Anmeldelse

Bokanmeldelse: Barndommens TV-spill

Dette er en ypperlig bok for alle spillinteresserte.

Det finnes massevis av bøker og nettbaserte artikler om dataspillenes historie og hvordan spillverdenen så ut på sytti, åtti og nittitallet. Mesteparten av det tilgjengelige stoffet er imidlertid på engelsk, og stammer fra Storbritannia eller USA. For oss nordmenn er dette et problem, fordi vår spillhistorie og -kultur blir overkjørt av det som kommer fra det store, engelskspråklige utland.

Internett sørger for en stadig større homogenisering av spillere verden over - hverdagen for en ung, norsk spiller er selvsagt ikke den samme som hverdagen til en ung, amerikansk spiller, men de kjøper i stor grad de samme spillene på de samme plattformene. Før internett ble allemannseie var det annerledes. Hvert land hadde sin egen unike spillkultur. Hvilke plattformer man spilte på og hvilke typer spill man hygget seg mest med hadde mye å gjøre med hvor i verden man faktisk bodde.

Nostalgi i papirform.
Nostalgi i papirform.

Norge, ikke USA

Vår norske spillkultur var derfor svært ulik den konsolldominerte amerikanske spillkulturen. Den var også ganske ulik den britiske spillkulturen – selv om vi hadde et langt tettere bånd til britene, blant annet takket være de britiske spillbladene som var så populære her i Norge.

Frem til nå er det veldig få som har forsøkt å gi et inntrykk av vår norske spillhistorie, og hvordan spillhverdagen artet seg her til lands før internett gjorde oss alle til verdensborgere. Men boken Barndommens TV-spill gjør nettopp det, og den gjør en god jobb også. Her tar forfatterne Anna Aarseth og Jon Cato Lorentzen for seg 29 viktige eller representative spill, fra Space Invaders til Doom, samtidig som de fyller resten av bokens 150 sider med kortfattede artikler om alt fra pornografiske spill med 8-bitsgrafikk til gleden over spillmusikk på Commodore 64.

Boken gjør kanskje ikke noen veldig god jobb med å illustrere spillenes utvikling som medie – til det er utvalget for snevert og tilfeldig, og sidene for få. Men den gir i stedet et uvanlig godt bilde av hvordan det faktisk var å være spillinteressert ungdom i Norge på åttitallet.

Verdens beste datamaskin!
Verdens beste datamaskin!

For de av oss som var der representerer boken en herlig nostalgitur hvor minnene strømmer opp fra hver side. For oss er det lite «nytt» i boken; med få unntak er spillene og fenomenene som beskrives slike de fleste av oss har vært innom selv. Men i stedet kan vi nikke gjenkjennende til det vi leser, samtidig som boken vekker minner om ting vi selv har opplevd. Ta avsnittet om Daley Thompson's Decathlon, for eksempel. En bok om spillenes generelle utvikling hadde sannsynligvis hoppet glatt over dette tikampspillet fra britiske Ocean. Det var verken viktig eller spesielt godt – titler som Summer Games, Track & Field og Activision's Decathlon hadde mye mer å si for sportsspillenes utvikling.

Men teksten forsvarer spillets inklusjon. Det var nemlig et sportsspill av den typen som i stor grad handlet om å bevege joysticken fortest mulig fra side til side, og når forfatterne skriver om hvordan man lå på gulvet med joysticken foran seg og beveget den så raskt at man skrek av ren anstrengelse – bare for å få sin dårlig tegnede idrettsmann i mål før motstanderen – sendes vi tilbake i tid. Jeg husker slitet, smerten og det intense hatet jeg følte for spillet når jeg og kameraten var halvveis i 1500-meteren og begge ga alt for å vinne. Det var grusomt.

Interessant for alle

Lesere som ikke var spillinteresserte på åttitallet, eller for unge til å ha vært med, får et bilde av en spillhverdag som var svært annerledes den vi lever i i dag. Det var en spillhverdag hvor mange av de viktigste spillene ble opplevd ute, på arkademaskiner i kiosker, på spisesteder og kjøpesentre. En spillhverdag hvor man måtte spare i måneder for å få råd til et eneste konsollspill, og hvor det slett ikke var noen selvfølge at vanlige folk hadde råd til verken konsoll eller datamaskin hjemme. En spillhverdag der det ikke fantes noe internett man kunne surfe på for å finne løsningen til et problem man satt fast på eller informasjon om den nyeste stortittelen, og en spillhverdag hvor det kunne ta opp til femten minutter å laste inn et spill fra kassett. For diskettstasjon hadde man i alle fall ikke råd til.

Jeg likte IK+ best.
Jeg likte IK+ best.

Dette tror jeg mange vil oppleve som verdifullt. Spillmediet er ungt, men det har utviklet seg i en fart som er uten sidestykke i medienes historie, og forandringene vi har opplevd over bare noen få tiår er enorme. Samtidig er dagens spill tuftet på generasjoner og generasjoner av nyvinning fra fordums spill, og dagens spillutviklere er i stor grad nettopp de som vokste opp med spill på åttitallet.

For de som opplever spill som viktig, og som skjønner hvilken posisjon mediet kommer til å ha i årene som kommer, er åttitallets spillunivers mer enn noe artig og primitivt. Det er historie. Og når de fleste bøker og større artikler om temaet tar for seg det som skjedde i industrien, eller fokuserer på å gi et overblikk fra fugleperspektiv, gir de oss bare halve bildet av spillenes spennende historie. Det er med bøker som Barndommens TV-spill at den andre halvdelen fortelles, og selv om den er lett å glemme er den minst like viktig å få ned på papiret.

Lettlest og fargerik

Boka er lettlest, med et enkelt språk og massevis av fargerike bilder. Sidene prydes også av sitater fra en gjeng personer jeg antar kommer fra forfatternes omgangskrets, som deler sine egne personlige minner om spillene og fenomenene som diskuteres – det er slett ikke alltid de har så mye vettugt å komme med, men hjelper å gi et mer komplett inntrykk og mange av anekdotene er ganske så artige. Vi får også noen korte mimreartikler skrevet av kjente personer som Høyre-leder Erna Solberg. Disse er herlige, men det er litt for få av dem synes jeg.

Jommen godt vi har kommet forbi «dataspill er så skummelt og farlig!»-stadiet.
Jommen godt vi har kommet forbi «dataspill er så skummelt og farlig!»-stadiet.

Jeg kunne generelt ønsket meg mer av boken. Jeg nevnte tidligere at utvalget forfatterne har valgt å dekke er snevert, og boken kunne rett og slett hatt godt av en håndfull flere sider slik at man fikk plass til å se på litt flere spill. Det å peke på spill som burde vært med er selvsagt skivebom, for dette er ikke min bok og det er ikke mine minner som gjengis. Men det er store hull her, og selv om det aldri vil være mulig å tette alle i et prosjekt som dette er 29 spill litt lite når man skal se på over ett tiår med heftig utvikling og innovasjon.

Enkelte småfeil sniker også seg inn, som i avsnittet om klassiske Impossible Mission hvor det står at spillets rom endret seg for hver gang du spilte – det gjorde de ikke, det var bare plasseringen deres som endret seg. Andre steder er ting litt misvisende; avsnittet om sosial spilling er presentert på en måte som får det til å se ut som MUD-spill – tekstbaserte forgjengere til dagens MMO-spill – utviklet seg etter samarbeidsspill som arkadespillet Gauntlet. I virkeligheten kom de mange år tidligere.

Men det er småpirk. Dette er en bok jeg er glad for at eksisterer, og om ikke annet er mitt ønske om flere spill et uttrykk for at jeg egentlig synes den tok alt for kort tid å lese gjennom, og gjerne skulle hatt mer.

Konklusjon

Barndommens TV-spill er en lettlest og personlig bok som gir leseren et klart og spennende inntrykk av livet som spillinteressert nordmann på åttitallet. Mens mye av den tilgjengelige litteraturen om spillenes utvikling er skrevet fra et amerikansk eller britisk perspektiv, er det svært forfriskende å se noen gjøre det et norsk perspektiv – for i tiden før internett gjorde alle til verdensborgere hadde Norge en egen, unik spillkultur, og det er viktig at minnene om denne ikke drukner i den Amerika-dominerte og ofte japanofile spillkulturen som hersker på nettet.

Alle elsker Tetris.
Alle elsker Tetris.

For spillere som var med selv, og som har en viss interesse for både spill og spillhistorie, er ikke dette en bok som byr på særlig mye nytt. Men enten man leser om intense tvekamper i Way of the Exploding Fist eller lasteskjermer på Commodore 64, er det vanskelig å unngå at minnene strømmer tilbake. Hvis du er interessert i et dyptgående innblikk i spillenes historie bør du heller kjøpe en bok som Tristan Donovans glimrende Replay: The History of Video Games, men det personlige perspektivet gjør Barndommens TV-spill til en nyttig og fargerik kompanjong til tykkere og mer faktapregede bøker.

For unge spillere eller de som oppdaget spill etter tusenårsskiftet er boken et fabelaktig vindu inn i en annen verden, og jeg tror mange vil bli overrasket over hvor annerledes spillverdenen var på åttitallet. Ikke bare det, men boken gir også et inntrykk av hvordan det var å vokse opp på den tiden, og det er verdifullt i seg selv. Sist, men ikke minst, er dette en bok som bør kunne glede mange av de som var der, men som har lagt spillingen på hylla – kanskje fordi de ble «voksne» eller kanskje fordi spillsmaken deres ikke utviklet seg i takt med utviklingen i spillindustrien. Hvis du kjenner en slik person vet du hva han eller hun skal få under juletreet i år.

Kommentarer (13)

Forsiden akkurat nå

Til toppen