ANMELDELSE: Yakuza 0
(Bilde: Sega)

Tokyo tilbyr spennende opplevelser, men lever yakuzaen i gamledager?

Yakuza 0 tilbyr svært mye innhold.

Mange er fortellingene om hevn og frelse; familier i krig; organisasjoner som via de aller styggeste metodene skal le den siste og beste latteren. Mafia-serien har tradisjonelt vært startpunktet for spillere som sverger til Gudfaren, Goodfellas og andre filmklassikere innenfor mafioso-sjangeren, men nå som japanerne har sendt sine soldater, kapteiner og klansjefer til Vesten via Yakuza-serien, spår jeg kamper om hvert eneste gatehjørne.

Yakuza 0 er definitivt ikke uten sine svakheter, men med spennende fortellinger, et fossefall av mini-spill og sjarmerende karakterer er det et av de mest innholdsrike spillene jeg har satt kloa i på lenge.

Viser andre hvor skapet skal stå

Det er mye som står på spill for mange.
Det er mye som står på spill for mange. Bilde: Andreas Bjørnbekk/Gamer.no

Yakuza 0 foregår på 80-tallet i Tokyos mørke underverden, men mer bestemt finner det sted i de virkelighetsnære-men-fiktive bydelene Kamurocho og Sotenbori, beryktet for prostitusjon, gjengvold og løse lommebøker. Blant de tette gatene finner vi matbutikker, hoteller, restauranter og søppel, men kanskje aller viktigst er de ekstravagante kabaretklubbene som tiltrekker seg betalende kunder fra fjern og nær. I denne jungelen av lys og distraksjoner er det ikke statens rett som råder, men loven bestemmes av den regjerende gjenglederen.

Det er her våre hovedkarakterer kommer inn. Yakuza 0 forteller historien til to yakuza-tilknyttede menn, Kiryu og Majima, og menneskene de møter på. Det er mørke fortellinger vi er vitne til her, og det er nok av mord og penger til å bli mett av. Det er imidlertid det som foregår under overflaten som virkelig pirrer nysgjerrigheten. I Kamurocho er rivaliserende yakuza-familier på god vei til å ta over eiendomsmarkedet, men én liten tomt gjenstår. «The Empty Lot», eller den tomme tomten, står i veien for milliarder av enkle yen, men eieren av tomten er det ingen som vet hvem er. Når yakuza-medlemmet Kiryu ser ut til å etterlate seg et lik på tomten som ikke rommer mer enn en SUV, ringer det bjeller i alle involvertes hoder. Politiet blir oppmerksom på tomten, og er det noe mafiaen ikke liker, er det lovens lange katana.

Alle liker vel en bromance?
Alle liker vel en bromance? Bilde: Andreas Bjørnbekk/Gamer.no

Yakuza 0 byr ikke bare på en fortelling fylt til randen med intriger, wow-øyeblikk og rolige sekvenser, men et enormt bra stemmeskuespill og knallregi gjør for en knakanes god enspilleropplevelse. Sluttresultatet blir desto bedre ettersom Yakuza 0 tør å ta seg tid med fortellingene sine, og at det våger å bruke mange sammenhengende minutter på filmsekvenser. At hovedfortellingen alene krever rundt 30-40 timer å fullføre er svært velkomment, da man sjeldent ser en så solid og spennende fortelling vare i flere titalls timer.

Et aldri så lite irriterende aspekt ved Yakuzas filmatiske side er at spillet benytter fire forskjellige måter å formidle fortellingen på. I én sekvens klikker du deg forbi tekstbobler, i en annen foregår snakkingen i et slags tegneserieformat med stemmer, i et tredje er det vanlig grafikk med stemmer, og et fjerde tilbyr forbedret grafikk og stemmer i det som kan karakteriseres som spillets mellomsekvenser. Ideelt sett hadde spillet holdt seg til de to (eller tre) siste måtene, for de to første bryter historien opp mer, og å gå fra stemmer til tekstbobler forsterker følelsen av at spillet lever i fortiden.

Gammeldags spillestil

Fargen som ryker av deg bestemmes av kampstilen du benytter.
Fargen som ryker av deg bestemmes av kampstilen du benytter. Bilde: Andreas Bjørnbekk/Gamer.no

Selv om Yakuza foregår i gamledager, betyr ikke det at spillets mekanikker også må ta et tiårs steg tilbake – noe det dessverre virker som de har gjort. Mange av Yakuza 0s aspekter, som bevegelse og lastetider føles nemlig eldgamle ut. Karakterene går fra å spasere til å løpe svært raskt, med veldig merkelige akselerasjonsanimasjoner, der man på en måte kan se ut som om man løper selv om man beveger seg i gå-fart. Løper du inn i objekter – hva enn det skal være – blir det plutselig full stopp.

De visuelle aspektene er heller ikke uten blemmer. Selv om det er mye som faktisk ser flott ut, som karaktermodellene til hovedpersonene og lyseffekter, blir det fort klart at dette er et spill som også er utviklet til PlayStation 3, det til tross for at mye like gjerne kunne vært å se på godeste PlayStation 2. Generiske karakterer som bøller og andre mindre viktige personer er ofte styggere enn julingen man er vitne til på løpene bånd, mens kantete dresser og svært lave teksturer er andre trekk som for meg til å tenke på alle de gode stundene jeg hadde med spillene mine i 2003.

UGH! Et fjes selv ikke en mor kan elske.
UGH! Et fjes selv ikke en mor kan elske. Bilde: Andreas Bjørnbekk/Gamer.no

Yakuza 0 foregår i en åpen verden, men stedene man besøker er så tettpakkede og så stive at de like gjerne kunne vært Hollywood-sett. Byene er heller ikke spesielt store når man tenker over at man kan løpe fra den ene siden til den andre på rundt 30 sekunder. Nå gjør ikke dette spesielt mye for fortellingen, men med tanke på hvor mange sideoppdrag det finnes i dette spillet, er det merkelig hvor klaustrofobisk man blir i denne åpne verdenen. At det kreves lasteskjermer hver gang man avslutter en kampscene (som er ofte), eller går inn eller ut av de minste butikker er noe jeg river meg i håret av.

Litt trist er det at det ikke finnes noe ordentlig lydspor å lytte til, og kanskje er det litt av grunnen til at jeg ikke klarer å leve meg inn i denne versjonen av Tokyo.

Kampsystemer og masse ekstra innhold

Alltid drømt om å drive en kabaretklubb?
Alltid drømt om å drive en kabaretklubb? Bilde: Andreas Bjørnbekk/Gamer.no

Yakuza 0 er sannsynligvis et av de voldeligste spillene jeg har prøvd, og dette kommer aller best til syne i de utallige slåssesekvensene. De to hovedkarakterene Kiryu og Majima kan begge lære seg fire kampstiler hver, og hvilke stiler du velger avhenger nok av hva du er mest komfortabel med. For eksempel kan Kiryus kjappe «Rush»-stil tiltrekke de som foretrekker mange og kjappe slag over få, men sterke, og Majimas sterke «Slugger»-stil lar ham bruke en baseballkølle til å gjøre kjapp prosess av motstanderne sine.

Som i mange andre kampspill er det kombinasjonen av forskjellige knappetrykk som gjelder, og etterhvert som du tjener penger kan du tilegne deg nye triks. Slåssingen blir definitivt morsommere med tiden, men jeg kan ikke si at det hele ikke blir en smule ensformig i lengden. Å denge løs på folk er for så vidt morsomt, men å trykke de samme knappene om og om igjen – gjerne fordi det gir det beste resultatet – er ikke oppskriften på verdens beste kampsystem, spesielt ikke når kameravinkler og litt merkelige spak-kontroller gjør ting kronglete. Som med mange andre av Yakuzas aspekter ender det hele opp med å virke gammeldags. Det betyr ikke at alle spillet burde tilby det samme kampsystemet som Batman Arkham-serien, men jeg skulle gjerne sett at Yakuza 0s kampstil var mer raffinert og systematisk.

Til tross for ekstravagansen er det dype fortellinger som blir fortalt.
Til tross for ekstravagansen er det dype fortellinger som blir fortalt. Bilde: Andreas Bjørnbekk/Gamer.no

Om førti timer ikke skulle være nok spilling for deg, tilbyr Yakuza 0 enda flere timer med hauger av sideoppdrag. Mange av disse dukker opp på naturlige måter ved at forskjellige ting skjer rundt deg, men andre begynner også ved at du prater med fremmede personer. For det aller meste er det morsomme og rare mennesker man møter på, med alt fra dominatrix-damer til religiøse sekter i søkelyset. I tillegg kan man spille et lass med eldgamle SEGA-klassikere, danse på disco, og synge karaoke.

Pinlig japansk?

Uhm...
Uhm... Bilde: Andreas Bjørnbekk/Gamer.no

Utenom de mindre sideoppdragene får man i løpet av fortellingen tilgang til eiendomsmarkedet og kabaretklubb-scenen, der kjøp av eiendommer og hyringen av vertinner står på agendaen. Sistnevnte bringer oss inn på et område der Yakuza står ganske alene i Vesten. Jeg stusser nemlig over hvor usminket støtende dette spillet til tider virker. I Yakuza er det ikke direkte prostitusjon som står på menyen, men mye av handlingen – og noe av spillingen selv – har noe med visse typer salg av det kvinnelige kjønn å gjøre.

Haah...aaahh.... *gråter*.
Haah...aaahh.... *gråter*. Bilde: Andreas Bjørnbekk/Gamer.no

På kabaret-klubbene snakker man om «hvem den beste jenta på klubben er», og på gatehjørner står lettkledde damer og venter på å bli smigret nok til å la seg bli kjøpt opp av klubben din. Samtidig handler visse sideoppdrag om jenter på videregående som selger de brukte trusene sine, og er du «heldig» finner du telefonkort du kan bruke til å ringe unge jenter, eller soft-core pornovideoer du kan se på i erotiske videobutikker. Lettkledd bryting med jenter i bikinier er det heller ikke mangel på.

Mangel på samfunnskritikk

Nå er jeg en stor tilhenger av autentiske fortellinger og gode skildringer av virkeligheten, og jeg tviler absolutt ikke på at Yakuza-scenen på 80-tallet var mannsdominert. Likevel, at så store deler av spillet handler om å bruke kvinner på de mest overfladiske måter, og at det knapt er én sterk kvinnelig figur i spillet, får meg til å gjøre opp noen tanker rundt hva utviklerne har tenkt. For enten er kvinnene sexy brikker som blir brukt av mennene for økonomisk vinning, eller så er de jomfruer i nød som må reddes.

Majima er en av de beste figurene.
Majima er en av de beste figurene. Bilde: Andreas Bjørnbekk/Gamer.no

Den samme kritikken kan muligens bli rettet mot Grand Theft Auto V, men det vil jeg si meg uenig i. Grand Theft Auto spiller nemlig så til de grader på stereotypier og humor samtidig som det kritiserer mye av det amerikanske samfunnet, slik at det vi ser og opplever i spillet føles mye mer ut som en kommentar på populærkultur enn sexisme eller rasisme.

Dessverre kan ikke det samme sies om Yakuza 0, da spillet tar seg selv meget seriøst. Klart er det ofte mye merkelig man ler og flirer av, men jeg har aldri tenkt at «her setter utviklerne lys på hva som er galt med samfunnet». Så klart, så godt som alt som foregår i Yakuza stiller seg på den gale siden av loven, men hovedkarakterene har få problemer å banke folk halvt i hjel (selv om faktisk svært få dør), eller bruke sine kvinnelige arbeideres utseende til å tjene penger.  

Konklusjon

Byene er fine, men virker altfor små og stive.
Byene er fine, men virker altfor små og stive. Bilde: Andreas Bjørnbekk/Gamer.no

Yakuza 0 er ikke redd for å vise Tokyo-mafiaens mørke, skitne og motbydelige sider. Fortellingen er spillets største sterke side, med spennende figurer og et mektig stemmeskuespill som løfter det hele noen hakk høyere. Nå er de ingen katastrofe, men at spillmekanikkene ikke lever helt opp til fortellingen selv trekker liksom hele spillet noen hakk ned. Jeg fortsetter å spille på grunn av historien og karakterene, ikke fordi spillingen er spesielt morsom eller fordi den åpne verdenen suger meg inn.

Det er ekstremt mye rart og annerledes å finne i Yakuza 0, og på mange måter føles det ut som om man har spilt et spill fra et økosystem som har opplevd en helt annen evolusjon enn den vi har sett i Vesten. Noe er godt, og andre ting er mindre bra, men at Yakuza 0 byr på en annerledes opplevelse er det ingen som kan si noe imot. Som en prologue til resten av serien fungerer det også som en fin inngangsport til resten av Yakuza-universet.

At gammeldagse mekanikker hindrer dette fra å være noe helt unikt er definitivt noe å beklage, men det betyr ikke at Yakuza 0 ikke er verdt å oppleve. For om du er klar for å legge godviljen til, er det en relativt stor sjanse for at dette blir noe du vil holde på med i lang tid fremover.

Likte du artikkelen? Vil du ha mer norsk spilljournalistikk?
Støtt Gamer.no med 39 kroner i måneden slik at vi kan fortsette å lage mer unikt gratisinnhold

Vurdering

"Sterke karakterer og en spennende fortelling holdes tilbake av middelmådige mekanikker."

Yakuza 0 [Playstation 4]

Kommentarer (1)

Forsiden akkurat nå

Til toppen