(Bilde: Frogwares)

Stil- og selvsikkert fra Sherlock Holmes

Mesterdetektiven prøver seg som dommer, jury og bøddel i sitt nyeste spill.

Det at noen fant på å lage spill basert på Sherlock Holmes kom vel ikke som en overraskelse? Elementært, vil kanskje noen driste seg til å si. Den verdensberømte mesterdetektiven har jo tross alt vært nettopp det, verdensberømt, i godt over hundre år allerede, og når nymotens fortellermetoder kolliderer med Doyles klassiske fortellinger passer de som regel svært godt inn.

Dette viser seg også å være tilfellet i det nyeste spillet i Frogwares årelange Sherlock-serie, og når Sherlock Holmes: Crimes & Punishments er på sitt beste, er det et fantastisk og finurlig detektivspill.

«Han ser litt død ut, Watson.».
«Han ser litt død ut, Watson.»Bilde: Frogwares

Elementær Holmes

Åstedet for opplevelsen er som vanlig Baker Street 221B, hvor den titulære hovedpersonen deler loftsleilighet med den jordnære og vitenskapelige Doktor Watson. Fra første stund får vi et innblikk i de to mennenes besynderlige forhold, når vi i førstepersons Watson-modus må unngå å bli skutt av detektivkompisen vår, som for anledningen har bind for øynene.

Denne åpningssekvensen, og flere til i løpet av spillets gang, danner grunnlaget for en kompleks hovedperson, og utviklerne har gjort en svært god jobb med å gjengi Holmes som et småskrullete geni. Med dressjakke, kroknese og vannkjemmet hår er det lite som er overlatt til tilfeldighetene, og det er en konstant fryd å se og høre hovedpersonen i arbeid.

Mye av æren for dette ligger i spillets herlige grafiske stil, hvor de ulike figurene har fått store deler av oppmerksomheten. Her er alt og alle satt sammen av klassiske ingredienser fra en troverdig utgave av London mot slutten av 1800-tallet, og jeg kjøper øyeblikkelig universet som en stilsikker avbildning av et møkkete og dampdrevet England.

Jeg kjøper øyeblikkelig universet som en stilsikker avbildning av et møkkete og dampdrevet England.

I hovedrollen står imidlertid spillets knallsterke ansiktsanimasjoner, og det er noen virkelig vakre fjes vi får hilse på i løpet av Holmes’ reise. På tvers av de totalt seks ulike mordmysteriene dukker det opp et knippe små og store personligheter, og disse er alle sentrale brikker i detektivens interne sjakkspill.  Mimikk og reaksjoner spiller også en viktig rolle når man skal undersøke og snakke med potensielle vitner og kjeltringer, og selv om det aldri tar steget like langt som for eksempel L.A. Noire, er ansiktene likevel betydningsfulle og tolkbare.

Samtidig merker man at flere bifigurer og sideområder ikke har fått like stor oppmerksomhet i utviklingsprosessen, noe som resulterer i et spill som bikker mellom feiende flott og helt ålreit pent.

Zen er viktig.
Zen er viktig. Dødsviktig.Bilde: Frogwares

Kjedsom kjerretur

Hva som faktisk skjer bak det ujevne sceneteppet varierer fra sak til sak, selv om de seks sakene stort sett handler om drap og vold. Dette til tross, det er ingenting å si på variasjonen, og Crimes & Punishments klarer stadig å overraske med nye påfunn og spenstige fortellinger – noen av eventyrene er basert på Doyles klassikere, mens andre er splitter nye, og samtlige holder et solid nivå.

Baskerville?
Baskerville?Bilde: Frogwares

Man tar kontroll over Sherlock i tredjeperson, og store deler av tiden bruker man på å lete etter ledetråder, snakke med aktuelle personer, og sette sammen ulike deduksjoner. Mellom alt dette er man pent nødt til å farte fram og tilbake mellom åsteder, Scotland Yard og hovedkvarteret i Baker Street, og veien via hest og kjerre brytes alltid opp av kjedelige lastetider.

Flotte og detaljerte ansikter er en viktig del av spillet.
Flotte og detaljerte ansikter er en viktig del av spillet.Bilde: Frogwares

Man kan riktignok bruke tiden til å se gjennom Sherlocks hendige notatblokk, men når man (spesielt sent i hver enkelt sak) flyr fra avtale til avtale med stadig hyppigere frekvens, blir opplevelsen svært harkete, på grensen til mild stakkato.

Jeg tror Frogwares gjorde lurt i å sløyfe den halvåpne verdenen de viste fram da jeg så spillet for første gang under fjorårets Gamescom, men fartingen rundt i verdenen kunne likevel vært gjort bedre enn her.

Mysteriene man faktisk løser fungerer imidlertid svært godt, og det ligger noe grunnleggende interessant bak hver eneste gåte. Hvem var det egentlig som harpunerte Svarteper i skjulet; har enkefru Halvorsen virkelig blitt utsatt for innbrudd; og hvor tok de chilenske togpassasjerne veien? Det er ikke godt å si, før man har utforsket de hintene som ligger strødd pent rundt omkring.

Det er i denne fasen spillet lider aller mest, og opplevelsen veksler altfor ofte mellom å være smertelig lineært, og plagsomt uhjelpelig. I det ene øyeblikket får man servert ledertråder i hytt og gevær, mens man i det neste raver målløst omkring i eldgamle templer og bortgjemte urtehager. Jeg savner en mer balansert vanskelighetsgrad.

Vil du la kjeltringen slippe unna, eller skal du rapportere til politiet?
Vil du la kjeltringen slippe unna, eller skal du rapportere til politiet?Bilde: Frogwares

Mine valg

Når man så først har funnet en bråte ledetråder, går spillet inn i sin kanskje mest interessante fase: deduksjonsdelen. Her skal man sette sammen det man vet, trekke konklusjoner og teste hypoteser til den store gullmedaljen, og spillets tilnærming til flere mulige kjeltringer, moralske valg og vidt forskjellige konklusjoner gjør seg svært godt i praksis.

Man kan nemlig aldri være sikker på hvem som egentlig har begått den aktuelle udyden, og hver drapsgåte har minst to-tre forskjellige konklusjoner. Hvordan man velger å løse sakene er dermed helt opp til den enkelte, og det er godt å kjenne på denne friheten i et spill som ellers er ganske restriktivt av natur.

Det som derimot ødelegger noe for opplevelsen, er det faktum at spillet lar deg se hvorvidt du tok det «riktige» valget eller ei, for så å la deg gå tilbake i tid og gjøre om beslutningen din. Det moralske alvoret mister noe av piffen på denne måten, og selv om jeg ofte kom fram til «feil» konklusjon, var det i det minste min konklusjon, mitt valg.

Det moralske alvoret mister piffen.

Hvis jeg faktisk tok feil, vil jeg helst ikke få det skjøvet i fjeset mitt øyeblikkelig, og selv om det er valgfritt å kikke på fasiten, er muligheten for lett tilgjengelig. Det virker mer som en feig løsning fra utviklernes side enn noe annet. De mye omtalte konsekvensene er heller ikke særlig mye å skryte av, og hver sak står mer som en selvstendig episode enn som en sammenhengende fortelling.

«Nok en død person, Watson. Hva er det som foregår i denne byen?».
«Nok en død person, Watson. Hva er det som foregår i denne byen?»Bilde: Frogwares

Konklusjon

Sherlock Holmes gjør seg godt i sitt nyeste storspill, og mer enn noe annet er det kanskje hovedpersonens skarpsindighet og småskrullete sjarme som bærer opplevelsen. Utvikler Frogwares har uansett gjort en god jobb med gjenskapelsen av den klassiske romanfiguren, og med ny teknologi bak sceneteppet ser han bedre ut enn noensinne.

Dette gjelder også for store deler av resten av spillet, og spesielt de mange ansiktene man blir kjent med imponerer. Det å tolke ansiktsuttrykk blir aldri like viktig som man kanskje skulle håpe, men det er uansett en fryd å se spennende 1800-tallsmennesker bragt til live på denne måten.

Selve gåteløsningen er også av det gammelmodige slaget, og med en kombinasjon av ledetråder, vitneutsagn og visuelle hint må man sørge for å trekke de rette slutningene i løpet av spillets seks ulike mordmysterier. Det er spennende å kunne velge sine egne konklusjoner, men spillet ødelegger litt for opplevelsen ved å la deg se hvorvidt du tok rett eller feil valg, for så å endre på svaret ditt.

Det mangler også litt på balansen mellom for lineært og for åpent, og jeg skulle gjerne sett en litt mer konsekvent stil. Ikke for det, Crimes & Punishments er både stil- og selvsikkert, og på sitt aller beste er dette helt klart et av de bedre Sherlock Holmes-spillene du kan få tak i.

Vi har ikke lykkes i å ta egne skjermbilder på Xbox One, men de offisielle skjermbildene som vi bruker her er representative for opplevelsen. Er du på utkikk etter flere gode detektivspill, er både Danganronpa: Trigger Happy Havoc og L.A. Noire to svært gode valg.

Vurdering


"Flott grafikk og flittige mordmysterier, men en konsekvent tilnærming mangler."

Sherlock Holmes: Crimes & Punishments XOne XOne 7/10 Windows PS3 X360 PS4

Spilldetaljer

  • Lanseringsdato: 30. september 2014
  • Plattform: Xbox One
  • Utgiver: Focus Home Interactive
  • Utvikler: Frogwares

Kommentarer (4)

Forsiden akkurat nå

Til toppen