ANMELDELSE: Mortal Shell
(Foto: Espen Jansen/Gamer.no)

Føles som en prolog til et mye større spill

Mortal Shell er utrolig spennende, men gir seg før leken blir skikkelig god.

Det har blitt en aldri så liten klisjé å sammenligne dystre og vanskelige spill med Dark Souls, men noen ganger er man rett og slett nødt til å ty til sammenligningen for å virkelig få fram poengene sine. Disse spillene, som er så like FromSoftwares fenomenale actionrollespill, blir ofte referert til som «Soulslike», og her passer Mortal Shell som hånd i hanske.

Og selv om spillet, som egentlig er utviklet av et mindre indiestudio, har enormt mye til felles med Dark Souls, Bloodborne og til og med Sekiro: Shadows Die Twice, klarer det også effektivt å skille seg ut ved å gjøre et par ting annerledes (og av og til bedre) enn konkurrentene.

På tide å stå opp! Foto: Espen Jansen/Gamer.no

Finurlige figurer

Mortal Shell begynner som så mange andre av disse spillene med at hovedpersonen våkner opp fra en lang og tåkete dvale. Vedkommende er stum, mystisk og stoisk i møte med et stadig mørkere og mer ugjestmildt fantasy-univers, her kalt Fallgrim.

Underveis snubler man over innpåslitne monstre og eksentriske oppdragsgivere som begge driver deg dypere inn i spillets merkverdige edderkoppnett av en historie. Man har selvfølgelig også en rekke unike våpen å velge mellom, så vel som et omfattende ferdighetstre som lar deg låse opp nye egenskaper og bli sterkere i bytte mot erfaringspoeng. 

Så langt høres Mortal Shell ut som hvilket som helst annet actionrollespill fra det siste tiåret, og det er helt klart med overlegg. Ikke bare er spillet lagt opp som et hvilket som helst FromSoftware-spill, men det både ser ut og føles som en kopi av Dark Souls. I rollen som en romvesenaktig skapning ruller, slår og parerer man seg fram og tilbake mellom stadig mer hissige fiender, og tempoet er nokså likt det man finner i andre spill av denne typen.

Mortal Shell har imidlertid et par virkelig unike funksjoner som kommer som følge av figuren man spiller som: Den gråmelerte skapningen kan blant annet forsteine seg selv på kommando, noe som fører til at man har et innebygd skjold som blokkerer alle innkommende angrep i et par sekunder. Man kan i tillegg innta kroppene til andre krigere man finner på slagmarken for å ta over deres iboende styrker og svakheter.

Fallgrim for dine føtter. Foto: Espen Jansen/Gamer.no

Den første figuren man ser er Harros, en typisk ridder som er ganske god på alt, mens man utover i spillet snubler over tre andre kamphaner med betydelig annerledes ferdigheter. Eredrim tåler for eksempel utrolig mye mer enn de andre og kan låse opp ferdigheter som lar ham enklere håndtere fiender som er alene, mens Tiel har bortimot uendelig utholdenhet og egenskaper som lar deg absorbere giftangrep.

De fire har mye spennende å komme med, men jeg skulle gjerne sett at spillet ga meg en håndfull fellesegenskaper jeg kunne oppgradere underveis og at det var enda lettere å veksle mellom de fire på farten.

Veldreid verdensbygging

Min personlige favoritt, Solomon. Foto: Espen Jansen/Gamer.no

Utover dette er det altså mye som er likt Dark Souls. Dette er imidlertid ikke bare negativt, alle den tid Souls-spillene tross alt en fantastisk serie bygd opp av enormt engasjerende systemer. Mange av disse finner elegant veien inn i hjertet av Mortal Shell, hvor de faller fint på plass blant spillets egne påfunn.

Av de tingene utviklerne låner, mestrer de spesielt den fenomenale fortellerteknikken, hvor nydelig stemmeskuespill og tilsynelatende uavhengige monologer kan fortolkes og settes sammen for å skape et sammenhengende bilde og en dypere forståelse av hvordan verdenen fungerer.

Med på å bygge ut spillets univers er det unike «familiarity»-systemet, hvor man må bruke gjenstander for å se hva de gjør og lære seg å utnytte dem bedre og bedre etter hvert som tiden går. For eksempel vil man få tilbake flere helsepoeng hvis man spiser grillet rotte ofte, mens en sopp som tidlig i spillet forgifter deg etter en stund kan gjøre deg immun mot giftige angrep. Man får også en lutt som man blir bedre til å spille på for hver gang man øver seg!

Verdenen i Mortal Shell føles riktignok aldri så håndfast og gjennomtenkt som den vi er vant til fra andre spill i samme sjanger, men jeg lar meg likevel gripe når jeg oppdager sammenhenger mellom steder, figurer og tematikk på tvers av det underlige universet. Dette er med på drive meg videre inn i de mange mørke krokene av Fallgrim og omegn. 

Universet spillet er satt i er passe dystert, med en visuelt slående stil. Fallgrim er hovedområdet man begynner reisen i, som så forgrener seg til tre distinkte templer. Her går det i sedvanlige fantasy-omgivelser, fra dunkle katakomber til obsidiandekte labyrinter, og det er forfriskende at man kan takle de tre hovedtemplene i akkurat den rekkefølgen man selv vil. 

Brrrrrr... Foto: Espen Jansen/Gamer.no

Frihet er ikke gratis

Denne friheten gjør det imidlertid litt vanskelig å vite hvor man bør gå til enhver tid, og det hjelper heller ikke at hovedområdet man må tråkle seg gjennom er en intetsigende sump hvor det er tilnærmet umulig å skille nord fra sør, øst og vest. Faktisk vil jeg påstå at spillets verdenskart er skikkelig, skikkelig dårlig, noe som bare forverres ved at man er tvunget til å saumfare det flere ganger for å finne fram til de ulike figurene, våpnene og templene som skjuler seg der.

Selv klarte jeg å rote meg forbi tårnet som huset alle de viktigste oppdragsgiverne tidlig i spillet, slik at jeg først etter å ha fullført et helt tempel (det angivelig vanskeligste) fikk servert en av de mest sentrale funksjonene i spillet og «hovedoppdraget» mitt. 

Spillet har en håndfull virkelig spennende fiendetyper. Foto: Espen Jansen/Gamer.no

Det at jeg havnet midt oppi det mest kinkige tempelet aller først, gjorde også resten av spillet bittelitt tafatt i forhold. Jeg skal ikke si at Mortal Shell er veldig lett, men det er heller aldri så utfordrende som det jeg føler det bør være, hvert fall ikke når man går fram slik jeg gjorde. Det siste tempelet jeg kom til tok jeg derfor på en snau time, sammenlignet med de tre-fire timene jeg brukte på de to første hver for seg.

En sentral del av dette er hvordan spillet vil at du skal belage deg på forsteiningsegenskapen din. Dette er vel og bra – funksjonen er i og for seg selv meget forseggjort og spennende å bruke – men det fører dessverre også ofte til at man kan misbruke denne egenskapen i det uendelige.

Det er så godt som ingen bakdeler ved å forsteine seg selv, og kamper som gjerne hadde vært mer utfordrende forvandles da til langdryge og intetsigende dueller hvor man må vente på at egenskapen skal bli tilgjengelig før man tør å slå fra seg. At den kunstige intelligensen også er altfor forutsigbar hjelper heller ikke på følelsen av at man mer enn noe annet kjemper mot klokka og ikke monstrene som prøver å ta deg av dage.

Når dette også gjelder for spillets sjefsfiender, mister spillet rett og slett mye av den ellers så flotte piffen det har bygd opp gjennom alt det som gjør det unikt. 

Det er mye stilig å se på i Mortal Shell. Foto: Espen Jansen/Gamer.no

Konklusjon

Mortal Shell har en rekke spennende og unike funksjoner som gjør det til et spill som er litt mer enn bare nok en Dark Souls-kopi. Jeg liker for eksempel veldig godt hvordan man har et innebygd skjold; de fire figurene man får spille som har alle en rekke stilige egenskaper og våpenferdigheter; og man belønnes stort sett alltid for å utforske universet og tingene man finner i det.

Dette, sammen med de flotte animasjonene, det fantastiske stemmeskuespillet og de mystiske fortellingene, gjør dette til et spill jeg virkelig ønsker å oppleve mer av.

Jeg gikk nok litt feil vei. Foto: Espen Jansen/Gamer.no

Da er det bare synd at Mortal Shell er litt i korteste laget: I alt er det ikke mer enn tre litt forvokste templer å utforske, og selv om man fort kan bruke 12-15 timer på å fullføre spillet, er det også som om man bare såvidt har begynt når rulleteksten melder sin ankomst. Det føles som om det burde vært enda mer her, som om dette egentlig bare er en prolog for et mye større spill.

Jeg antar at utviklerne vil at man skal spille gjennom eventyret flere ganger for å videre eksperimentere med de fire hovedpersonene, men så bra er Mortal Shell dessverre ikke. Til det er hovedområdet altfor, altfor kjedelig, slåssingen i enkleste laget og den kunstige intelligensen for svak. 

Sistnevnte er problemer som bare vokser seg større og større etter hvert som man spiller: Etter hvert byr ikke fiendene på de virkelig store utfordringene lenger, og når ikke engang sjefsfiendene har enormt mye å komme med, er det grunn til å være skuffet.

Likevel er Mortal Shell tidvis blant de «Soulslike»-spillene som har mest eget å rutte med, og det alene er god grunn til å gi det en sjanse hvis man liker den merkelige undersjangeren.

For andre spennende actionrollespill, kan vi trygt anbefale Sekiro: Shadows Die Twice og Kingdom Hearts III.

Vurdering

"En spennende Dark Soul-klone som dessverre gir seg før leken blir skikkelig god."

Kommentarer (8)

Forsiden akkurat nå

Til toppen