(Bilde: Sony Interactive Entertainment)

Som en lykkepille i spillform

Det er plent umulig å mislike LocoRoco, også på PlayStation 4.

Sony fortsetter å puste nytt liv i gamle kultklassikere, og etter forrige måneds gjensyn med den rappende hunden PaRappa – en spillopplevelse som dessverre ikke hadde holdt seg spesielt godt – er det nå på tide at de geléklumpene fra LocoRoco får vende tilbake.

Det elleve år gamle PlayStation Portable-spillet var utvilsomt et av de mest interessante og unike spillene på Sonys bærbare konsoll, og eventyret gjør seg også godt på dagens stasjonære PlayStation 4. Noe av spillgleden uteblir likevel, og det blir fort tydelig at LocoRoco er en opplevelse som gjør seg aller best i små doser.

En for alle og alle for en

Dette er LocoRoco.
Dette er LocoRoco. Bilde: Espen Jansen/Gamer.no

Men hva er nå egentlig LocoRoco? Jo, det er så mye som et fargerikt og ellevilt plattformspill, hvor man tar kontroll over en gjeng syngende, dansende og smilende klumpvesener. Disse er de titulære LocoRoco-ene, og det er spillerens jobb å frakte disse trygt gjennom hvert av spillets 40 unike nivåer.

Man kontrollerer imidlertid ikke skapningene direkte – i stedet påvirker man omgivelsene de ferdes gjennom. Ved hjelp av høyre og venstre skulderknapp vipper man da spillverdenen fram og tilbake, mens de søte små triller omkring. Samtidig kan man også holde inne begge skulderknappene samtidig og slippe dem for å få vesenene til å hoppe. Dette er en utrolig simpel måte å styre et spill på, men det fungerer overraskende bra. Vel, bortsett fra de gangene man trenger å være presis på noen som helst måte – da gjør kontrollsystemet seg heller dårlig.

Stort sett går det derimot som smurt, og slik kaster man de sangglade geléklumpene gjennom en rekke forskjellige verdener. Banene er sånn cirka ti minutter lange og har en av flere forskjellige stilarter (se for deg Super Mario, hvor det er snakk om erketypiske omgivelser basert på snø-, savanne-, gress- og strandområder). Man er som regel alltid på vei nedover, mens man underveis må jakte på hemmeligheter og samle inn nye LocoRoco-er. 

Det er så utrolig hyggelig og sjarmerende hele veien.

Det som er spesielt med LocoRoco-skapningene er nemlig det er de kan smelte sammen til én enkelt enhet. Hvert nivå huser 20 stykk (hvorav noen er langt enklere å finne enn andre), og slik vokser geléklumpen seg stadig større og større. Rent fysisk betyr dette at man kanskje kan nå plattformer som befinner seg høyt oppe, men også at man ikke like lett kan klemme seg gjennom trange åpninger i omgivelsene.

Heldigvis kan man også løse opp de ulike LocoRoco-samlingene, og her ligger mange av spillets «gåter». Jeg skriver gåter i hermetegn, for i realiteten er LocoRoco et ekstremt simpelt spill. Nivåene er veldig lineære og byr på få konkrete utfordringer: fly gjennom luften, dra i en spak, dunk til en fiende, sprett videre, gjenta.

LocoRoco-ene kommer i mange forskjellige farger, men variasjonen er generelt for dårlig.
LocoRoco-ene kommer i mange forskjellige farger, men variasjonen er generelt for dårlig. Bilde: Espen Jansen/Gamer.no

Sjarmerende i små doser

Dette passer imidlertid godt overens med spillets generelle stil. Allerede før man begynner å spille merker man at LocoRoco er en avslappet, tilbakelent og utrolig positiv spillopplevelse – både premiss, ideer og grafikk stråler lekenhet og hygge. De merkelige hovedpersonene er for eksempel utrolig sjarmerende; og spillets grafikk, som nå har blitt oppskalert til dagens konsoller (og 4K for de som har investert i den slags), oser kreativitet og glede.

Musikken I LocoRoco er egentlig noe man må oppleve selv. Her er derfor en av sangene de gule geléklumpene lager.

Likevel er det kanskje musikken som imponerer meg aller mest. Den er herlig unik, og preges utrolig sterkt av de små skapningenes sangstemmer. Disse kommer i mange forskjellige varianter, avhengig av hvilken LocoRoco-type man har tatt med seg på slagmarken. De gule klumpene låter for eksempel som et merkelig, japansk barnekor; de rosa har et preg av fransk, kvinnelig eleganse; mens de blå har noe dypt og italiensk over seg.

I realiteten er ingen av sangene skrevet på ett enkelt språk, men i stedet satt sammen av lyder og toner fra en rekke forskjellige verdensdeler. Det fungerer særdeles godt i praksis, spesielt når man stopper opp og lar smårollingene synge fritt – enkelte ganger kommer det til og med lyd ut av PlayStation-kontrollerens innebygde høyttalere, og da er det vanskelig å ikke trekke på smilebåndet.

Generelt sett gjelder dette for alt LocoRoco gjør. Det er så utrolig hyggelig og sjarmerende hele veien, og da fungerer det nesten som en lykkepille i spillform.

Noen ganger stopper det likevel litt opp. Som nevnt tidligere i anmeldelsen er spillet utrolig simpelt, og dette sørger av og til for at opplevelsen blir altfor, altfor monoton. På tvers av de 40 forskjellige banene er det mye å se og gjøre, men det man gjør fra sekund til sekund engasjerer liksom ikke i lengden.

LocoRoco-ene vil blant annet synge for månen hvis du har nok av dem – dette er bare én av spillets mange unike hemmeligheter.
LocoRoco-ene vil blant annet synge for månen hvis du har nok av dem – dette er bare én av spillets mange unike hemmeligheter. Bilde: Espen Jansen/Gamer.no

Til det er variasjonen i omgivelser og utfordringer for dårlig, og jeg innser etter hvert at dette antagelig gjorde seg mye bedre i sin opprinnelige form. Å dra en PlayStation Portable opp fra lomma på bussen for å spille ett eller to nivåer er én ting, men når man benker seg foran TV-skjermen er det som regel for å spille i mer enn 20-30 minutter. Og spiller man LocoRoco i mer enn 30 minutter i strekk begynner man nok å kjede seg etter en liten stund – dette plaget i hvert fall meg et par ganger i løpet av spillets levetid.

Konklusjon

LocoRoco Remastered er et utrolig sjarmerende spill, og dette merker man fra første sekund. De små, søte hovedpersonene synger, hopper og leker bajas allerede i hovedmenyen, og det er vanskelig å ikke bli oppstemt og lystig når man kaster seg ut på eventyr. Styringen er tilsvarende tullete, og er like deler fornøyelig og frustrerende i sin simpelhet.

Snøbanene ble raskt mine favoritter, både på grunn av musikken og isfysikken.
Snøbanene ble raskt mine favoritter, både på grunn av musikken og isfysikken.

Den grafiske oppskaleringen fra de håndholdte røttene er også meget godt gjennomført, og spillet ser aldeles nydelig ut også i 2017. Audiovisuelt er det da lite å klage på, selv om jeg gjerne skulle sett mer variasjon i omgivelsene.

Variasjon generelt er noe LocoRoco kunne trengt mer av, da spillet fort kan bli litt monotont – særlig hvis man spiller mer enn en håndfull baner i én enkelt økt. Da var det nok bedre å kunne røske en PlayStation Portable ut av lomma i hytt og gevær, bare for å ta et par brett om gangen. Slik det er på PlayStation 4, forsvinner noe av spillgleden jo mer man spiller i samme håndvending.

Og det er litt synd, for LocoRoco er et av de mest unike, interessante positive spillopplevelsene som finnes. Punktum.

For andre positive spill, kan vi anbefale både LEGO Worlds og Pokémon Sun.

Vurdering


"Nyutgaven av LocoRoco er sjarmerende og fargerikt, men gjør seg nok best i mindre doser."

LocoRoco Remastered PS4 PS4 7/10

Spilldetaljer

  • Lanseringsdato: 9. mai 2017
  • Plattform: PlayStation 4
  • Utgiver: Sony Interactive Entertainment
  • Utvikler: Sony Interactive Entertainment

Kommentarer (4)

Forsiden akkurat nå

Til toppen