(Bilde: Telltale Games)

Et menneskelig, følelsesladd og vakkert zombieeventyr

Telltale fortsetter å levere med The Walking Dead: Season Two.

Da jeg og resten av Gamer.no-gjengen hyllet The Walking Dead som et av årets beste spill i 2012, satt ord som «engasjerende», «rørende», «intenst» og «ektefølt» løst. På forhånd ville mange kanskje klødd seg i hodet over disse beskrivelsene – studioet som stod bak hadde jo tross alt stort sett holdt seg til å lage humoristiske pek-og-klikk-eventyr tidligere.

Men de amerikanske utviklerne fra Telltale ville prøve seg på noe nytt, og med færre gåter og flere dialogvalg skapte de en filmaktig opplevelse som var både overraskende, spennende og unik. To år har gått, og der man kanskje lot seg overraske i 2012, vet man nå nøyaktig hva man får når Telltale skal lage eventyrspill.

Ikke helt fornøyd, nei.
Ikke helt fornøyd, nei.

Zombiehierarki

I hovedrollen står Clementine, ungjenta som har fulgt oss helt siden de aller første minuttene av sesong én. Den gang ble hun formet og påvirket av våre valg i rollen som Lee Everett, og som en slags forsørger var det vanskelig å ikke bli glad i den lille, capskledde figuren. Til tross for at det nå har gått nesten to år, har hun fremdeles en plass i hjerterota mi.

Det å faktisk måtte spille som henne ble derfor en noe merkelig overgang, men etter en hektisk og brutal introduksjonssekvens er alt ved det samme gamle. I kjent stil er The Walking Dead: Season Two et interaktivt eventyr, noe som betyr at man i stedet for å fysisk styre hovedpersonen fra A til Å, bruker store deler av tiden sin på å se handlinger spille seg ut på skjermen.

Opplevelsen er litt passiv til tider, men man må samtidig være på pletten, da helvete kan bryte ut når som helst. Da får man servert en eller flere spenstige «quick-time»-sekvenser, og disse blir brukt akkurat så ofte som de bør. Stort sett holder man seg derimot til å styre hva Clementine sier til de menneskene hun har rundt seg. Dialogvalgene er som vanlig godt komponert, satt sammen med kløktighet, finesse og en anelse variasjon, slik at man lett kan finne et synspunkt som passer ens egne oppfatninger.

Man inntar en rolle, lever seg inn i den, og må ta konsekvenser for det man gjør og sier.

På grunn av alderen er Clementine på mange måter en utenforstående brikke i zombieapokalypsens hierarki, og sånn sett er det nesten lettere å identifisere seg med henne enn det var med Lee. Du ser nemlig ting slik de egentlig er, eller i hvert fall slik du synes de egentlig er, og med dette i bakhodet er det lett å ta valg du kan stå inne for.

Hvorvidt det er de rette valgene er en helt annen sak, men det er det som er så genialt med slike spill: Man inntar en rolle, lever seg inn i den, og må ta konsekvenser for det man gjør og sier.

Spooky!
Spooky!

Min Clementine

Som alltid med Telltales eventyrspill er det dessverre få reelle konsekvenser, og de ulike veiskillene man får velge mellom i løpet av sesongens fem episoder leder stort sett til det samme stedet uansett. Dette er, som jeg også sa om The Wolf Among Us, skuffende, men utviklerne er gode til å late som om det man gjør faktisk påvirker spillets univers.

Hamre «A» for å ikke dø.
Hamre «A» for å ikke dø.

Så gode, faktisk, at det er lett å overse dette hvis man bare tar seg gjennom spillets historie én gang. For en nysgjerrigper som meg, med fri tilgang til YouTube og det som verre er, er det lett å lete opp alternative løsninger og ødelegge litt for meg selv, men dette påvirker på ingen måte selve spillopplevelsen.

Snill gutt.
Snill gutt.Bilde: Telltale Games

Veien er målet var det en gang noen som sa, og det tror jeg han eller hun jammen meg hadde rett i – slik er det i hvert fall i The Walking Dead, og illusjonen av valg er omtrent like viktig som virkelige konsekvenser. I kampens hete føler jeg nemlig helt klart at det er jeg som bestemmer hvor veien går videre; det er jeg som velger å være rappkjefta mot Rebecca; det er jeg som sniker meg inn i huset midt på kvelden; det er jeg som er Clementine.

Menneskelig tilknytning

Og en av hovedgrunnene til at jeg kan stå så sterkt bak denne påstanden er det faktum at The Walking Dead: Season Two har et rollegalleri med levende og menneskelige figurer, og da tenker jeg ikke bare på Clementine. Dette er virkelige personer, personer som har levd lenge før de støtte på meg i en dunkel skoglysning en dag litt uti post-apokalypsen, men også personer som har ambisjoner om et liv etter møtet med meg.

Det er derimot mindre sannsynlig at det faktisk blir noe av disse ambisjonene, for det er en farlig verden man lever i, og figurer faller sammen som fluer når de først har skumpet borti vår lille hovedperson. Telltale liker nemlig å leke med spillernes følelser, og selv om det ikke nødvendigvis er en direkte sammenheng mellom døde figurer og følelser, er dette mennesker man bryr seg om.

Man bryr seg, både takket være Telltales sedvanlige sans for gode stemmeskuespillere, solide historier og godt manus, men også på grunn av spillets generelle utseende.

Luke er en av dine nye følgesvenner.
Luke er en av dine nye følgesvenner.

Som sin forgjenger, og The Wolf Among Us før det, er sesong to av The Walking Dead en grafisk perle, med tegneserieaktig sjarm, blandet med dyster tematikk og troverdige figurer. Ekstra skryt vil jeg også sjenke til de som har plukket ut og skapt musikken til denne sesongen: Dette er akkurat så intenst, sørgelig og avslappet som det bør være, og de ulike tonene underbygger perfekt det som skjer på skjermen til enhver tid.

Konklusjon

Telltale fortsetter der de slapp med The Walking Dead: Season Two. Historien til Clementine fortsetter idet vi hopper inn i hennes spinkle småpikesko, og til tross for skiftet i hovedperson er selve spillopplevelsen mye av det samme som den var i rollen som Lee Everett.

Man tar valg, snakker med folk og hamrer på knapper når situasjonen krever det. Det er simple mekanikker, men spillet kan slippe unna med det fordi det som ligger bak er så godt gjennomført. Historien er følelsesladd og intens, med et manus som faktisk klarer å forbli uforutsigbart stort sett gjennom det hele. Et vidt register av godt realiserte og menneskelige figurer står i førersetet, og det er forholdet mellom disse og Clementine (altså deg) som driver opplevelsen.

Hvorvidt sesong to kan måle seg med Telltales førstereise i zombieuniverset er jeg fremdeles ikke sikker på. Season Two har helt klart en bedre flyt sett over ett, og samtlige episoder holder et jevnt over solid nivå. De individuelle øyeblikkene er på sin side litt mindre slagkraftige, men det hindrer ikke opplevelsen fra å være et engasjerende, rørende, intenst og ektefølt spilleventyr.

Liker du slike nymotens eventyrspill er The Wolf Among Us et must. For de som liker eventyrspill av den gode, gamle sorten kan vi greit anbefale Blackwell-serien.

Vurdering


"En engasjerende, ektefølt og troverdig fortelling."

The Walking Dead: Season Two Windows Windows 9/10 iPad 9/10 Mac PS3 X360 PS4 XOne

Spilldetaljer

  • Lanseringsdato: 17. desember 2013
  • Plattform: Windows
  • Utgiver: Telltale Games
  • Utvikler: Telltale Games

Beste priser

Nedlasting 41,- Til butikk
På lager 99,- Til butikk
På lager 100,- Til butikk
På lager 249,- Til butikk

Kommentarer (10)

Forsiden akkurat nå

Til toppen