ANMELDELSE: PaRappa the Rapper Remastered
(Bilde: Espen Jansen/Gamer.no)

– En av de mest absurde spillopplevelsene jeg har hatt

PaRappa the Rapper feirer 20 år med en spinnvill og rotete nyutgave.

Den originale PlayStation-konsollen var litt av en kraftplugg da den kom på markedet i 1994, og står faktisk bak en rekke av dagens aller viktigste spillserier. Blant de mest populære spillene som dukket opp på konsollen finner vi klassikere som Tekken, Resident Evil og Gran Turismo, mens det i bakgrunnen dukket opp en rekke interessante kultklassikere.

PaRappa the Rapper hører definitivt med i sistnevnte kategori, og det av god grunn. Spillet, som er dels musikkspill, dels tullete eventyrspill, er kjent for å være noe helt utenom det vanlige, med en sjarmerende stil og absurde situasjoner – i 2017 feirer den rappende hunden 20 samfulle år, og det feires med en oppusset utgave av det første spillet i serien.

Dessverre har nok ikke PaRappa tålt tidens tann spesielt godt.

Slik ser PaRappa The Rapper ut etter 20 år. (Video: Espen Jansen, Gamer.no)

Blomst, høne, løk

I utgangspunktet er dette en nøyaktig kopi av originalspillet fra 1997, hvor vi for første gang ble kjent med den luekledde, kortvokste, antropomorfiske hunden PaRappa. Nå som den gang er PaRappa først og fremst flink til to ting: å rappe og å dagdrømme. Når disse egenskapene kombineres med en blomstrende kjærlighet for venninnen Sunny Funny, oppstår det fort en rekke unike og underholdende situasjoner på tvers av spillets eventyrlig absurde univers.

Som om ikke hovedpersonen var merkelig nok i og for seg selv, følger spillet opp med snakkende blomster, flyvende toaletter, høner som har eget bakeprogram på TV og en karateinstruktør som egentlig er en løk. Sånn passe kreativt med andre ord, og PaRappa the Rapper overrasker stadig i løpet av den tiden det tar å fullføre kampanjen.

Handlingen er enkel og grei, og skor seg på å levere fargerike og sjarmerende replikker, fysisk humor og øyeblikk som egentlig ikke gir helt mening. PaRappas dagdrømmer spiller en viktig rolle her, og byr på situasjoner som man egentlig bare må se på egenhånd. Jeg kan i hvert fall si såpass at dette helt klart står igjen som en av mine mest absurde spillopplevelser til dags dato.

Og akkurat det er egentlig greit, for alt spillet gjør, gjør det med uovertruffen selvtillit og stil – sistnevnte, som presenterer seg som en blanding av todimensjonale figurer og tredimensjonale omgivelser, danner en svært unik estetisk opplevelse. Remastered-utgaven har selvfølgelig pusset opp grafikken betraktelig, og gjør at det visuelle inntrykket holder seg godt også i 2017.

Chop Chop Master Onion stiller til dyst.
Chop Chop Master Onion stiller til dyst. Foto: Espen Jansen/Gamer.no

Uheldigvis gjelder dette kun for de sekvensene hvor man faktisk spiller – filmsnuttene som binder nivåene sammen er ikke like heldige, og er i stedet sitt samme gamle, kornete jeg. Man kunne kanskje oversett dette, hadde det ikke vært for at disse filmsekvensene utgjør tilnærmet halvparten av spillets spilletid. Det blir litt forstyrrende over tid, og man må nesten lure på hvorfor oppusserne ikke har lagt inn ekstra innsats akkurat her —  mye kan det ikke ha kostet dem.

Kjernen svikter

PaRappa unike ståpåvilje og absurde krumspring gjør det vanskelig å hate opplevelsen — samtidig er det heller ikke lett å elske den.
PaRappa unike ståpåvilje og absurde krumspring gjør det vanskelig å hate opplevelsen — samtidig er det heller ikke lett å elske den. Bilde: Espen Jansen/Gamer.no

For PaRappa the Rapper er nemlig ikke særlig omfangsrikt i utgangspunkt: Det tar en drøy time å fullføre spillets fortelling, som som sagt er jevnt fordelt på historieformidling og spillsekvensene.

Som et vaskekte rytmespill utspiller disse sistnevnte øyeblikkene seg litt sånn som forventet: PaRappas dagdrømming fører til små og store katastrofer, hvorpå han må bruke sine unike sangferdigheter for å gjøre det godt igjen. Man har alltid et dyr, en person eller en skapning ved sin side, som fungerer som forsanger; og PaRappa må deretter ape etter vedkommende, mens klassiske knappesymboler (typ kryss, trekant, firkant og runding) flyr over toppen av skjermen.

Holder man seg til rytmen, vil det meste som regel ordne seg. Eller, egentlig ikke, for det tar lang tid å vende seg til spillets rytmesekvenser – ikke før jeg er ferdig med historiedelen, begynner jeg å få litt dreisen på hvordan det hele henger sammen. Det er jo ikke enormt kompliserte knappekombinasjoner man skal lire av seg, men jeg blir liksom aldri helt klok på nøyaktig når jeg skal trykke.

Av og til får jeg godkjent en strofe som jeg er hundre prosent sikker på er feil, mens det andre ganger skjer nøyaktig det motsatte. Enda noen ganger hamrer jeg regelrett løs på håndkontrolleren, som også ser ut til å gjøre nytte for seg (halvparten av tiden). Spillet gjør generelt en ekstremt dårlig jobb med å gi deg tilbakemeldinger på hva som fungerer og hva som ikke fungerer, og da er det ikke lett å leke hunderapper.

Sekvensen hvor PaRappa har magesjau er min favoritt – selv om jeg helst skulle sett at grafikken var oppgradert også i filmsnuttene. 
Sekvensen hvor PaRappa har magesjau er min favoritt – selv om jeg helst skulle sett at grafikken var oppgradert også i filmsnuttene.  Bilde: Espen Jansen/Gamer.no

Jeg roter meg likevel gjennom kampanjen – sangene er jo artige de, og jeg vil gjerne se hva som venter rundt neste sving. Men plutselig er eventyret over, og etter rulleteksten er det egentlig ikke så veldig mye å ta seg til. Det finnes litt ekstrainnhold man kan lete seg fram til, men det er likevel knapt med gjenspillingsverdi å hente her. Seks sanger når rett og slett bare så langt.

Konklusjon

PaRappa the Rapper Remastered er en finfin nyutgave av det 20 år gamle musikkspillet, men opplevelsen er likevel ikke særlig imponerende i 2017. Det er riktignok mye som taler til spillets fordel, slik som det artige og enkle lydsporet, den herlige grafiske stilen og den rene skjære absurditeten som omkranser handlingen, men det er samtidig en del som skurrer.

Du kødder ikke med Cheap Cheap.
Du kødder ikke med Cheap Cheap. Bilde: Espen Jansen/Gamer.no

Ingen av feilene er nye i nyversjonen, men de er likefremt til stede og forstyrrende for helhetsinntrykket. For det første er selve rytmedelen av spillet veldig klønete, hvor man aldri helt rekker å forstå seg på hvordan det hele fungerer. Skal jeg trykke på knappen når den passerer over ikonet på skjermet, i takt med musikken, eller kan jeg bare hamre løs kombinasjoner og håpe på det beste? Når alt veksler mellom å fungere helt fint og å ikke fungere i det hele tatt, er det vanskelig å vite – det føles rett og slett aldri presist nok.

Opplevelsens korte levetid hjelper heller ikke på dette punktet: Det er rett og slett for få nivåer (altså sanger) til å lære seg å mestre dette systemet. Musikken er som sagt spenstig nok den, og det er en del ekstramateriale å lete seg fram til, men etter et par-tre ganger gjennom hver låt er det lite som frister meg til å spille videre.

PaRappa the Rappers fortelling, sjarme og stil gjør dette til en interessant og ofte svært underholdende spillhistorieleksjon, men det er likevel for mye rot, tull og mangler her til at spillet kan få en helhjertet anbefaling.

For mer spennende rytmespill, kan vi anbefale Hatsune Miku-spillene og Crypt of the NecroDancer.

Likte du artikkelen? Vil du ha mer norsk spilljournalistikk?
Støtt Gamer.no med 39 kroner i måneden slik at vi kan fortsette å lage mer unikt gratisinnhold

Vurdering


"Sjarmerende, absurd og leken musikkmoro, men ellers er dette lite å skryte av."

PaRappa the Rapper Remastered PS4 PS4 5/10

Spilldetaljer

  • Lanseringsdato: 4. april 2016
  • Plattform: PlayStation 4
  • Utgiver: Sony Interactive Entertainment
  • Utvikler: Sony Interactive Entertainment

Kommentarer (5)

Forsiden akkurat nå

Til toppen