Anmeldelse

Battlefield: Bad Company

Intet dårlig selskap

Digital Illusions første ordentlige konsollspill holder standarder som er verdt mye mer enn B-kompaniet.

1: First page
2: New page

Høyeksplosivt

Skip O'hoy! Hardt babord!

Frostbite gir ikke bare fin grafikk. Det er en motor som også sørger for et godt lydbilde samt de mye omtalte ødeleggelsene, som lanseres som en av spillets store sider. Til tross for at man ikke kan sprenge absolutt alt, kan veldig mye av omgivelsene gå i stykker. Det som var en trivelig kaukasisk fjellandsby når man kom, er et ruinområde som ikke ante hva som traff det når man går videre til neste brett.

Trær, hus, vegger, gjerder – det aller meste kan blåses i fillebiter. Du finner deg en lur snikskytterplass på loftet i et gammelt hus. Vinduet er så lite at løpet og siktemidlene bare akkurat går klar av karmene. Du kan ligge der og plukke to, ja til og med kanskje tre dumme motspillere som stormer mot landsbyen i åpent lende. Du ler litt, og tenker at her skal du jammen sette ny rekord. Med ett smeller det. Siktet rister, og du ser ingenting på grunn av røyken og den knuste betongen som blir hengende i luften noen skakke sekunder. Du konstaterer at du er i live, og skal akkurat til å gå ned i siktemidlene før du ser at hele husveggen du gjemte deg bak er tilintetgjort. Når du omsider ser at stridsvognsløpet som står femti meter unna deg retter seg mot deg, vet du at du er avslørt – for ikke å snakke om ferdig.

Det er alltid moro å sprenge ting, og derfor kommer du til å bruke mye av tiden din i spillet på det. Jeg er likevel ikke helt fornøyd med de kulebaserte våpenmodellene. Hvis man sammenligner med Call of Duty 4: Modern Warfare, er Infinity Wards stortittel mer presis, samtidig som kulene har en litt mer realistisk undertone. Ting kan også føles en smule tregt i Battlefield: Bad Company, og når tempoet er så høyt som det er i en flerspillerkamp, burde det gått litt kjappere å bytte mellom våpen, samt å komme ned i siktemidlene.

Varmt!

Til tross for at treffbildet er godkjent, synes jeg fiendene trenger litt for mange kuler for å gå i bakken. Følelsen av å skyte er heller ikke like perfeksjonert som den er i Call of Duty 4: Modern Warfare, men nå sammenlignes det her også med det kanskje beste skytespillet på konsoll. Det blir et lite misforhold i hva man skal forvente av realisme når man ved avstandsskyting ganske korrekt må forlegge ilden, mens fienden tåler litt vel mange kuler. Battlefield: Bad Company trenger ikke å gå og skamme seg på dette feltet, men når man tenker på hvor gode svenskene normalt er her, er det rom for ytterligere finpuss.

Engasjerende flerspiller

Som i veldig mange andre skytespill om dagen, er det meningen at flerspillerdelen skal være omtrent like bærende som enspillerdelen. Her har Digital Illusions klart å gjøre overgangen glidende, og spillet utspiller seg på noenlunde samme måte som i enspiller. Foreløpig er det bare én flerspillermodus tilgjengelig, men med ti store og forskjellige kart, er ikke savnet av en ny modus særlig tilstede – og jeg har spilt en del timer.

Den tilgjengelige modusen heter Gold Rush, og her skal det ene av de to fraksjonene forsvare to kasser gullbarrer, mens det andre skal angripe. Hvis angriperne lykkes og tar de to første kassene, flyttes striden bakover på kartet til fire nye kasser, og når alle er tatt har forsvarerne tapt. En måler oppe i skjermbildet forteller hvor mye «forsterkninger» angriperlaget har igjen. Når de har hatt så mange gjenopplivinger at deres måler går tom, har de tapt, ergo forsvarerne klarte oppdraget sitt.

Denne karen er ikke bare ute etter dagens post.

Spillet støtter inntil 24 spillere, og dette kan kanskje høres litt lite ut etter dagens standarder. Digital Illusions har heller ikke valgt å implementere samarbeidsmodus i enspillerkampanjen, noe som også begynner å bli vanlig i skytespill. Jeg synes det er bra at utviklerne har valgt å fokusere på det de kan, og ikke gjøre for mange nye ting på en gang. Hvis man skal legge fokus på samarbeidsmodus og å optimalisere spillet for flere spillere, går dette ofte på bekostning av andre aspekter. Jeg foretrekker å spille et godt spill uten samarbeidsmodus og 60 spillere på banen enn et middelmådig som gaper over alt for mye.

Når teknikken spiller på lag

Teknisk sett fungerer menyene og mulighetene for å finne spill glimrende på begge de testede konsollene. Det tar ikke mange sekundene fra man trykker seg forbi de lette, nydelige jazztonene som er menymusikk, til man står midt i striden med et stort gevær. Det er lite antydninger til fall i bildeoppdateringsfrekvensen eller generell ping-problematikk, og det er akkurat sånn slike spill skal være.

Man kan som i de fleste andre Battlefield-spillene også i Bad Company velge mellom ulike klasser før man kommer til live. Man kan gå sammen i lag, og her kommer også mekanikken med at man kan bli gjenopplivet på samme område som en annen på laget sitt. Hvis du slåss i fronten og får vite at du er sistemann igjen på laget, kan det være lurt å komme seg i skjul og dekning, og la lagkameratene få bli gjenopplivet før du gjenopptar striden.

Og hvor har så du tenkt deg, lille snik?

I flerspillerdelen får man også forskjellige ferdighetsmedaljer, og går opp i rang på samme måte som i for eksempel Call of Duty 4: Modern Warfare. Etter hvert som man stiger i gradene, vil man også få tilgang til å låse opp diverse utstyr, samt nye våpen. De som har låst opp litt har nok en liten fordel mot de som er nye. Ikke fordi at våpnene er så mye bedre, men en del av utstyret er ganske hendig. Man kan selvsagt diskutere i det lange og brede om spill burde designes slik, da det kan virke avskrekkende på nye spillere. Jeg klarte imidlertid ikke å se noe stort problem her. Man skal ikke spille så lenge før man får tilgang på de aller første opplåsningene, og da kan man mer eller mindre velge og vrake mellom en rekke hjelpemider som for eksempel helseinjektor, mulighet for å kalle inn artilleristøtte og så videre.

Konklusjon

Battlefield: Bad Company er ikke et halvhjertet forsøk på å lage et konsollspill fra den tradisjonelle PC-utvikleren Digital Illusions. Det er en fokusert, morsomt og engasjerende opplevelse på en- såvel som flerspillernivå, og her har mange utviklere mye å lære.

Våpenfysikken og den generelle våpenbehandlingen på de kulebaserte våpnene kunne vært ytterligere finpusset, men den flotte Frostbite-motoren og dens destruktive natur, gjør at Battlefield: Bad Company står ut som unikt i en tettbefolket sjanger. Spillet har ikke samarbeidsmodus, og mange kan nok bli skuffet over at det bare støtter totalt 24 spillere i flerspiller. Digital Illusions skjønner at de ikke må bite over for mye på en gang, og fokuserer på små nyvinninger kombinert med det de kan aller best – heftige slag med høyt tempo. Skomaker, bli ved din lest!

Merk: Jeg beklager at denne anmeldelsen er noe sen. Den trauste boksen har fått ringene igjen, og det tok følgelig litt tid før jeg fikk karret til meg en ny for å få testet spillet på de to involverte konsollene.

1: First page
2: New page

Siste fra forsiden