ANMELDELSE: Halo: Reach
Anmeldelse

Halo: Reach

Punktum finale

Bungie setter Halo-punktum uten Master Chief.

En epoke i spillhistorien er over når Halo: Reach kommer ut 14. september. Bungie og Microsoft har i samarbeid vært med på å forme hvordan skytespill på konsoll skal fungere, med det fantastiske Halo: Combat Evolved som en slags mal. Nå er symbiosen mellom utvikler og utgiver over. Bunige forsvinner til Activision, mens Halo-rettighetene blir igjen hos Microsoft. Reach er derfor et slags punktum, selv om vi ikke blir overrasket om det viser seg å være et lett utvisket komma i det lange løp.

Romaspirant

Noble Team ute på tur.
Noble Team ute på tur.

Jeg skal ikke stikke under stol at jeg er en science fiction-fan. Når jeg ser filmer i denne sjangeren vil jeg transporteres bort til fremmede verdener, med stadig nye og spennende oppdagelser som et herlig krydder. Akkurat dette må være på plass i spill av samme type også, og slik sett synes jeg Combat Evolved fungerte utmerket. Grunnen til at jeg hele tiden nevner det første spillet er at Bungie selv har uttalt at man vil nærme seg denne tittelen igjen med Reach.

Det er imidlertid uten Master Chief, Reach er nemlig en forløper til Combat Evolved, men du kan være sikker på at andre kjente fjes dukker opp. Denne gangen spiller vi hjelmkledde Noble 6, som er sjette medlem av Spartan-gruppen Noble Team. Denne elitegruppen består av spesialiserte, og svært forskjellige utgaver av supersoldaten. Jeg liker hvordan Bungie menneskeliggjør disse supersoldatene, selv om det ikke hindrer at klisjeene står i kø når det kommer til deres personlighet.

Historien foregår på Reach i år 2552, en planet som vil falle til romvesener kalt Covenant kort tid etter. Gruppen din kjemper likevel desperat mot overmakten, og får etter hvert et oppdrag som er så viktig at det kan redde menneskeheten – om ikke selve planeten. Jeg liker så absolutt settingen, men jeg er ikke like glad i hvordan Bungie har vevd inn både historie og persongalleri.

Reach er svært stemningsfylt.
Reach er svært stemningsfylt.

Etter en åpning med bra avpasset tempo og dramaturgi viser historien seg å være såpass amputert og oppstykket at man aldri makter å bli veldig kjent med sine medsoldater, man bryr deg egentlig ikke så veldig mye hva som skjer med dem. Det er problematisk, for du skal være en del av en gruppe – men Noble 6 ender opp som en slags iskald John Rambo helt fremme på fronten. Det hjelper heller ikke at både venner og fiender har svært variabel kunstig intelligens. Når man ser kjøretøy og flygende enheter bare virre rundt og dunke inn i fjellvegger som blinde lemmen, da transporteres man ut av illusjonen.

Dine allierte sliter også veldig med å finne veien på brettene, og blir titt og ofte stående fast i ting og tang. De teleporteres etter deg ved hvert sjekkpunkt, men nok en gang forstyrres spillopplevelsen. Dessuten kunne dine kolleger med hell tatt et skarpskyterkurs. Jeg forstår at det er Noble 6 som skal drepe mest, men det hadde vært ok om kollegene hadde bidratt en smule mer.

Litt retro

Så hva er det som minner så veldig om Combat Evolved i dette spillet? Vel, jeg synes det først og fremst er brettdesignet, og variasjonen mellom brettene som har en god del likheter. Vi snakker flere miljøer med virkelig stor skala, der du kan se milevis bortover mens du suser rundt i din Warthog. Det er innbydende, men jeg skulle ønske at man kunne utforske enda større områder. Selv om dette er et spill som er lineært av natur burde bevegelsesfriheten vært større mellom nøkkelmål – i det minste utendørs.

Nattkampene kunne vært bedre.
Nattkampene kunne vært bedre.

Når det gjelder brettvariasjon er jeg stort sett veldig fornøyd med Halo: Reach. Du får virkelig se hele spekteret av Reach, fra den lokale strutsearten, via store slagmarker til gigantbyen New Alexandria. Det gjør at man aldri blir lei av miljøene, og at trangen til å utforske og komme seg videre vokser. Når historien er litt småkjedelig hjelper det stort at geografien er både innbydende og spennende.

Bungie har også forsøkt å gi oss noe som ligner snikebrett, med nattkikkerter og snikskytterrifle. Her har man ikke lykkes, det blir et blodbad etter noen sekunder uansett. Når du får beskjed om å gå stille inn, og nærmeste allierte hopper inn i en klargjort Scorpion og plaffer løs – ja, da vet du hvor det bærer.

Kampene ellers har Halos kvalitetstempel over hele seg, det er ingen tvil om hva man spiller når du kjemper for livet på Reach. Balansegangen mellom skjoldstyrke, helsesituasjonen og offensiv skuddkraft er evigvarende, en vellykket formel for å levere dynamiske kamper som hele tiden dytter deg fremover. Slagmarken legger som oftest til rette for at du kan bruke dekning til din fordel, men av og til må du bare satse alt og angripe i det åpne landskap for å lykkes. Da jobber hjertepumpa skikkelig, og du får et herlig adrenalinrush.

Midt i blinken!
Midt i blinken!

De fleste våpnene i Reach er gamle kjenninger fra tidligere spill i serien, fra det velkjente maskingeværet til den herlige snikskytterrifla. Vi får imidlertid flere nyheter på begge sider av konflikten. Min favoritt må nok sies å være granatkasteren. Her kan du skyte en granat som sprenger etter én sprett i bakken – med dødelig effekt. Eller så kan du holde inne skyteknappen, og slippe når du selv vil at den skal sprenge. Du kan også bruke laserutstyr til å kalle inn artilleriangrep fra atmosfæren, ikke ulikt det vi så i Gears of War. Dette fungerer bare utendørs, og det er ikke så ofte du får kloa i utstyret.

Covenant-beistene har imidlertid mer enn nok å kontre med, slik som plasmagranatkastere, kraftige rifler og et slags plasmamaskingevær. Utvalget, i tillegg til to granattyper, er i det hele tatt meget godt. I flerspillerbiten får vi også brukt utstyret til de andre i Noble-gruppen, og her kan du se frem til flere unike godbiter.

Spesialiteter

I Reach kan du også skifte mellom konstante egenskaper underveis. Du kan ha én egenskap om gangen, og du kan bytte dem ut ved «ammostasjoner» på brettene. Her snakker vi blant annet om muligheten for å sprinte, sende ut en hologramsoldat som avleding og bruke jetpack. De to sistnevnte fikk jeg absolutt mest bruk for. Det å bruke et hologram av seg selv fungerer utmerket mot fiender som er godt beskyttet i front. Når lokkeduen løper fremover snur fienden seg etter den, og det er bare å plaffe løs.

Skirmisher, ikke spesielt pen.
Skirmisher, ikke spesielt pen.

Flere brett er for øvrig skreddersydd jetpacken, og selv om jeg har sett bedre versjoner i andre spill har den så absolutt sine øyeblikk. Du har en begrenset mengde kraft om gangen, så det er ikke slik at du flyr rundt i beste Dark Void-stil. Nei, det er egentlig snakk om veldig høye hopp, og når du møter fiender med samme utstyr får du servert ganske så underholdende og komplisert kamper.

Kjøretøyene har alltid hatt en sentral posisjon i Halo-spillene, og Reach er ikke noe unntak. Flere av dem har vi kjørt og kjempet med før, men noen nyheter får vi da også. En Warthog med rakettkaster er svært velkommen når fiendene blir mange. Takket være gyro er våpenet ganske presist og nyttig. Covenant har fått noe tilsvarende i sin Revenant, men her er ammunisjonen selvsagt energibasert. Du får også mulighetene til å kjempe med små jagere i rommet, samt fly helikopter over en storby i nød. Kampene i Reach er i det hele tatt et skikkelig lappeteppe, ja du får sågar kjempe i vakuum også!

Fiendene er stort sett slik vi kjenner dem fra tidligere spill, vi møter hele tiden Hunters, Elites og Grunts på vår vei mot det endelige målet. De to sistnevnte har imidlertid flere varianter, og Bungie lever utvilsomt i tiden. Jeg møtte nemlig på horder av selvmords-Grunts, som kom løpende mot meg med en aktivert plasmagranat i hver hånd. Disse gutta gir tydeligvis alt for sitt kjære Covenant.

Kjøringen står sentralt.
Kjøringen står sentralt.

Strutseblink

Et par nye raser er det, men bare én av dem er en del av Covenant. Dette er nærmest ulvelignende Skirmisher, en slektning av Jackals. Det finnes tre varianter av Skirmisher i spillet, med ulik vanskelighetsgrad, og de kjennes først og fremst igjen på grunn av sin voldsomme fart og evnen til å hoppe særs høyt. De to andre nykommerrasene er Reach-vesener. Den ene er en fredelig struts, og den andre møter du så vidt i kamp. Lite å skrive hjem om der, altså.

Det er mye som kan debatteres på pluss- og minussiden ved dette spillet, men det er ikke vanskelig å slå fast at produksjonsverdiene i hvert fall er skyhøye. Reach er vakkert, og vi har vært inne på hvor inviterende og spennende brettvariasjonen er. Her kan du se hundrevis av kilometer utover i landskapet, mot spektakulære (dog påklistrede) bakgrunner – gjerne med et stort slag som mellomliggende øyesnop. Bungie har valgt et litt mer modent fargespekter også, der de lyse fargene ikke dukker opp fullt så ofte. Krigen oppleves dermed mer skitten, og mer ekte. Når store styrker slåss mot hverandre kan imidlertid hakking forekomme, men dette er lite frekvent og heller ikke veldig forstyrrende.

På toppen av det visuelle kommer herlige lydeffekter i kamp, både på jorda og i lufta. Fienden er heldigvis ikke så flåsete og snakkesalig som i tidligere spill, du får heller gode innspill fra allierte (og Noble 6) når det kjempes. Stemmeskuespillet i mellomsekvensene er helt på det jevne, men bærer nok litt preg av at historien aldri når opp på toppnivå. Det er langt i fra alle dialogene som går rett hjem når det kommer til troverdighet.

Kamp om generator i flerspiller.
Kamp om generator i flerspiller.

Flerspillergull

Halo: Reach er altså et ok actionspill, med rundt sju timers varighet, når du spiller alene. Men det er en opplevelse som aldri vil finne veien til toppsjiktet i skytespillhistorien. Nå er imidlertid Reach mye mer enn bare enspillerkampanjen, det er sammen og mot andre dette spillet virkelig kommer til sin rett. Brettene i kampanjen er bra lagt opp for samarbeidsmodusen, både når det gjelder det kamptaktiske og rent underholdningsmessig. Det er moro å være to i Halo: Reach, enten når man suser rundt i kjøretøy eller angriper fiendtlige posisjoner til fots.

Nå har ikke de store massene sluppet til på nettet ennå, men jeg har testet konkurransebiten i flerspillerdelen flere ganger på turer det siste året. Inntrykket blir kanskje ikke helt det samme som når serverne fylles opp, men det er ingen tvil om at man kan klokke hundrevis av timer på Xbox Live med dette spillet – spesielt når man kan stige i rang og virkelig vise frem hvor god man er.

Min personlige favoritt er nok «Firefight», en modus vi også så i Halo: ODST. Her kjemper man ganske enkelt mot stadig vanskeligere bølger av fiender på flere interessante og varierte brett. Nye moduser inkluderer «Headhunter», der du samler hodeskaller de døde mister for poeng og «Generator Defense». I sistnevnte er det tre Spartans mot tre Elites i kamp om å henholdsvis beskytte og ødelegge en generator.

Weeeeeeeeeee.
Weeeeeeeeeee.

På toppen av alle modusene, flerspillerkartene og muligheten til å bruke snacks som jetpack i flerspiller har vi en oppusset Forge. Dette er et nivåredigeringsverktøy som har blitt forbedret i Reach, og dermed har totalpakken fått enda mer innhold. Vi har ikke hatt anledning til å teste dette selv, men bare tanken på å mekke egne Halo-brett er jo særs forlokkende. Du får også høre stemmen til Master Chief i flerspillerdelen, det er jo en liten nostalgisk bonus for fansen.

Konklusjon

Halo: Reach er litt mer modent enn sine forgjengere, mer menneskelig og alvorstynget. Det er et punktum fra Bungie, et takk og farvel for et nesten ti år langt samarbeid med Microsoft på en serie som har definert konsollskyteren. Likevel klarer ikke enspillerkampanjen å overbevise skikkelig. Jeg får ikke følelsen av storslagenhet og desperasjon når jeg spiller det. Selv om de fleste gameplayelementene fungerer bra, svikter historiefortellingen og den kunstige intelligensen.

Det er imidlertid viktig å huske på at Halo. Reach er så mye mer enn en enspillertittel, derfor bør spillet vurderes deretter. Reach hever seg øyeblikkelig i samarbeidsmodusen, og over Xbox Live er flerspillermulighetene så mange at man kan fordype seg i uker og måneder. Det sosiale redder på mange måter Bungies avskjed, så får vi håpe de store massene vasker munnen sin før de gjør storinntrykk på tirsdag.

Kommentarer (52)

Forsiden akkurat nå

Til toppen