Etter at jeg under E3 i Los Angeles fikk se opptak av et av Call of Duty: Modern Warfares mest intense oppdrag, forlot jeg salen med et sterkt inntrykk. Det er kanskje enda et år med skyting, løping og kort time-to-kill for mange, men for meg betyr denne myke rebooten av seriens mest banebrytende spill en ny vår for Call of Duty-navnet.
En sterk fortelling
Det er ikke nødvendigvis figurene jeg setter pris på i Call of Duty: Modern
Warfares kampanje. Joda, Captain Price er hyggelig å treffe igjen, og stemmeskuespilleren leverer en meget saftig britisk skikkelse som har vært gjennom det meste. Men de fleste er ikke spesielt dype personer – i det minste er det ikke slik de blir portrettert i spillet. Det er nok fordi kampanjen er så kompakt som den er, måten den raser fra oppdrag til oppdrag, fra store slag om gater og bygg til leiligheter og hulesystemer. De har motivasjoner, som britiske Kyles lyst til å ta revansj mot terroristene som angrep byen hans, eller Alex som verdsetter sine allierte i Midtøsten, men ingen dypere fortelling eller personligheter vi ikke har sett tidligere. Det er mye «oraah» i disse figurene til tross for at de aldri roper det ut, noe jeg for så vidt setter pris på at de ikke gjør.
Så kommer Farah inn, den Urzikske frihetsforkjemperen som gjør opprør mot den russiske okkupasjonsmakten som har oppholdt seg i landet hennes så lenge hun kan huske. Urzikstan er forresten et oppdiktet land med en oppdiktet geografisk lokasjon, men personlig velger jeg å tenke at utviklerne har tenkt på Kurdistan og deres kvinnelige soldater da de skapte Farah. Jeg skulle ønske kampanjen var flinkere til å fokusere på sine figurer, og spesielt Farah, fordi de har potensiale til å fortelle en sterk historie som er av ytterst relevans i dag. Man føler med henne og hennes kamp, og i løpet av spillet får vi oppleve at ikke alt er så svart-hvitt som det kanskje ser ut som i begynnelsen.
Noe som skiller Call of Duty: Modern Warfares kampanje fra mange av de andre spillene i serien er nemlig konseptet om å vise de stygge sidene ved krig. Krig er ikke bare bombing og skyting, men menneskelig lidelse og krigsforbrytelser. Call of Duty: World at War hadde lignende scener, men Modern Warfare tar nærheten til nye høyder. Her utgjør vi blant annet en del av et strike-team som inntar en leilighet hvor det oppholder seg terrorister blant forsvarsløse kvinner og barn, og vi får et innblikk i hvordan krigsforbrytelser ser ut gjennom et barns øyne.
Det er spesielt én scene som satt en real støkk i meg, og som tvang meg til å ta en pause. Modern Warfare byr på flere sekvenser som er trigger-warning-verdige, i all hovedsak fordi de har å gjøre med øyeblikk fra virkeligheten som faktisk skjer. Jeg pratet med en tidligere flyktning i etterkant av gjennomspillingen, og flere sekvenser - være det design av områder, flora og fauna, barnemalerier og skrekkfulle scener, er som dratt ut av virkeligheten til utallige mennesker. Jeg er overhodet ikke overrasket over at man blir "advart" om at det er sensitive sekvenser i spillet før man starter kampanjen, og hadde jeg personlig erfart noe av det som spillet viser, hadde jeg nok blitt enda mer påvirket. Jeg mener Modern Warfare fremfører disse episodene på et godt og sterkt vis, men som på ingen måte er for alle - kanskje av den enkle grunn at det er for vondt å "oppleve" igjen.
Modern Warfare sliter med å vise dypere sider av flere av sine personligheter nok fordi kampanjen er så kompakt – og fordi den ofte prioriterer store skytescener fremfor dialog og figurbygging gjennom spillingen selv – men vinner mye på å vise at krig ikke bare er to sider som skyter på hverandre. Jeg vil gå så langt som å si at Modern Warfares tilnærming til skytespill burde være den nye standarden, for dette er en kampanje jeg mener respekterer sitt kildemateriale på et helt annet nivå enn sine tidligere utgivelser.
Men hva med pang-pangen da?
Call of Duty er riktignok mye skyting, og det gleder meg at serien har tatt steget tilbake til sine moderne røtter. Jeg har ikke følt det samme for et Call of Duty siden det originale Call of Duty 4: Modern Warfare, hvor posisjonering og det å kjenne et brett inn og ut var det viktigste ved å komme seirende ut av en skuddveksling. Nå teller våpen og mad skillz like mye som alltid, men det er noe jordnært ved Modern Warfare som selv ikke «boots on the ground»-fikserte Call of Duty: WWII kunne tilby.
Alt fra bevegelse til sikting og skyting føles rett og slett bare bra, bedre enn på lenge, og den å-så-viktige-TTK-perioden (time to kill) er etter min mening nærmest perfeksjonert. Den er kjapp, i likhet med de fleste Call of Duty-spill, men virker av en eller annen grunn mindre brutal enn i WWII. Spillet er ikke uten frustrerende øyeblikk hvor du kunne sverget på at du skjøt først, men jeg har av en eller annen grunn mye større forståelse for at den snikskytteren traff meg før jeg traff dem.
Det føles så bra
Kanskje er dette fordi spillet som helhet fremstår som så ekstremt velpolert. Grafikken er skarp og behagelig, for å nevne det åpenbare, men våpnene, evnene og duppedingsene man kan låse opp, oppgradere og ta i bruk har alle en egen nytteverdi som gjør dem morsomme å teste. Jeg har for eksempel byttet ut min flash-granat med en «bombe» som i et sekund lyser opp alle fiendene som befinner seg i nærheten av eksplosjonen, noe som kan være ekstremt hjelpsomt i krevende situasjoner.
Å fyre av et velplassert snikskytter-skudd på flere titalls meters avstand føles minst like godt som å eksplodere en hagle i trynet til en motstander på kloss hold, og det skyldes både den herlige lyden og motstanden og feedbacken man får på skjermen og i kontrollen. For øvrig fremstår de opplåsbare kill-streak-evnene mer balanserte enn på lenge, hvor alt fra den klassiske UAV-en til stasjonære mitraljøser og kontrollerbare angrepsfly er på menyen.
Noe jeg også merket meg tidlig er hvor viktig det å lytte til spillet er blitt. For fotskritt og lyden av dine motstandere er tydeligere enn noen gang, og har du gode hodetelefoner eller høy nok lyd på anlegget, kan du fint greie å lytte til at fienden kommer løpene selv om du mangler dekning på radaren. Det samme gjelder naturligvis også for deg selv, så det er viktig å tenke på hvor fort man beveger seg. Selvfølgelig har Modern Warfare et svar på dette også, for en «perk» man kan ta i bruk vil putte en effektiv lyddemper på skrittene du tar.
For at flerspilleren skal fungere, er det viktig at også brettene er gode. Som i mange andre av spillets aspekter går Modern Warfare atter en gang tilbake til røttene hva design-filosofi angår. Banene er ikke lenger skapt med tre distinkte «veier» å flytte seg frem eller tilbake i, men er heller mer «realistisk» utformet ved at mulighetene er mange, horisontalt så vel som vertikalt. De intense kampene i en gjennombombet leilighet kan pågå samtidig som medspillere beveger seg i alle retninger, og kanskje gjemmer en camping-entusiast seg bak et trehus mens en håpefull grønnskolling leker hemmelig agent ved å ta seg rundt banen og unngå de åpenbare veiene. Med andre ord er variasjon i brettene sentralt i Modern Warfare, noe som fører til at kjennskap til områdene blir desto viktigere.
Konklusjon
Da kampanjen endelig sluttet – etter kanskje 5 timer med spilling – var jeg egentlig ganske lettet. Jeg hadde fått nok av de klassiske Call of Duty-sekvensene hvor man plaffer seg gjennom en mindre eller større slagmark, og var glad for å være ferdig med fortellingen. Når det er sagt, tilbyr Modern Warfare nok den mest banebrytende kampanjen serien har kommet opp med på denne siden av 2010, og tilbyr høylytte, rolige, relativt åpne så vel som innskrenkede oppdrag. Det er en intens kampanje som tvang meg til å ta pauser, og som burde oppmuntre utvikleren til å fokusere mer på de menneskelige øyeblikkene i spillene sine.
Om alt du hadde spilt av Call of Duty var Modern Warfare fra 2007, ville du nok ha klart deg ganske godt om du plutselig hoppet inn i nyversjonen. Spillene ser ikke bare like ut, men Modern Warfare føles som en direkte oppfølger til originalen, og fungerer på mange måter som en spirituell etterfølger. Kontrollene er presise og kjappe, våpnene digge og mange, og oppgraderingene morsomme å låse opp. Jeg har knapt klart å legge fra meg kontrollen fordi brettene er så kule og opplevelsen så god at jeg ikke skjønner hvorfor det har tatt så lang tid før serien kom tilbake til den velprøvde formelen.
Call of Duty: Modern Warfare kan med rette beskrives som et pust fra fortiden, men føles likevel så moderne og nytt som tittelen tilsier. Det er kanskje ikke et revolusjonært spill vi har å gjøre med, men pokker heller om det ikke er velpolert og klaffer hvor det gjelder. Savner du en tid da Call of Duty var på topp, eller søker etter en unnskyldning til å endelig gå til anskaffelse av et skytespill, anbefales Modern Warfare varmt.
