ANMELDELSE: Moons of Madness
(Foto: Funcom)

Lunkne grøss på Mars

Norske Moons of Madness er ikke så veldig skummelt, men det er likevel et underholdende lite spill.

Historiene til den amerikanske forfatteren H.P. Lovecraft har inspirert en rekke spillutviklere i årenes løp, og det er kanskje begrenset hvor mange ganger Cthulhu og gjengen fortsetter å være interessante. Men norske Rock Pocket Games har funnet sin egen vri på Lovecraft-mytoset, ved å flytte det hele inn i fremtiden og ut i verdensrommet.

Tentaklene på Mars

Moons of Madness finner sted etter at man har fanget opp mystiske signaler fra Mars. Dette har ledet til konstruksjonen av en bemannet base på planeten, og du spiller en av mannskapet på basen. Han heter Shane Newehart, og er i praksis vaktmesteren. Siden spillet starter med et jordskjelv, har han rikelig med arbeidsoppgaver på agendaen – solcellepaneler må justeres på nytt, lekkasjer må fikses, og så videre. Snart begynner imidlertid merkelige ting å skje, og før vi vet ordet av det har alt – muligens inkludert Shane selv – gått fullstendig av hengslene.

Merkelig dekor, men jeg liker det. Foto: Joachim Froholt(Funcom

Selve spillet er et historiedrevet førstepersons eventyrspill med elementer av action og sniking. Jeg ser mange kaller det en «gåsimulator», men det er en misvisende beskrivelse. Spillet har riktignok en omfattende utforskingskomponent, men det har også rikelig med gåter som må løses og fiender som må unngås. Men utenom et par skriptede sekvenser der refleksene må jobbe litt, har det ikke kamp. I de situasjonene der noe eller noen er ute etter å kverke deg, er den eneste løsningen å prøve å komme seg unna.

Bart var her. Foto: Joachim Froholt(Funcom

Mye av tiden din går i stedet med til å saumfare spillets ofte fascinerende miljøer, og utviklerne har gjort en glimrende jobb med å bringe både Mars-basen og terrenget rundt til live. Detaljrikdommen er til å ta og føle på, og lekre visuelle effekter spikrer illusjonen av at man befinner seg på en annen planet. Jeg sluttet aldri å kose meg med noe så enkelt som å se meg rundt, noe som er ganske essensielt i et spill der miljøene i seg selv spiller en stor rolle.

Men du må altså gjøre langt mer enn å kikke. De fleste oppgavene du får underveis er praktiske og rimelig rett-frem, men du må jevnlig aktivere de små grå for å løse gåter. Disse er aldri så vanskelige at man blir sittende og gruble i timevis, men de er stort sett såpass involverte at det likevel føles tilfredsstillende å finne frem til løsningen. Noen gåter er riktignok langt bedre integrert i spillverdenen enn andre, og jeg syntes for eksempel det var mye artigere å leke med fysiske overvåkningskameraer enn å styre med labyrinter på en skjerm. Men alle gjør nytten på sitt vis.

Ensom astronaut

Underveis drives du fremover av handlingen. Shane er stort sett alene, men har så godt som hele tiden kontakt med andre medlemmer av mannskapet via radio. Dette tillater utviklerne å fortelle en kompleks historie der mye skjer «utenfor kamera», og takket være stort sett solid stemmeskuespill og velskrevne dialoger fungerer det glimrende. Det som kanskje ikke fungerer like godt er Shanes egne kommentarer til det som skjer – de er ujevne og av og til litt unaturlige.

Den røde planeten. Foto: Joachim Froholt(Funcom

Mye av bakgrunnshistorien fortelles via notater, e-poster og visuelle detaljer man må oppdage selv i miljøene. Så lenge du har øynene med deg bør du få et godt inntrykk av hva som har skjedd, selv om du ikke leser absolutt alt av dokumenter og slikt.

Mysteriene Rock Pocket Games har kokt opp er fascinerende, og det er alltid spennende å se hvor vi skal videre. Ikke alt er like vellykket, riktignok – jeg skal ikke røpe detaljer her, men noen av sekvensene passer dårlig inn i helheten selv om de i seg selv er solide nok. Det kan kanskje virke som skaperne ble litt for ambisiøse, og selv om jeg er imponert over hvor variert spillet er, kan det godt være totalopplevelsen hadde vært litt bedre om enkelte av sekvensene hadde blitt luket ut til fordel for mer dybde andre steder. Det blir litt rotete, rett og slett.

Ikke så veldig Lovecraft-aktig

Spillet legger som nevnt ikke skjul på at det er inspirert av forfatterskapet til H.P. Lovecraft. Men det er betydelig mer interessert i å låne konkrete elementer fra Lovecrafts historier enn det er i fortellerstilen hans. Lovecrafts At the Mountains of Madness er for eksempel som en lang og uhyggelig klatretur mot et panisk klimaks, og gir massevis av hint men få konkrete svar. Moons of Madness bruker på sin side kort tid på å nå den første av flere omtrent like spenningstopper, og mysteriene nøstes generelt greit opp før det hele er over.

Ved hjelp av en liten mobil datamaskin kan du blant annet koble deg opp mot overvåkningskameraer. Nyttig! Foto: Joachim Froholt(Funcom

Dette betyr ikke at handlingen ikke fungerer, men spillet klarer aldri å skape den samme mystikken og stemningen som Lovecraft-navnet gir meg grunn til å forvente. Ikke bare det, men det faller også flatt som grøsserspill. I starten skapes en stadig stigende følelse av uro, men når uhyggelighetene først åpenbarer seg i all sin tentakkelprakt, tar det ikke lang tid før de slutter å være skumle. For all del, stemningen er ofte guffen og jeg skal ikke late som spillet aldri fikk meg til å skvette, men den nærmest panikkartede «jeg vil virkelig ikke se hva som er rundt neste hjørne»-følelsen som de beste grøsserspillene klarer å fremprovosere opplevde jeg aldri her.

Vær glad dette spillet ikke er helt som Lovecrafts bøker – da hadde du vært gal nå. Foto: Joachim Froholt(Funcom

Det er kanskje litt fordi Moons of Madness er på sitt absolutt dårligste når det bringer monstre inn i bildet. Den første «jaktsekvensen» i spillet er treig og klumsete, og det hjelper ikke akkurat for illusjonens del at monsteret som jager deg kan løpe gjennom solide objekter. Senere sekvenser er mer vellykkede, men det er alltid noe klumsete over dem – kanskje delvis takket være den lave Mars-tyngdekraften – og de forhåndsskriptede elementene er alt for tydelige. Så når man løper inn i klørne til et uhyre, er ikke responsen et panikkaktig gisp, men et frustrert sukk. «Æsj, nå må jeg gjøre dette på nytt.»

Dette er et problem med mange andre actionsekvenser også – utviklerne sparer ikke på kruttet, og noen av dem er skikkelig imponerende. Men når man kreperer og må starte på nytt, siden spillet ikke lar deg lagre når du vil, er de bare forutsigbare. Nærmere slutten disker spillet opp med en heftig flukt gjennom miljøer som raser sammen rundt deg, skjønt for min del kludret jeg det til i avslutningsfasen og måtte spille den to eller tre ganger til. Den siste gangen stoppet jeg regelmessig å løpe, for å ta meg en ny slurk med kaffe i den virkelige verden. Magien var helt borte.

Heldigvis for Moons of Madness' skyld, er det ikke så forferdelig mange av disse sekvensene. Mesteparten av spillet er av den rolige sorten, med utforsking og gåter, og actionsekvensene fungerer greit nok som krydderier i spillopplevelsen. Selv om jeg ikke er spesielt begeistret for dem, mistenker jeg at spillet hadde blitt litt monotont hvis de hadde blitt fjernet – det trenger variasjonen for å holde på interessen helt frem til mål. Actionsekvensene er dessuten ikke spesielt vanskelige, så med mindre man har veldig uflaks rekker man neppe å bli skikkelig frustrert.

Dette er en artig liten nøtt å løse. Foto: Joachim Froholt(Funcom

Konklusjon

Moons of Madness tråkker feil her og der, og klarer heller ikke å gjøre seg fortjent til grøsserbetegnelsen som utviklerne har gitt det. Men selv om actionsekvensene er klumsete og monstrene til syvende og sist ikke er særlig skumle, klarer spillet å levere en solid helhetsopplevelse.

Det slutter aldri å være fascinerende å saumfare spillets detaljrike miljøer for spor, og de fleste av spillets nøtter er tilfredsstillende og interessante å løse. Handlingen er dessuten fengslende, selv om den også kan vakle litt underveis. Selv brukte jeg i overkant av seks timer på å fullføre spillet, og på tross av noen irriterende sekvenser trivdes jeg godt underveis.

Så lenge du ikke går inn i spillet med forventninger om utenomjordisk kamp eller i den tro at det skal mate marerittene dine i flere uker fremover, tror jeg det vil falle i smak.

Vurdering

"Ikke så veldig skummelt, men likevel et underholdende lite spill."

Moons of Madness

Windows
Slippdato: 22. oktober 2019
Sjanger: Grøsser
Utvikler: Rock Pocket Games
Utgiver: Funcom

Kommentarer (4)

Forsiden akkurat nå

Til toppen