ANMELDELSE: Conan Exiles
(Foto: Funcom)

En opplevelse jeg ikke ante jeg savnet

Conan Exiles er Funcoms beste spill på lenge, men definitivt ikke uten skavanker.

Det har med årene blitt alt for mange flerspiller-overlevelsesspill til å telle på én hånd, men et fellestrekk har vært at disse titlene har foregått i moderne univers med pistoler og relativ høyteknologi. Med Conan Exiles kaster norske Funcom seg inn i ringen, og leverer – etter en god stund i Early Access – sitt beste spill siden Drømmefall for over ti år siden.

Eksil

Conan-universet er ikke for de følsomme. Som et menneske kastet ut av samfunnet og bannlyst av de mystiske «de», er det nå på tide å leve i eksil, og ta i bruk overlevelsesinstinktene for å gjøre nettopp det. Ørkenen blir din første nye venn, men en som nok kunne vært litt snillere. Blir du i den for lenge uten å finne på noe kreativt, mister du nemlig kjapt livet. Som det overlevelsesspillet det er, er du i Conan Exiles avhengig av å spise, drikke og holde deg nogen lunde varm for å leve, noe jeg av og til har problemer med selv utenfor spillverden. Heldigvis er det nok av ting å finne på i dette brutale universet.

Mat er det viktig å få i seg. Foto: Andreas Bjørnbekk/Gamer.no

Conan Exiles tar inspirasjon fra spillene i sjangeren man kjenner fra før, deriblant Ark: Survival Evolved. Ved å trykke en knapp plukker du opp ting som ligger på bakken, finner ressurser i busker og hva enn det skulle være som ligger foran deg. Avhengig av hvor beskjeden du er begynner du spillet naken, noe som går imot alt vi vet om gode rustningsfilosofier og kampteknikk. Derfor blir det om å gjøre å så raskt som mulig snekre sammen noen brukbare klær, samt et par våpen som hører hjemme i steinalderen. Fra busker finner du insekter du kan knaske på til et bedre alternativ viser seg, og følger du godt med finner du kanskje snart et sted du kunne tenkt deg å sove for natten – eller for resten av livet.

Så mye mer enn bare overlevelse

Conan Exiles har overrasket meg på grunn av hvor mye det får til på samme tid. Spillet holder deg på tå hev fordi du alltid må passe på at du har nok å fø deg med, men overlevelse er bare én del av denne fortellingen. I Conans verden er utforskning en like stor del av pakken, og bygging av baser, oppgradering av rustninger og nedkjempelse av trusler er alle med på å gjøre spillet dypere.

Pass opp for sandstormen! Foto: Andreas Bjørnbekk/Gamer.no

Jeg har vært innom Ark: Survival Evolved og Rust, men ingen av disse har vært så enkle å komme i gang med som Conan Exiles. Dette skyldes Conans subtile oppdragssystem, som fungerer mer som milepæler enn lineære stier. I begynnelsen får du nemlig erfaringspoeng for å gjøre enkle ting som å spise, lage en bukse eller tenne en fakkel, og selv om det ikke høres ut som mye, er disse veiviserne med på å bringe spillere inn i Conan Exiles’ dype verden via noen enkle babyskritt om gangen.

Mekanismene her er mange, men likevel gjenkjennelige for de som er vant med rollespill og overlevelsessjangeren. I Conan Exiles er det avgjørende å bygge et hus bestående av gulv, vegg, og tak-deler man bygger individuelt, og som igjen består av ressurser du finner ute i verden. Stein og tre vil du for eksempel trenge mye av så lenge du spiller, mens jern er en ressurs du får behov for når du har fått stablet deg på bena etter de første timene i villmarken.

Det er også her noe av Conans kuleste øyeblikk kommer inn. For å forlate den hjemmekoselige, trygge basen din er ikke bare-bare, og ofte må du reise langt og lenge før du finner det du leter etter. Det føltes ordentlig godt å endelig sette sammen mitt første jernsverd, og etter et titalls timer senere, hadde jeg skapt min første tunge rustning, satt sammen av tykt lær jeg hadde flådd av en massiv elefant. En like kul, om ikke enda mer spektakulær, opplevelse var det å reise så langt at jeg så meg nødt til å lage en utpost med en ekstra sovepose, slik at jeg garderte meg om jeg skulle dø. I Conan Exiles får du nemlig komme til live igjen på én av tre forskjellige steder – en seng, en sovepose eller i startørkenen om du skulle dø.

Vakkert. Foto: Andreas Bjørnbekk/Gamer.no

Jeg hadde tatt skrittene langt vekk fra ørkenen og oasen ved siden av, og hadde tatt mine første skritt ut i det kalde, men vakre nord bortenfor det Nilen-inspirerte området i sør. Og «vakkert» er faktisk ordet å bruke, for Conan Exiles er et til tider umåtelig pent spill. Teksturene og detaljene på rustninger er slående, og de mange gresstråene, de rolige elvene og de massive fjellene er ikke noe å fnyse av de heller. Selv om det ikke er fotorealistisk er grafikkstilen myk, og jeg setter pris på den fargerike stilen som står i kontrast til den brutale tilværelsen.

Fæle saker

For litt farge trenger man, spesielt hvis du er av den mer følsomme sorten. I Conan Exiles konstruerer du bygg og jobber med å holde deg selv gående dag etter dag, men verden er også bebodd av andre «exiles» styrt av datamaskinen. Disse kan du kjempe mot, men om du skulle være en slik person som ikke eier moral, har du også mulighet til å slavebinde dem og få dem til å jobbe for deg. Ved å bygge et såkalt pinehjul – Wheel of Pain – kan du fø dine nye fanger og etter en stund få dem til å beskytte basen din, bære tingene dine rundt, eller utplassere dem ved matlagingsstasjoner.

Områdene er svært varierte. Foto: Andreas Bjørnbekk/Gamer.no

Å få litt hjelp betyr overhodet ikke at spillet blir spesielt mye enklere, og fra start til slutt er det ekstremt mye tid man kan bruke på å lage alt fra lær til helsedrikker. Conan Exiles’ crafting-system er nemlig bygget på designfilosofien om at ting tar tid å lage selv etter å ha samlet materialene. Du må vente noen sekunder før en rå biff blir stekt, og du kan komme til å vente mange timer før en slavebundet trell endelig kan bli slaven din. På samme tid kreves det ofte i overkant mange ressurser for å lage gjenstander som i virkeligheten ikke ville krevd i nærheten så mye å sette sammen. Det blir liksom litt merkelig når en enkel oppbevaringskiste i tre krever blant annet 100 «wood» å lage, og ting blir fort mer ekstremt når det blir snakk om luksusressursene.

I tillegg er det tydelig at det krever en del mer oppussing før Conan Exiles blir helt bug-fritt. Om det er meningen å se titalls ubevisste folk ligge nakne rundt i verdenen vet jeg ikke, men det er noe som er med på å ødelegge innlevelsesfølelsen. Samtidig er det av og til at byggeklosser ikke vil settes sammen selv når det egentlig skal være mulig, og jeg har opplevd at gjenstander og figurer av og til ikke fungerer ordentlig sammen. For eksempel holdt jeg på å dra en slavebundet figur med meg, men måtte stoppe opp for å reparere tauet jeg hadde bundet henne i. Etter å ha reparert ferdig og klikket for å binde henne fast igjen, forsvant figuren plutselig. Andre ganger befinner figurer seg andre steder enn der jeg plasserte dem. Heldigvis har ikke dette skjedd ofte, men det er dessverre med på å gjøre at opplevelsen virker uferdig.

Sandstormer og «the puuuurge

Hva er det som skjer. Foto: Andreas Bjørnbekk/Gamer.no

Conan Exiles er etter sin endelige utgivelse blitt inndelt i PvE og PvP-servere på 40 personer per server. Jeg har brukt mesteparten av tiden min på PvE-servere, som fungerer slik at 40 ekte spillere spiller mer eller mindre uavhengig av hverandre, men kan hjelpe hverandre om de har lyst. PvE fokuserer – som navnet tilsier – på en opplevelse der ekte spillere kjemper mot den kunstige intelligensen og miljøet i spillet, og tilbyr sådan en litt mindre stressende og hektisk opplevelse enn PvP. I sistnevnte er det nemlig alle mot alle, som byr på spennende, men ofte kortlevde eventyr for de uten venner eller erfaring.

Selv PvE-universene tilbyr likevel mekanismer for å gjøre tilværelsen hardere. Sandstormer – som truer med å drepe enhver som befinner seg utenfor ly nokså ofte – er skremmende, og det er lurt å tenke tilbake på når siste storm var før du begir deg ut på lange oppdagelsesferder. Conan Exiles forsøker også å holde deg på tærne selv når du tror du står trygt, og sender monstre mot deg i farlige utrydningsbølger etter hvert som du kommer deg høyt opp i nivåene. Denne Purge-mekanismen er en kul idé og fører til noen skremmende øyeblikk, men jeg skulle ønske den var bedre laget. Slik som det er nå, kan disse monstrene manes frem midt i basen din, til tross for at de liksom skal «scoute the lands» etter deg. Det er skuffende, og legger til den følelsen av at Conan Exiles ikke er helt ferdig.

Fri flyt

Blodig. Foto: Andreas Bjørnbekk/Gamer.no

Heldigvis er Conan Exiles for det meste morsomt å spille, også når det kommer til bevegelse og kampsystem. Har du spilt Assassin’s Creed: Origins eller Soulsborne-spillene er det ikke mye å forklare, ettersom mekanismene er nokså like. Du slår i vei, ruller unna motstandernes byks, forsvarer med skjold og mer. Som mye annet i Conan Exiles er fundamentet til stede, men også kampsystemet sliter litt med å føles upolert. Noen merkelige «hit boxes» – delene av kroppen der man blir truffet eller treffer andre – er ikke alltid like åpenbare, og det hender at man blir truffet av ting selv om man tror man befinner seg utenfor faresonen. Er du dyktig er det likevel mulig å beseire fiender som er sterkere enn deg selv, som er et godt tegn på at systemet for det meste fungerer. Bueskytingen er dessverre håpløst dårlig, og lite responsiv. 

Heldigvis at jeg føler meg fri i denne verdenen. Man kan gå, snike, løpe, hoppe og til og med klatre hvor som helst. Spesielt klatredelen – som minner om den i The Legend of Zelda: Breath of the Wild – gjør at Conan Exiles’ verden føles overkommelig, og den er akkurat passe justert slik at man unngår et spill hvor man kan klatre seg forbi store utfordringer eller gjøre spillet nevneverdig lettere. Morsomt er det også at man kan feste seg i en fjellvegg på vei ned, slik at figuren din «sklir» ned veggen så lenge utholdenhetsmåleren holder.

Det er viktig å sette trellene i arbeid. Alle skal med. Foto: Andreas Bjørnbekk/Gamer.no

Som de fleste nettbaserte overlevelsesspillene der ute er Conan Exiles desidert morsomst med venner, men det betyr ikke at det ikke går an å spille uten noen du kjenner. Med mindre du velger å spille enspillerdelen alene vil du alltid ha andre folk rundt deg, og på PC gjør en chatte-boks at du ofte har noen å snakke med. Slik blir opplevelsen litt mindre ensom selv om du skulle spille alene uten noen på andre enden av hodetelefonene.

Konklusjon

Conan Exiles har overrasket meg skikkelig, og jeg kjenner på avhengighetsfølelsen. Etter noen litt stressende og ikke så morsomme første minutter på ferd gjennom ørkenen, lærte jeg å elske livet i eksil. Å bygge baser, rustninger, våpen, skaffe treller, nedkjempe mektige fiender og utforske vakre områder, er alle ting du kan gjøre i Conan Exiles, og er noe spillet gjør svært godt. Jeg blir minnet om kjærkomne spill som Runescape og Minecraft der jeg samler ressurser for å sette sammen en ny rustningsdel, og jeg nyter den gode musikken Funcom har tatt med seg fra Age of Conan.

Mine for your life! Foto: Andreas Bjørnbekk/Gamer.no

Conan Exiles er likevel ikke et perfekt spill. Det er mye som gjenstår å gjøre, blant annet å polere og fikse feil, og det er mye jeg skulle ønske var med som ikke ennå eksisterer. Blant annet ønsker jeg meg et ordentlig handels- og byttesystem, og det hadde vært kjempekult med noen litt mer tilstedeværende oppdragslinjer. Samtidig er det sjarm i hvor mye som er opp til spilleren, og jeg liker mystikken som preger den harde tilværelsen. Det jeg likevel kunne klart meg uten, er de av og til svært lange ventetidene som dukker opp når du lager ting, samt de til tider tullete mange ressursene som kreves for å skape enkle gjenstander. Kjedelig er det også at det ofte er vanskelig å komme tilbake til serveren din på travle tider av døgnet, for 40 plasser er ikke all verden.

Det er mest på grunn av følelsen av uferdighet at jeg nøler med å la Conan slippe unna med en karakter i det absolutte toppskiktet, men jeg mener det er verdt å nevne at opplevelsen også varierer avhengig av hvor du spiller. På PC er opplevelsen desidert best (hvis du har maskinen, naturligvis), mens du på PlayStation 4 må nøye deg med en ofte haltende bildeoppdatering og en noe lavere grafikkinstilling. I tillegg er det et stort tap å ikke ha en text-chat på konsoll, noe PC tilbyr. Spesielt sistnevnte betyr at å spille uten venner på konsoll blir en betydelig mer ensom opplevelse enn å sitte på PC-en.

Når alt kommer til alt tilbyr Conan Exiles en opplevelse jeg ikke visste jeg ønsket meg, og en jeg kommer til å bruke mange flere timer i. Forhåpentligvis har også Funcom planer om å bruke en god del mer tid på universet, slik at vi én dag om ikke altfor lenge kan sitte igjen med et spill som er mer polert enn det var på utgivelsesdagen. 

Conan Exiles er tilgjengelig til PC (testet), PlayStation 4 (testet) og Xbox One. 

Vurdering

"Et kjempegodt fundament som vil kreve mye oppfølging."

Kommentarer (23)

Forsiden akkurat nå

Til toppen