Om ansvaret for å redde hele hjembyen min hadde falt ene og alene på mine skuldre, hadde jeg nok vurdert å starte et nytt liv et annet sted.
Det er imidlertid ikke et alternativ for den persiske prinsen i The Rogue Prince of Persia, navnebror med artisten som tidligere var kjent som Prince. Han utfordrer hunerkongen, Nogaï, som godt hjulpet av mørk magi har rasert hele byen, kidnappet kongefamilien og slaktet ned hauger av den persiske befolkningen.
Prince får grisejuling og dør i bataljen. Mot normalt våkner han til live igjen i en trygg oase like utenfor byen. Prince har nemlig et magisk smykke som gjør at han gjenoppstår om han blir drept. En snill sjaman ved navn Paachi forteller hva som har skjedd, og Prince setter i vei i et nytt forsøk på å stanse Nogaï, redde familien og byen.
Evig kamp
Og slik går nu dagan. The Rogue Prince of Persia er et såkalt «roguelite». Det er meningen at man skal dø ofte, men man kan oppgradere våpen og hjelpemidler som gjør det lettere å komme litt lenger på neste «run».
Underveis i et «run», finner man nye og av og til bedre våpen, medaljonger som gir fordeler som økt skade eller sjanse for å sette fyr på fiender for å gjøre ekstra skade. Det finnes også gode hjelpere som kan øke skaden på våpenet ditt i bytte mot gullmynter man plukker opp fra falne fiender.
Fiendene man dreper gir også en valuta til; sjelefragmenter. Disse brukes for eksempel til å låse opp flere våpen eller medaljonger man kan velge mellom på starten av et «run». Det finnes en drøss av våpen med forskjellige spesialangrep. Jeg fant mine favoritter i to kniver eller en stav. Begge gir ganske raske angrep, men hvert slag gjør til gjengjeld mindre skade. Det finnes også større og tyngre våpen, hvor hvert slag kapper av betydelig større andel av helsen til fiendene per slag.
I mine hender føles de raske våpnene bedre for å opprettholde flyten i spillet, og akkurat flyten er viktig!
Parkour!
Perser-prinsen har alltid vært en spretten type. Denne utgaven er intet unntak. Han kan løpe på bakgrunnen, klatre opp loddrette vegger og svinge fra stenger. Når man kombinerer alt dette kommer man inn i en ganske deilig flyt som gjør at spillet føles smidig. Om man kombinerer nok parkour-trekk med rett timing oppnår man «Vayu’s Breath», som gjør prinsen enda raskere og flyten ytterligere bedre.
The Rouge Prince of Persia er et plattformspill som tidvis krever relativt presis manøvrering. Aldri så presist som i for eksempel Celeste, for konsekvensene av å bomme på et hopp er sjelden enorme. Man landet som regel trygt, eller man klarer å hente seg inn. Jeg opplever at Prince responderer raskt og riktig ettersom jeg trykker på knappene, men det har også vært tilfeller hvor jeg prinsen ikke har gjort det jeg har sett for meg skal skje. De tilfellene kan sikkert skrives på kontoen for brukerfeil, men det oppleves likevel frustrerende.
Parkour er også nyttig i kamp mot det rike fiendegalleriet. Timer man det riktig dukker man unna angrep og over hodene på fiendene. Med riktig våpen og/eller medaljonger kan slike manøvre gi ekstra skade i noen sekunder, og således et viktig verktøy for å unngå juling når det blir mange mot én.
Det er ikke størrelsen som teller
De forskjellige biomene er varierte og brettene genereres automatisk fra gang til gang. Hver gjennomspilling er annerledes enn den forrige, og det er alltid en avveining om man skal utforske brettene for belønning, og samtidig risikere å miste helsepoeng, eller om man heller skal druse på raskeste vei til neste brett.
Biomene er for øvrig flotte. Spillet har en tegnet grafikkstil, og utviklerne har lagt seg flid i arbeidet med å designe omgivelsene. Her finner vi for eksempel et område rundt en ødelagt akvedukt, og den kongelige hagen fylt av planter og natur. Hver biom byr på nye fiendevarianter. Hver biom byr også på forskjellig musikk, som er et av spillets høydepunkt for meg. Musikken har tydelige preg av Midtøsten, men er blandet med vestlig teknologisk musikk som utvikler seg og bygger oppunder drivet mens man turner avgårde.
For å fullføre en gjennomspilling må man gjennom ni nivåer og en håndfull sjefskamper. Det tok meg ikke mer enn drøyt fem timer å komme meg hele veien gjennom første gang. Det høres kanskje litt kort ut, men etter så kort tid har man ikke hatt sjanse til å oppleve alt spillet har å by på.
Ettersom man spiller The Rogue Prince of Persia låser man opp et spindelvev av fortellinger og skjebner. Man treffer mennesker og finner notater om hemmeligheter i andre brett som kanskje påvirker hvilken rute du velger gjennom byen på neste gjennomspilling. Alt henger på en måte sammen med alt, og ønsker du å nøste opp alle ledetrådene spillet byr på, har du mange timer med moro foran deg.
Konklusjon
The Rogue Prince of Persia er et kurant, sideskrollende «roguelite»-spill. Vanskelighetsgraden er kanskje ikke så høy som fans av «rougelikes» forventer.Jeg synes dette spillet er lettere enn for eksempel Dead Cells. Det er fordeler og ulemper med vanskelighetsgraden. På en side føler man seg mektig, og det er tilgjengelig for flere. På den andre siden får man ikke helt den store mestringsfølelsen.
Spillet passer kanskje bedre for de som er glade i sideskrollende plattformspill som ønsker å utforske de mange fortellingene spillet byr på. Plattformhoppingen er generelt god, selv om det glipper litt av og til. Men når man kommer inn i flyten og kombinerer løping på veggen, klatring i stolper og denging av fiender? Da føles det veldig bra.
The Rogue Prince of Persia er tilgjengelig nå, og kan spilles på PC (testet), Xbox Series X/S (inkludert i Game Pass), Playstation 5, Nintendo Switch og Nintendo Switch 2.
