Anmeldelse

Quantum of Solace

Hans navn er Bond. James Bond. Og gjennom tidene har han deltatt i en rekke spill på samtlige plattformer – ikke alltid med like mye hell. Goldeneye ruger fortsatt på Bond-tronen, også på tronen for konsollbaserte skytespill, og noen har kanskje håpefullt henført seg i troen om at tiden endelig var inne for å endre på dette. Beklagelig som det er, men Quantum of Solace er ikke Bond-spillet som rokker på Goldeneye-fundamentet. Langt ifra.

Dukk og skyt

Vis større

Trailer: Quantum of Solace #2


Men selv om Quantum of Solace ikke leverer et spill som topper et av tidenes beste skytespill, betyr ikke dette at underholdningsverdien umiddelbart synker til bunns. Den digitaliserte Pierce Brosnan er borte, og inn på scenen trer den blåøyde Daniel Craig. Stinn av selvtillit og muskler, med hånden om maskingeværet og et smil i munnviken, vel vitende om at filmlisens-forbannelsen tilsynelatende har null effekt på James Bond-verden.

Og han er en hyggelig lekekamerat, stort sett.

Quantum of Duty?

Mye av markedsføringen rundt Quantum of Solace har involvert det å passe på at parallellene mellom Call of Duty 4 blir trukket. Bak gardinene står nemlig Activision og Treyarch med Infinity Wards motor som utgangspunkt for spillopplevelsen, den samme motoren som sørget for at Call of Duty 4 ble en av fjorårets aller beste spill. Mange av dere vet også sikkert at Treyarch er selskapet som står bak Call of Duty 2: Big Red One, Call of Duty 3 og det kommende World at War.

Av den grunn er våpenfølelsen i Quantum of Solace til tider veldig vanskelig å skille fra Call of Duty 4. Ikke at det er en dum ting. Våpnene føles distinkte, tyngden og lydene varierer, men de har alle én ting til felles: de er deilige å bruke. Alt fra den trofaste P90-en til den designmessig moderniserte versjonen av M1 Garand. Sett på lyddemper på maskingeværene, og du har plutselig et verktøy som ikke bare merkes annerledes lydmessig, men også i oppførsel. Nå er jeg verken en våpenkjenner eller noen våpenfetisjist, men det er positivt når alt man avfyrer føles å ha sin egen identitet.

Våpensortimentet er kanskje ikke like variert eller omfattende som i tidligere Bond-spill, men følelsen av våpnene gjør som sagt mye i Quantum of Solace. Man bryr seg lite om hvor mange Uzi-versjoner det finnes. I ly av utstyrsdiskusjonen følte jeg likevel et merkbart savn. Bond-filmer har alltid vært kjent for å introdusere nye teknologiske leketøy, alt fra rakettryggsekken i From Russia With Love til den akrobatiske Aston Martin-modellen i Die Another Day, og derfor har også spillene fulgt denne tradisjonen. Helt til nå.

Agent 007, James Bond, har blitt mer røff i kantene med årene. Med unntak av to typer granater, er det ikke noe annet utstyr å snakke om. Ingen fjernstyrte robotedderkopper. Ingen dødelige pistoler kamuflert som lightere. Ingen digitale armbåndsur der lilleviseren er vraket til fordel for laserstråler.

Med Pierce Brosnan forsvant litt av den britiske og teknofile snobben mange elsket, til fordel for den litt mer macho Daniel Craig. Jeg liker den nye Bond, men testosteroninnsprøytningen ser ut til å ha fortært litt av sjelen til selve karakteren. Dette er selvfølgelig en annen diskusjon, men det kan føles litt tomt uten noen form for tekniske duppeditter.

Sa noen skyting?

Det blir med andre ord enda mer våpenporno og Rambo-takter enn i tidligere Bond-spill. I Quantum of Solace kan man også velge en litt mer diskret tilnærming, men den funker dessverre ikke så veldig godt i praksis. Og det er heller ikke veldig fristende å benytte seg av Sam Fisher-strategien når våpnene og miljøene innbyr til så mye støyfull vold som de faktisk gjør. Eksplosive beholdere og brannslukkingsapparater er spredd omkring på de mest utenkelige steder, og det er aldri langt mellom fyrverkeriene. Uansett, spionsiden av Bond fungerer rimelig enkelt:

Ved å trykke B kan altmuligmannen liste seg på huk og stort sett snike seg umerket opp bak fiendene sine. Som alle forresten er identiske og uttrykksløse soldater med hang til å brøle noe sinnssykt. Når man står bak ryggen deres, klikker man inn høyre styrespak, og en liten animasjon i tredjeperson vises, der Daniel Craig i beste Jason Bourne-stil legger motstanderne sine brutalt ned i bakken. Neste soldat, som kanskje står en armlengde unna, merker ikke dette. Daniel Craig lister seg opp mot ryggtavlen til vedkommende, og en annen animasjon vises. Enkelt drap, man trenger bare å trykke én knapp til riktig tid.

Skulle du derimot risikere å bli sett av et kamera – eller kanskje soldaten snur seg akkurat når du skal slå til – vil luften umiddelbart fylles av kuler og primitive brøl. Og James Bond blir så til de grader tatt på senga. Før du vet ordet av det har hele spionopplegget ditt gått i vasken, og blodet renner i ekte Bond-stil nedover skjermen, med en pistolmunning som bakteppe.

Da frister det ikke akkurat å følge samme opplegg neste gang. Jeg tror nesten alle oppdragene mine begynte med silkepote og tålmodig navigering, før de etter en eller annen urimelig død der jeg ble tatt totalt på senga, utviklet seg til det skytekalaset de var ment som.

Men selv om jeg nevner Rambo-takter og røffe kanter, betyr det ikke at Daniel Craig er skuddsikker. Tvert imot, til tider vil man finne ham overraskende skjør. Dere har sikkert sett på skjermbildene at man kan benytte seg av et fint dekningssystem. Dette systemet utgjør kjernen av kampene og man overlever ikke om man prøver å styre unna. Jeg vil si at nær halvparten av spillet foregår i tredjeperson, når man sitter i dekning. Tankene flyr mer til Gears of War enn noen gang, for dekningssystemet er tilnærmet identisk.

Med A-knappen slår man ryggen opp mot nærmeste passende objekt, og med A-knappen kan man sømløst bytte mellom dekningsposisjoner. En liten snedig forskjell er at man kan holde inne A når man er på vei mot en dekningsflate, slik at Daniel Craig løper mot sikkerhet som om han skulle hatt fanden i ryggen.

Skytingen fra dekningsposisjon foregår fullstendig i tredjeperson. Når man skal presisjonssikte, dukker et siktekors opp og Craig blotter overkroppen. Det funker perfekt. Holder man inne skyteknappen uten å reise seg, vil Craig skyte blindt, men her tidvis med mystisk presisjon.

Klare mangler

Til tross for at dekningssystemet fungerer akkurat slik det skal, er det flere ting å trekke for i sentrum av hele spetakkelet. For det første kan fiendene være fundamentalt uintelligente. De kaster seg i dekning, det er for så vidt smart, men de gjør det konstant. Du kan ta en pause fra skytingen og bare stirre på dem, og de vil likevel kaste seg fram og tilbake mellom diverse inventar. Noen av dem løper bare spontant mot deg, til og med inn i skuddene dine, som om det er selvmord som står på agendaen, ikke utslettelsen av James Bond.

Ikke med det sagt at spillet er lett, for skuddene deres skader mye og ofte er det veldig mange fiender på samme tid.

Grafikken i Quantum of Solace er en blandet affære. Her og der er det et par fine områder, som inne i spa-lokalene og på det regnfylte taket, men stort sett preges det visuelle av en middelmådig følelse. Fiendene dør på samme måte hver gang – jeg har ikke tall på hvor mange soldater som har falt ned fra balkonger på nøyaktig samme vis – og når vi snakker om balkonger; de faller alltid ned, uansett hvor eller hvordan de blir skutt. Det føles gammeldags, akkurat som historiepresentasjonen og oppdragene.

Overraskende mye av historien i spillet stammer fra Casino Royale, såpass mye at tittelen kunne vært endret, men man får også spille en del oppdrag som følger handlingen fra Quantum of Solace. Selvfølgelig. Handlingen blir i altfor stor grad fortalt gjennom glorifiserte Powerpoint-presentasjoner og unødvendig bruk av søylediagram og grafer, og man jubler nesten litt i stolen når CGI-sekvensene gjør sitt inntog.

Åpningsscenen fra Casino Royale (den på heisekranene) er for øvrig med, i en herlig spillbar form som virkelig kan sette deg på tåspissene. Dette er et av de bedre oppdragene i Quantum of Solace, intenst og actionfylt. Slik skal det det være.

Oppdragsstrukturen er kanskje lettvint og gammeldags, men for meg er egentlig ikke dette noen negativ ting – det gir meg litt av Bond-følelsen fra fordums dager. Det kan bli i overkant lineært og enkelt, fra et generelt perspektiv, men det var jo også Call of Duty 4, et av fjorårets beste spill. Gå dit, trykk på knappen for å hacke den datamaskinen, skyt alle for å kunne gå videre, slik at du kan skyte enda flere, bare med enda heftigere våpen enn tidligere.

Jeg har aldri følt at det er essensielt å ha valgmuligheter, jeg foretrekker snarere linearitet. I Quantum of Solace er det i tillegg ofte så hektisk at man nesten glemmer dette. Det er flere ganger man må løpe gjennom kollapsende bygninger og slåss med slemminger i såkalte «quick time events», før man blir dratt videre til neste sekvens, alt i løpet av et kvarter.

Litt om flerspiller er det også verdt å nevne. Man kan spille over nettet mot opp til tolv mennesker, i en rekke av moduser. Her får vi «Golden Gun» tilbake, pluss noen oppdrag som involverer at én spiller er Bond, noen skal forsvare ham og resten skal få tak i kofferten. Flerspillerdelen tar i bruk et poengsystem som tildeler poeng etter hver spilte kamp, og lar deg bruke disse til å kjøpe våpen, men den engasjerer aldri. Kartene er desorienterende og kampens rytme reduseres stort sett til det å vende tilbake til punktet der det er naturlig at skytingen vil foregå.

Etter dagens standarder er dessverre Bond-flerspiller over nett en rimelig uinteressant affære, og dekningssystemet som fungerer godt i kampanjen, er heller ikke like anvendelig over nett, med tanke på det raske byttet mellom tredje og førsteperson. Det som skuffer mest er at Quantum of Solace bryter med den hellige Bond-tradisjonen og legger vekk lokal flerspiller, den delen av Bond-spillene som siden Goldeneye har vært noe av den grunnleggende appellen. Uten å si noe mer om det, kan jeg bare spørre: Hvorfor Activision, hvorfor?

Konklusjon

Quantum of Solace gjør ingenting nytt, det kan ikke settes opp mot verken Goldeneye eller denne høstens store titler, men det er en morsom liten actionfest. Skuddveksling og Bond-øyeblikk kommer som perler på en snor, og våpenfølelsen er sublim. Det er lett å se at Call of Duty 4-motoren kjører i bakgrunnen, selv om det visuelle aldri lever opp til sistnevnte.

For meg og alle andre som synes Nightfire og Everything or Nothing var koselig selskap, er Quantum of Solace slettes ikke et dårlig spill. Liker du popcornaction og unødvendig mange eksplosjoner? Da er dette midt i blinken. Selv med det sterke savnet av lokal flerspiller hengende over meg som et ondt spøkelse, må jeg si at vi faktisk hadde det gøy, Daniel Craig og jeg. Sees på kino!

Quantum of Solace er i salg for Xbox 360, Playstation 3, PC, DS, Wii og Playstation 2. Anmeldelsen er basert på Xbox 360-utgaven.

Quantum of Solace X360 X360 Windows PS3 Wii PS2 DS

Spilldetaljer

  • Lanseringsdato: 31. oktober 2008
  • Plattform: Xbox 360
  • Utgiver: Activision
  • Utvikler: Treyarch

Kommentarer (29)

Forsiden akkurat nå

Til toppen