på at mange kokker fører til mer søl"

Homefront: The Revolution PS4

Homefront: The Revolution Windows

Homefront: The Revolution Linux

Homefront: The Revolution XOne

Homefront: The Revolution Mac

Homefront: The Revolution PS4 PS4 4/10 Windows Linux Mac XOne

Spilldetaljer

  • Lanseringsdato: 20. mai 2016
  • Plattform: PlayStation 4
  • Utvikler: Deep Silver Dambuster Studios

Beste priser

På lager 248,- Til butikk
På lager 311,- Til butikk
Ikke på lager 348,- Til butikk
På lager 398,- Til butikk

Homefront: The Revolution Windows Windows Linux Mac XOne PS4

Spilldetaljer

  • Lanseringsdato: 20. mai 2016
  • Plattform: Windows
  • Utvikler: Deep Silver Dambuster Studios

Homefront: The Revolution Linux Linux Windows Mac XOne PS4

Spilldetaljer

  • Lanseringsdato: 20. mai 2016
  • Plattform: Linux
  • Utvikler: Deep Silver Dambuster Studios

Homefront: The Revolution XOne XOne Windows Linux Mac PS4

Spilldetaljer

  • Lanseringsdato: 20. mai 2016
  • Plattform: Xbox One
  • Utvikler: Deep Silver Dambuster Studios

Beste priser

Ikke på lager 248,- Til butikk
På lager 299,- Til butikk
På lager 311,- Til butikk
På lager 548,- Til butikk

Homefront: The Revolution Mac Mac Windows Linux XOne PS4

Spilldetaljer

  • Lanseringsdato: 20. mai 2016
  • Plattform: Mac
  • Utvikler: Deep Silver Dambuster Studios

Beste priser

På lager 219,- Til butikk
På lager 398,- Til butikk
På lager 499,- Til butikk

Kommentarer (7)

Forsiden akkurat nå

Til toppen