«Kiwami» på engelsk ville blitt «Extreme». Hvorfor Sega heller vil at det nye spillet deres skal høres ut som et helsekostprodukt enn den nye filmen til Quentin Tarantino er beyond meg i hvert fall.
«Kiwami» på engelsk ville blitt «Extreme». Hvorfor Sega heller vil at det nye spillet deres skal høres ut som et helsekostprodukt enn den nye filmen til Quentin Tarantino er beyond meg i hvert fall. (Bilde: Aleksandar Jekic)

Spill det heller på PlayStation 2

Tross øyeblikk av elektronisk poesi gjør ikke denne nyversjonen originalspillet rettferdighet.

Det lukter tungt og søtt av biff fra et åpent restaurantvindu, rød neon speiles skarpt i en sølepytt og en mann i et hønekostyme prøver å selge håndstøvsugere til forbispaserende. Det er midt på natten og vi er i Tokyo. For Kazuma, Yumi og Nishiki begynner det endelig å se lyst ut etter en foreldreløs oppvekst. Det er like før Kazuma blir sin egen sjef i den japanske mafiaen, den såkalte yakuzaen, og det er søt musikk mellom ham og Yumi. Men så får en av Kazuma og Nishikis sjefer, vant med bare å ta de damene han vil ha, lyst på Yumi. Det ender med at Nishiki skyter yakuzaoverhodet dødt. Kazuma, fordi Nishiki har en syk søster som trenger hans støtte, tar på seg skylden og lar barndomsvennene løpe.

Ti år senere kommer Kazuma ut av fengsel. Yumi har vært forsvunnet siden kort tid etter den skjebnesvangre natten mens Nishiki har begynt å kamme håret bakover med vann og bare bryr seg om prestisje. Samtidig brygger det til krig i yakuzaen etter at nok et overhode har blitt myrdet og 10 milliarder yen sporløst har forsvunnet. Det finnes bare én ting for Kazuma å gjøre. Banke opp hundrevis av dresskledde menn til dansbar, merkelig rørende teknomusikk.

Tradisjonstung action

Det er snart 11 år siden det originale Yakuza kom til PlayStation 2. Veteraner av så forskjellige spill som Super Monkey Ball og Panzer Dragoon blandet i en stemningsfull åpen verden sjangre i stil med deres selskaps tidligere overambisiøse økonomiske fiasko Shenmue. I forsetet var en voksen historie om brorskap og ære. En massiv reklamekampanje som involverte avtaler med blant annet dagligvarebutikker og ølmerker som også er å finne i spillet skulle sikre prosjektet. En krimforfatter ble leid til å gi tyngde til historien. Også en nesten tre kvarter lang film om det som skjedde før spillet startet ble finansiert for å bygge forventning til lanseringen. Det totale budsjettet var på ca. 20 millioner dollar. Mye idag, men enda mer i 2005 og til PlayStation 2.

Yakuza-serien svikter aldri på stemning..
Yakuza-serien svikter aldri på stemning.. Bilde: Aleksandar Jekic

Og for en gangs skyld fikk Sega, som ofte har vært en Donald til Nintendos Anton Duck, en suksess både blant kritikere og kjøpere – i hvert fall i Japan. Her i Vesten satte man pris på de høye produksjonsverdiene, men for de fleste lente spillet seg for tungt på den etter hvert ganske ensformige slåssingen. Siden har Yakuza inspirert seks direkte etterfølgere. I tillegg kommer blant annet et skytespill satt under en zombieapokalypse og samuraispill. Altså litt av hvert, og ikke alltid byrdet med en vestlig utgivelse. Yakuza Kiwami, som vi anmelder her, er seriens første spill bygget fra bunnen. Heller enn de mange HD-oppskaleringene som har kommet de siste årene, som God of War HD, gir det kanskje mening å sammenligne det med Ocarina of Time og Majora's Mask 3DS.

Dungeons and dragons ... og trafficking

Yakuza-serien har i grunn ikke forandret seg mye siden 2005. Bortsett fra at det er satt i små bydistrikter, som fungerer som en åpen verden, er det fortsatt på mange måter strukturert som et hvilket som helst japansk rollespill. Ikke bare har spillet tilfeldig kamper, i form av for eksempel gjengmedlemmer som forsøker å rane deg på gaten, men bygninger fulle av fiender står også inn for huler og har gjerne omfattende bosskamper på slutten. I en av de mest minneverdige delene av Yakuza Kiwami forviller Kazuma seg i begravelsen til et yakuzaoverhode og har snart alle gjestene etter seg. Man må også regne med å dra på dagligvarebutikker og apoteker for å kjøpe helsedrikker. Det mest spesielle med serien i rollespillsammenheng er at man istedenfor turbasert kamp får slåssespillsekvenser.

Hva er yakuzaen? Del 1.

Opprinnelig var yakuzaen en slags fagforening for gateselgere og pengespilldrivere for mange hundre år siden. Navnet stammer fra en spesielt dårlig hånd man kunne få i kortspill. Etter hvert begynte vel yakuzaen å selge beskyttelse også til de som ikke hadde lyst på det ...

Yakuzaene følger en streng føydalstruktur hvor ulike småsjefer har kontroll over for eksempel gater som igjen sammen kontrolleres av en litt større sjef for distriktet og så videre slik til den øverste posisjonen.

I klassisk japansk stil ventes det at man skal være villig til å gjøre hva som helst for sine overordnende. Svikter man på noen måte er det ventet å skjære av seg lillefingeren. Dette var opprinnelig fordi det var en ulempe i sverdkamp slik at man ble mer avhengig av sin overordnedes beskyttelse, men det har fortsatt symbolsk kraft. En annen tradisjon er deres svære, fargerike tattoveringer.

Her gjelder det å overvelde fienden med handlinger, enten det er slag eller blokkeringer, og med så mye som de etter hvert tåler må man nesten regne med å ha ømme tomler resten av dagene man har spilt det. Forstyrrer man noen hjelper det ikke å slå av lyden heller all den tid knappetrykkingen din uansett lyder som et regnvær. Så lenge man dominerer kampen fylles heldigvis en blå fokusmåler. Etter en stund blir Kazuma istand til å gjøre spesielt brutale spesialangrep som ofte betyr slutten for motstanderen. Ligger de på bakken vil Kazuma for eksempel løfte dem etter håret og gi dem en knytteneve i ansiktet som får blod og tenner å regne til den tørre lyden av kjøtt og fett trykket nådeløst mellom to stykker bein. Er det en parkert bil i nærheten åpner Kazuma døren og knuser fiendens hode i den. Veier man risikoen riktig kan det også lønne seg å løfte nærliggende gjenstander, alt fra sykler til komisk kjempemessige møbler, og slå rundt seg med dem eller kaste dem.

 

Yakuza Kiwami forbedrer originalens slåssing mer eller mindre ved å bare ta over den fra nylige Yakuza Zero. Den er raskere enn originalens, mer elegant, variert, fleksibel og tilfredsstillende. Den største forskjellen er likevel at Kazuma nå har forskjellige kampstiler å velge mellom. En gjør ham lett på føttene og lar ham levere svake, raske slag som gjør det vanskelig for fienden å slå tilbake. En annen er treg og voldsom, med fokus på å rive med seg gjenstander i nærheten og passer kanskje best til å slåss mot større grupper. Det er en viss fast logikk her i at den raske stilen gjerne fungerer bra mot den trege, men det gjelder slettes ikke alltid. For mer avanserte spillere lønner det seg også å bytte kjapt mellom ulike stiler og på den måten kombinere det beste fra dem til ulik tid. Skulle man være gjennomtenkt nok med sine erfaringspoeng og villig til å bruke billige triks går det, som med mange av de beste japanske actionspill, også å overliste hele spillet og bli en ustoppelig ødeleggelsesmaskin i kamp.

Det er noe litt for kjent med akkurat denne versjonen av Kamurocho ...
Det er noe litt for kjent med akkurat denne versjonen av Kamurocho ... Bilde: Aleksandar Jekic

Gamle venner i zombiekostymer

 

Majima kan bokstavelig talt dukke opp hvor som helst.
Majima kan bokstavelig talt dukke opp hvor som helst. Bilde: Seg

Morsomt nok har man alle evnene åpne når man starter Kiwami, slik man gjerne hadde det på slutten av Yakuza Zero som foregikk før. Først etter at Kazuma kommer ut av fengsel må han bygge seg opp fra bunnen igjen. For de tre stilene fra Yakuza Zero gjøres dette tradisjonen tro ved hjelp av erfaringspoeng man får i kamp og av sideinnhold. Med Kazumas angrep fra det originale Yakuza til PlayStation 2 har imidlertid Sega gjort noe spesielt, som kanskje er Kiwamis største tillegg til det originale spillet. Den maniske gjenglederen Majima, som har blitt en av seriens mest populære figurer siden hans birolle i det første spillet, blir uforklarlig besatt av hovedpersonen.

 

Fra da av kan Majima når som helst og hvor som helst dukke opp for å slåss med deg i alle slags kostymer. Plutselig går du for eksempel ned en gate da du skjønner at en patruljerende politimann egentlig er Majima som straks går til angrep på deg. Heller ikke i minispillene er du trygg fra Majimas konkurranseinstinkt. Kun ved stadig å slå ham åpnes Kazumas originale slåssestil sakte opp, riktignok blandet med et par av bevegelsene Majima hadde da man styrte ham i Yakuza Zero. Ved første øyekast kan denne «Majima Everywhere»-mekanikken føles som en kunstig måte å skyve inn ekstrainnhold overalt. Det er imidlertid såpass ellevilt og passer Majimas personlighet så godt at det er fort gjort å bli sjarmert av konseptet.

 

Noen som husker sluttsekvensene fra The Raid 2?
Noen som husker sluttsekvensene fra The Raid 2? Bilde: Aleksandar Jekic

Det største problemet med mekanikken har å gjøre med spillets andre store forskjell fra det originale Yakuza og noe som er nytt for serien i det hele tatt, nemlig såkalte Kiwami-angrep. Når man har skadet en boss tilstrekkelig begynner de nemlig å lyse i fargene til en av kampstilene dine. Med dette begynner bossen å helbredes. Dermed er det om å gjøre å skifte til den riktige stilen raskest mulig og få opp den blå fokusmåleren for å kunne levere et spesielt brutalt Kiwami-angrep. Det er kanskje uheldig at det gjør de etter hvert veldig lange bossene, som i Kingdom Hearts-stil pleier å ha mange helsemålere over hverandre i hver sin farge, enda seigere. På den andre siden skaper det et ekstra spenningsmoment.

 

Problemet er at bossene mot slutten av spillet begynner å kreve Kiwami-angrepet til slåssestilen man kun lærer ved å komme seg langt ut i «Majima Everywhere». Velger man å fokusere på andre sideoppdrag eller foretrekker å ta alt sammen på slutten i «Premium Adventure Mode», hvor man ikke plages av historien, kan spillets siste kamper bli frustrerende greier. Den nye slåssingen gjør det første Yakuza til et mindre ensformig spill, men har sine egne problemer.

Upolitisk korrekte sideaktiviteter

 

Hva er yakuzaen? Del 2.

Fordi yakuzaen først ble stiftet av arbeidere i farlige yrker som ville beskytte hverandre holder de den dag idag orden i gatene de disponerer. De har også en streng kode for hva slags kriminalitet de selv kan gjøre. Tyveri regnes for eksempel som skittent. På den andre siden er det fritt frem for alle typer svindel. I nyere tid er de spesielt beryktet for å lure kvinner ut i prostitusjon, menneskehandel og avansert forretningskriminalitet.

Interessant nok har yakuzaen en viss anerkjennelse i det japanske samfunnet som følge av deres politivirksomhet. Under de store jordskjelvene i 2011 var faktisk yakuzaen mange steder først ute med å hjelpe til og har ofte meldt seg frivillig til å gjøre farlige jobber som har med disponering av atomavfall å gjøre og lignende. Som Robin Hood har de også en tendens til å gjøre kriminalitet på stor skala og hjelpe småfolket.

En undersøkelse viser at hele 10% av japanere mener de bør eksistere. Det er heller ikke ulovlig å være yakuza. Man kan slå dem opp i telefonboken, besøke hovedkvarterene deres og se dem på gatene.

«Premium Adventure Mode» er ikke det eneste som har blitt gjort for å strømlinjeforme alt det berømte sideinnholdet etter de nye spillenes standard. Mens det så godt som var umulig å gjøre alt uten guide i det originale Yakuza, med samleobjekter og sideoppdrag som bare finnes mellom bestemte oppdrag, kan man ikke låse seg ut av noe lenger. I likhet med Yakuza Zero har spillet også fått et internt «Achievement»-system. Dette belønner deg for alt du gjør, selv så enkle ting som å snakke med mange nok personer i spillet, og gir litt etterlengtet helhet til det spredte og varierte innholdet. Jeg tror et av Yakuza-spillenes største problem er at det er lett å miste tråden eller bli overveldet, og slike systemer boter noe på det.

 

Det meste av sideinnholdet til originalen er også vel bevart. Som i historien har det blitt gjort små endringer for å erte gamle fans. Mens det før fungerte å bare hente mat til en hund blir man denne gangen gjerne sendt for å hente en hel rekke andre ting også like etterpå. Klassiske minispill som slåball, mahjong og bowling er selvfølgelig oppdatert til de nyere spillenes standard og er like vellaget og tilfredsstillende å mestre for den tålmodige. Helt nytt innhold finnes det også: Flere nye sideoppdrag fortsetter på historiene fra sideoppdragene i Yakuza Zero. De merkelige lekebilracene fra det samme spillet kommer ikke minst tilbake sammen med den kontroversielle og irriterende vanskelige halvnakne kvinnebrytingen. Denne gangen er det riktignok et arkadespill hvor deltakerne har på seg insektinspirerte hatter og undertøy (og ikke så mye annet) mens de bryter om hvem som skal være

«skogens dronning». Ikke spør meg! Flakselementet fra Yakuza Zero har heldigvis blitt døyvet noe med at man kan samle på spillekort for øke sjansene sine.

 

Vertinneklubbene må ikke glemmes. I utgangspunktet er vertinner moderne geishaer som skal flattere klientellet på utesteder slik at de forelsker seg i dem og kommer tilbake og kjøper alkohol hele tiden. Antageligvis fordi Kazuma bare er så innmari kul kan man likevel istedet få disse vertinnene til å forelske seg i deg og gå på dater med dem. Mot hele fem vertinner i det originale Yakuza er det bare to i Kiwami. Istedenfor tomt småsnakk har imidlertid disse figurene fått relativt forseggjorte historier og personligheter. Også nytt er det at man, hvis man forfører dem totalt, belønnes med en ekte film av en lignende kvinne som i undertøyet ruller rundt i en seng mens hun ser kjærlig mot kamera. Spesielt.

 

Noe med dette rommet er veldig Sega.
Noe med dette rommet er veldig Sega. Bilde: Aleksandar Jekic

Andreas Bjørnbekk, som jeg synes alltid har veldig spisse og spennende meninger, brukte i sin anmeldelse av Yakuza Zero mye plass på å diskutere behandlingen av kvinner i serien. Personlig tror jeg ikke det finnes noen tvil om at disse spillene etter de fleste normale menneskers målestokk er grusomt umoralske. Ikke bare er vold løsningen på alt, det gjøres vakkert og tiltrekkende. Kvinner fremstilles også konsekvent som nytelsesgjenstander med mindre de er i familie med eller i et forhold med en mann det er meningen vi skal sympatisere med – i så fall er det på tide å brekke noens bein og kaste dem ut av et vindu.

 

Som blant annet bølgen med ekstremt utleverende samtidslitteratur i Norge utforsker, med forfattere som Karl Ove Knausgård og Vigdis Hjorth, vil jeg imidlertid hevde det ikke finnes noen sammenheng mellom kunstnerisk kvalitet og etikk. Så fremmede som disse kvinneskildringene er harmonerer de med den karikerte, hypermaskuline tonen til spillet. Jeg er også uenig med Bjørnbekk om at det ikke er humor i mye av det. I likhet med en del pop-kultur fra det ekstremt høflige og formelle Japan spiller serien konstant på hva som er sprøtt og kleint.

Ustemt melodi

 

Dette gjaldt riktignok ikke egentlig det originale Yakuza som var en langt mørkere og mer høytidelig affære enn de siste spillene har blitt. Som sagt hyret Sega en krimforfatter til å hjelpe dem med historien. Stilvalget gikk faktisk så dypt at de mot slutten av utviklingen ville droppe en sidehistorie hvor man skal stanse en mann fra å begå selvmord fordi kjæresten har forlatt ham da de fryktet det ble for absurd. Sammenlignet med nyere Yakuza-spill høres jo dette relativt jordnært og tamt ut. Hovedhistoriene har også blitt mer utflytende og påvirket av japansk animasjon og tegneserier (uten at det er noe galt med det i seg selv). I sin nyutgave har Sega fullstendig sett bort fra denne toneforskjellen og bare kjørt på med hva det skulle være.

 

Her ser det ut som om hovedpersonen har gått inn i en annen dimensjon.
Her ser det ut som om hovedpersonen har gått inn i en annen dimensjon. Bilde: Aleksandar Jekic

Heller ikke visuelt gjør Yakuza Kiwami noen ære på forgjengerens originale uttrykk. Den mørke, bløte stilen fra det første spillet har blitt erstattet av den overeksponerte, skarpe til Yakuza Zeros glade 80-tall. Noe av gleden med Yakuza-serien har også alltid å vært å kunne komme tilbake til mange av de samme områdene og se hvordan de har forandret seg fra tidligere titler. Kamurochu her er bare en svakt skjult kopi av Zeros.

 

Nyutviklingen er tydelig gjort med kjapp hånd. Penest er kanskje selve den åpne verdenen. Så fort man drar til et annet sted, og spesielt i filmklipp, kommer teksturer og figurmodeller som minner meg om gamle billigkurvspill til PlayStation 2 som Silent Scope på løpende bånd. Stemmeskuespillet er riktignok spilt inn på nytt og bedre, men det er bare ikke nok. Jeg kjøper aldri helt denne gjenfortellingen av det første Yakuza-spillet på Yakuza Zeros premisser. Flere scener som jeg husker gav meg gåsehud i originalen snubler bare og blir liggende flate her.

 

Selv om det er 10 år gammelt ble originalen laget med mye mer omhu.
Selv om det er 10 år gammelt ble originalen laget med mye mer omhu. Bilde: Dualshockers

Jeg har heller ikke sansen for halvtimen av filmklipp som har blitt lagt til den originale historien. Det første Yakuza-spillet hadde en kortfattet og slagkraftig start, men her drøyes det plutselig ut med en lang sekvens som forklarer hvordan figurene fikk fatt på en ring du aldri lurte på hvordan de fikk fatt på. Det blir nesten selvparodisk når dette tilbakeblikket også inneholder sitt eget tilbakeblikk som en annen Christopher Nolan-film. I tillegg til at det oppstykker fortellingen unaturlig liker jeg heller ikke de nye klippene som forklarer en av figurenes motivasjoner underveis. Noen av disse sekvensene er sett for seg selv for all del gripende, men for meg saboterer det et av historiens største mysterier og spenningsmoment. Jeg synes også at at resultatet var kraftigere når så mye av denne figurens fortid ble etterlatt til fantasien.

Hva er yakuzaen? Del 3.

Yakuzaen opererer en aldri så liten underholdningsindustri med filmer, biografier, tegneserier og lignende som fremstiller dem i godt lys. Nå skal jeg ikke anklage Sega for å være i lodd med kriminelle, men yakuzaen er kjent for å ha bånd til mange store japanske bedrifter og de har offentlig uttrykket støtte for spillserien.

De siste årene har det japanske politiet blitt tøffere mot yakuzaen. Mange gjengkriger med skuddveksling og granatkasting i offentlige rom, i et land hvis fredelighet kan sammenlignes med Norge, har samtidig forpurret deres rykte. Mange frykter imidlertid at Japan skal bli et råere samfunn hvis yakuzaen forsvinner. Til tross for alt det forferdelige de gjør holder de ro i gatene og er forutsigbare og prinsippfaste.

 

Yakuzas fortelling var i utgangspunktet aldri noe mesterverk, men den har ellers holdt seg godt på egne premisser. Sega har siden det første spillet vist at de kan mafiafilmen. Yakuza Kiwami er fortsatt et spennende mysterium med mye action, levende figurer og mange ekstremt dramatiske klimaks som treffer overraskende hardt med emner som vennskap, kjærlighet, foreldrerelasjoner, lojalitet og ambisjon. I midten av spillet går historien riktignok seg noe vill. Det blir mye som har lite med hovedhistorien å gjøre. Kombinert med hvor lett det i utgangspunktet er å miste tråden i disse spillene, som jeg nevnte tidligere, tror jeg mange som starter spillet vil risikere å aldri komme til den storslagne avslutningen. Som er ganske synd. Med fordel kunne også denne målløse midtdelen blitt brukt til å gjøre den kompliserte og konspirasjonstunge historien tydeligere og dessuten unngå at en sentral skurk plutselig introduseres så sent.

 

Skytevåpen er svært sjeldne. Og et tilfredsstillende avbrekk.
Skytevåpen er svært sjeldne. Og et tilfredsstillende avbrekk. Bilde: Aleksandar Jekic

For meg er det imidlertid hverken historien, slåssingen eller alt sideinnholdet som er Yakuza på sitt beste. Det er når hovedpersonen etter enda et av spillets klimaks blir kastet ut i en hule, stappfull av dresskledde menn han frådende må bekjempe etter alt det sjokkerende og svært personlige han nettopp har funnet ut. Ettersom hvert ryddede rom som i et annet lineært retro slåssespill avsluttes med et kort klipp hvor hovedpersonen tar den siste fienden, uansett hva du i utgangspunktet gjorde med dem, og kaster dem gjennom en låst dør hvor kampen fortsetter mens du føler noe av hans lidenskap og intens teknomusikk med noe melankolsk i seg durer av sted skjer det noe spesielt. Alt det arkadeaktige ved spillet, den fremmede og besynderlige yakuzakulturen og den skamløst storslagne historien smelter sammen i en unik følelse av ekstase. Yakuza Kiwami er i slike øyeblikk elektronisk poesi.

Konklusjon


Det finnes ingen tvil om at Yakuza-serien, i hvert fall i Vesten, er undervurdert. For de som hiver seg ut i Yakuza Kiwami, enten det er deres første spill i serien eller ikke, venter også et godt actioneventyr med en fengende historie og mye ekstrainnhold. Yakuza Kiwami er imidlertid likevel et åpenbart hastverksarbeid som gjør fullstendig vold på det originale spillets ånd. Det gjør overgangen fra det suverene Yakuza Zero lettere, men til hvilken pris?

Om man aldri har spilt et Yakuza-spill før er det Yakuza Zero jeg anbefaler å gå til, som også har en historie som foregår kronologisk før noen av de andre i serien og som for de aller fleste også vil være mer enn nok av denne serien. Har man spilt Yakuza Zero og ønsker å fortsette historien vil jeg heller anbefale å gå tilbake til PlayStation 2-originalen. Liker man Yakuza-spillene så godt tror jeg allerede at man tåler en god del rart av spill og vil holde ut de lange lastetidene og den kjedeligere slåssingen. Til gjengjeld vil man kunne få oppleve seriens utvikling fra spill til spill og se hvordan Sega fortalte denne historien da de virkelig satset alt de den gang hadde på den. Når det gjelder de største Yakuza-fans, gitt at noen av dem leser Gamer.no, kjøper de det nok uansett hva jeg sier. De kan trøste seg med at Sega kun tar litt over halvpris for Kiwami.

 

Yakuza Kiwami slippes 29. august til PlayStation 4. Spillet er testet på en vanlig PlayStation 4.

Likte du artikkelen? Vil du ha mer norsk spilljournalistikk?
Støtt Gamer.no med 39 kroner i måneden slik at vi kan fortsette å lage mer unikt gratisinnhold

Vurdering


"Yakuza Kiwami er et godt actioneventyr, men er likevel åpenbart hastverksarbeid."

Yakuza Kiwami PS4 PS4 6/10

Spilldetaljer

  • Lanseringsdato: 29. august 2017
  • Plattform: PlayStation 4
  • Utgiver: Deep Silver
  • Utvikler: Sega

Kommentarer (5)

Forsiden akkurat nå

Til toppen