ANMELDELSE: Uncharted: The Lost Legacy
(Bilde: Espen Jansen/Gamer.no)

En fullverdig Uncharted-opplevelse

The Lost Legacy er Uncharted på både godt og vondt.

Uncharted: Drake's Fortune tok spillverdenen med storm da det ble lansert i 2007, og jeg var blant de som lot seg begeistre for Nathan Drakes aller første spilleventyr. To år senere ble oppfølgeren, Uncharted 2: Among Thieves, sluppet, og det var om mulig enda bedre. Jeg formelig elsket de to første Uncharted-spillene, og spilte de om og om igjen i mine tidlige PlayStation 3-dager.

Siden den gang har mitt forhold til serien vært litt mer komplisert. Uncharted 3: Drake's Deception skuffet stort, med irriterende mange fiender og en forglemmelig historie; PlayStation Vita-spillet Uncharted: Golden Abyss var passe interessant, men til syvende og sist svært overflødig; og fjorårets kassasuksess, Uncharted 4: A Thief's End, klarte så vidt å sette et velfungerende punktum på Nathans reise.

Å si at de siste ti årene med Uncharted har vært en kronglete, vakker og begivenhetsrik ferd, er derfor helt på sin plass. De samme superlativene kan også brukes for å beskrive det foreløpig siste spillet i Uncharted-rekken: Uncharted: The Lost Legacy.

Nathan Drake har blitt byttet ut med Chloe Frazer og Nadine Ross – og det er egentlig helt greit.
Nathan Drake har blitt byttet ut med Chloe Frazer og Nadine Ross – og det er egentlig helt greit. Bilde: Espen Jansen/Gamer.no

Sammenlignet med resten av spillene i serien er dette er et veldig annerledes beist, men samtidig er det også skuffende likt.

Nye helter, gammel oppskrift

Hvis det er én ting som merkbart annerledes med dette nye, selvstendige Uncharted-eventyret, er det det faktum at vi ikke lenger spiller som Nathan Drake. I stedet inntar vi rollen som Chloe Frazer (først og fremst kjent fra det andre og tredje spillet i serien) idet hun vender tilbake til hjemlandet for å lete etter en gammel, indisk legende.

Med på slep kommer den tvetydige Uncharted 4-skurken Nadine Ross, før skattejakten komplementeres av den stormannsgale og smått narsissistiske antagonisten Asav.

Allerede har du kanskje innsett at dette egentlig ikke er en så veldig annerledes Uncharted-opplevelse likevel. Tvert imot: Dette er så Uncharted som du får det, og det fører blant annet til at spillets plott er latterlig forutsigbart.

Likevel storkoser jeg meg med brorparten av handlingen.

Her skal det jaktes på skatter og utdødde sivilisasjoner til den store gullmedaljen, og underveis kan du banne på at Asav og hans bande på godt over førti røvere alltid er hakk i hæl. Dette fører selvfølgelig til en hel masse baluba, hvor dødelige feller og eksplosive actionsekvenser dukker opp over en lav sko.

Akkurat som i Uncharted 4, kan man også her kjøre bajas ute i ødemarken.
Akkurat som i Uncharted 4, kan man også her kjøre bajas ute i ødemarken. Bilde: Espen Jansen/Gamer.no

Noen overraskelser dukker riktignok opp underveis, men den seks timer lange kampanjen er for det meste nøyaktig slik man forventer.

Pomp og prakt à la Naughty Dog

At jeg likevel storkoser meg med brorparten av handlingen, skyldes da i hovedsak det audiovisuelle samarbeidet. Som vanlig er Naughty Dog i en klasse for seg selv akkurat her, og alt fra eksplosjoner og fossefall, til ansiktsanimasjoner og kroppsspråk ser fremragende ekte ut. Det er noe eget med disse utviklerne, med hvordan de virkelig klarer å tyne alt som finnes av hestekrefter ut av Sonys konsoller.

Det ser rett og slett himla pent ut, samme hva man driver med. Man klatrer opp en skråning og i det neste øyeblikket hviler man blikket på to massive fjell i det fjerne, tett omringet av den grønneste jungelen du kan tenke deg; du kjører rundt et lite tempel og oppdager en oase fylt til randen med vakre, badende flamingoer; en kan kaste ett blikk på Chloe for å forstå at dette er mer enn bare en vanlig skattejakt for henne.

Figurene er spesielt flotte, og kommer til live med pomp, prakt og glimrende stemmeskuespill. Det de sier er heller ikke så aller verst: Chloe og Nadine og samspillet de imellom er nemlig blant noe av det beste spillet har å by på.

En tur under jorden – sjekk.
En tur under jorden – sjekk. Bilde: Espen Jansen/Gamer.no

Forholdet mellom de to er av det klassiske slaget, hvor de i begynnelsen kjekler og krangler om alt mulig, mens det etter hvert viser seg at de kanskje har mer til felles enn det man skulle tro. Litt oppskriftsmessig blir også dette, men jeg føler at dialogene mellom de to stadig er like ekte og ufiltrerte – de har begge sitt å stri med, og alt er ikke alltid hundre prosent svart eller hvitt.

At Chloe til tider fremstår som en ren videreføring av Nathan Drake, med den samme humoren, innstillingen og de samme bevegelsene, er litt mer bekymringsverdig, men det rekker aldri å bli noe enormt problem. At hun ligner på sin forhenværende makker er forsåvidt ikke så veldig unaturlig heller – å være skattejeger er helt klart et spesielt yrke for en spesiell type mennesker.

Den forrige generasjonens synder

I motsetning til de fleste andre spillene i serien, som tar spilleren på heseblesende reiser rundt omkring i verden, foregår handlingen utelukkende i India denne gangen. Dette betyr likevel ikke at det er manko på variasjon i omgivelsene – turen går fra mørke bykjerner til overgrodde templer, og det er mye forskjellige å se på gjennom hele spillet.

Det samme kan også sies for det man faktisk gjør langs veien. Chloe og Nadine viser seg fort å være minst like nevenyttige som Nathan, Sam og Sullivan, og veksler lekent mellom umulige plattformsprang, bilkjøring, gåteløsning og skuddvekslinger.

Én av spillets gåter – denne tok lang tid å fullføre, men gud så tilfredsstillende.
Én av spillets gåter – denne tok lang tid å fullføre, men gud så tilfredsstillende. Bilde: Espen Jansen/Gamer.no

De tre første bestanddelene er godt gjennomførte. Hopp og sprang er som vanlig av det spektakulære og presise slaget; bilkjøringen lar deg utforske et mye større og friere område enn i tidligere spill i serien; og de få gåtene som dukker opp her er faktisk veldig spennende (og akkurat passe utfordrende).

Jeg skulle gjerne sett at det var mer av nettopp dette, og mindre av et par andre ting.

Rundgangen i spillet går uansett slik: De to hovedpersonene drar ut på tokt, oppdager en falleferdig ruin, løser en gåte, klatrer på de nevnte ruinene, hoier og skriker når ruinene faller fra hverandre (hvem skulle trodd?), aktiverer noen eldgamle mekanismer, oppdager at de slemme skurkene er like i nærheten, sniker seg forbi disse skurkene, blir oppdaget av disse skurkene, skyter disse skurkene og løper videre til neste ruin.

Man beveger seg silkemykt mellom de forskjellige delene, og flyten i spillet er det ingenting å si på, men det er liksom ikke alt som er like gøy.

Dessverre, men også akkurat som forventet, blir det rett og slett litt for mye skyting for min del.

Dette er imidlertid ikke et nytt problem i The Lost Legacy – dette er noe som har plaget Uncharted-serien i en årrekke. Noen setter helt klart mer pris på disse mer aktive elementene enn andre, og har du tolerert (eller kanskje til og med kost deg med) de stadige våpenkampene i de foregående Uncharted-spillene, vil du også finne deg til rette her. 

For meg blir disse delene av spillet litt for anmassende. Det er greit med litt skyting i ny og ne – det er jo tross alt med på å stykke opp de rene plattformsekvensene, og i praksis er skytefølelsen egentlig ikke så aller verst – men når man konstant hundses av uutholdelig treffsikre leiesoldater, blir det bare irriterende. Det er på ingen måte så ille som i Uncharted 3 og Uncharted 4, men i forhold til spillets lengde er det mye dreping på gang.

Det blir en del skyting – jeg knertet like oppunder 200 fiender på seks timer.
Det blir en del skyting – jeg knertet like oppunder 200 fiender på seks timer. Bilde: Espen Jansen/Gamer.no

Konklusjon

Uncharted: The Lost Legacy er Uncharted på både godt og vondt. På den ene siden har det et fenomenalt ytre, herlig stemmeskuespill, engasjerende gåter og interessante figurer. På den andre siden er handlingen forutsigbar, skuddvekslingene innpåslitne og skytingen bare helt ålreit.

Til sammen blir det derfor en litt vekslende spillopplevelse, hvor enormt vakre omgivelser og gripende samtaler brytes opp av irriterende fiender og småklønete nevekamper.

De to nye hovedpersonene, Chloe og Nadine, puster masse nytt liv inn i tomrommet etter Nathan Drake, og det er deres forhold som er med på å bære plottet framover. Rent praktisk er nok Chloe litt for lik seriens forhenværende protagonist, både i måten hun beveger seg på og hvordan hun oppfører seg, men det fungerer likevel godt.

Øyeblikk som dette gjør opp for de mange irritasjonsmomentene som preger The Lost Legacy (og resten av Uncharted-serien).
Øyeblikk som dette gjør opp for de mange irritasjonsmomentene som preger The Lost Legacy (og resten av Uncharted-serien). Bilde: Espen Jansen/Gamer.no

Utenom de to hovedpersonene og et par ferske mekanikker, er det lite nytt å spore i The Lost Legacy. Dette trenger ikke nødvendigvis ikke å være en dårlig ting, men da skulle jeg gjerne sett at utviklerne i hvert fall klarte å fortelle en litt mer unik fortelling. Jeg skjønner liksom ikke hvorfor det alltid må være en sinnssyk ekling som følger etter deg gjennom disse eldgamle templene? Kan man ikke bare få lov til å utforske?

På forhånd hadde jeg fått det for meg at The Lost Legacy var en litt mer tilbaketrukken og fokusert spillopplevelse, med et større fokus på gåter og faktisk skattejakt, men opplevelsen går dessverre i mange av de samme fellene som de forrige spillene i serien.

Det er likevel utrolig mye bra her – enten det er snakk om dialoger, gåter eller flyten fra sekvens til sekvens – og rent teknisk er det nok ingen andre PlayStation 4-opplevelser som kan nå opp til det Naughty Dog leverer her (bortsett fra Uncharted 4: A Thief's End).

Hvis dette ikke er slutten, men i stedet bare begynnelsen for en ny rekke med kortere, mer fokuserte Uncharted-spill, er jeg håpefull – om bare utviklerne kunne ta enda flere sjanser og by på langt færre skuddvekslinger i fremtiden.

Uncharted: The Lost Legacy er ute til PlayStation 4 (testet) den 23. august. Når man kjøper The Lost Legacy, får man også tilgang på de samme flerspiller- og samarbeidsdelene som dukker opp i Uncharted 4: A Thief's End.

Likte du artikkelen? Vil du ha mer norsk spilljournalistikk?
Støtt Gamer.no med 39 kroner i måneden slik at vi kan fortsette å lage mer unikt gratisinnhold

Vurdering

"En frisk og engasjerende, men samtidig skuffende oppskriftsmessig Uncharted-opplevelse."

Kommentarer (17)

Forsiden akkurat nå

Til toppen