I disse The Last of Us-dager er det mye diskusjon om hvor vanskelig det er å gjøre spill om til TV eller film. Å gå andre veien har riktignok vist seg å være minst like vanskelig, og suksesshistorier tilhører unntakene.
Å si at jeg var skeptisk til det nylig lanserte One Piece Odyssey er derfor en stor underdrivelse. Manga-serien fra Eiichiro Oda har allerede vært spillmatisert en rekke ganger, men jeg må ærlig innrømme at dette var mitt første møte med Monkey D. Luffy og kompani i spillform.
Etter de 35 timene det tok meg å komme gjennom spillet er jeg glad for at jeg holdt forventningene i sjakk. Historien er god, men frustrerende designvalg trekker helhetsinntrykket godt nedover.
På nye eventyr
Vi møter Luffy, Zoro, Nami og alle de andre i piratgjengen Straw Hat Crew på nye eventyr. En kaosstorm sender dem på krasjlanding til øya Waford, der de ender opp med å miste alle kreftene sine.
Erketypisk spillformel, med andre ord. Spillere får en smakebit på hvor sterke figurene egentlig er, før de brått sendes tilbake til start og erfaringsnivå én. Det funker riktignok godt med historien som fortelles, og i motsetning til mange andre lignende opplevelser følte jeg ikke at nedgraderingen bare var et billig spilltriks.
Tapet av kreftene knyttes til den mystiske figuren Lim og hennes storebroraktige skikkelse Adio. De to er nye figurer skapt for spillet, og med One Piece-skaper Oda som veileder for hele prosjektet passer de meget godt inn i universet.
Det kan man for øvrig si om spillets historie også, selv om mesteparten av opplevelsene faktisk er tatt rett ut av den opprinnelige serien.
På gamle eventyr
For å vinne tilbake sine tapte krefter må Luffy og kompani nemlig ut på en reise gjennom sine egne minner. Ferden går til gamle trakter som Alabasta, Water Seven og Dressrosa, der teamet får sjansen til å gjenta suksessene de allerede har oppnådd.
Her bør jeg vel nevne at One Piece Odyssey avslører en hel haug med historieelementer fra serien. Vil du heller se disse i sin opprinnelige form, bør du minst se ferdig sesong 17 før du hiver deg på, eller lese opp til og med volum 80 av mangaen.
I Alabasta, det første stedet man besøker, må man for eksempel bekjempe den onde piraten Crocodile. Gjengens hukommelse har riktignok blitt litt forvridd med tiden, så det blir en tilnærmet lik, men ikke direkte gjengivelse av de faktiske hendelsene.
Jeg har sett mye, men ikke hele TV-serien og fikk derfor være med på både kjente og ukjente sekvenser. Historiemessig var begge like underholdende. Verdenene er flotte å utforske, med nok nytt å ta tak i som holdt på spenningen selv om jeg vet hva som skjer til slutt.
For de historiene jeg ikke var kjent med, disker spillet opp enkle gjennomganger av hva som skjedde i serien. Disse kan du bla opp etter hvert som du gjør fremskritt, slik at du får vite hva som egentlig hendte og hva som er nytt.
Alt, alt, altfor enkelt
Det er selvfølgelig ikke One Piece uten slagsmål, og for å nå målene i hvert minne må du først gjennom en haug med fiender. Oda har også vært med å designe mange av de nye monstrene man støter på, og flere av disse er helt herlige.
Det turbaserte kampsystemet fungerer bra i teorien, men spillet klarer aldri helt å levere skikkelige gode kamper.
Kort forklart er bruduljene basert på stein, saks, papir-konseptet. Figurer har én av tre spesialiseringer, med angrep som er effektive mot én type, dårlig mot en annen og bare vanlig mot sin egen type. For å maksimere skadeutmåling må du derfor hele tiden rotere på de fire figurene som er aktive i hver kamp. Dette gir deg insentiv til å bruke alle figurene, noe jeg setter pris på.
Det største problemet for One Piece Odyssey er at slagene er altfor enkle. Med ett unntak – omtrent halvveis ut i spillet – utgjør fiendene aldri en stor nok trussel til at de kan bekjempe deg. De få gangene motstandere faktisk gjør en del skade er det så lett å manipulere hvem som blir angrepet, at man fortsatt ikke er i fare.
Det fiendene kan stille opp med er et lass med helsepoeng. Kamper mot selv de enkleste puslingmonstre blir derfor langtekkelige og irriterende, og jeg ble ofte bare sittende å telle ned runder til jeg kunne gå videre. En spoleknapp lar deg sette opp farten på kampene litt, men ikke i nærheten av nok.
Progresjonssystemet er greit, med muligheter til å oppgradere angrep og tilpasse figurer med et enormt utvalg av tilbehør. Mot slutten begynner Luffy og de andre endelig å kunne banke opp folk med ett eller to slag. Det er gøy å føle seg stor og sterk, men dette skaper bare nye problemer. Spillets tilsynelatende tøffeste motstand meies nemlig ned i hytt og vær og utfordringen uteblir igjen.
Ett skritt frem og to tilbake
Til tross for svakhetene virker utvikler ILCA å være kjempestolt av kampsystemet sitt. Det resulterer i at man må ut i kamp absolutt hele tiden, og One Piece Odyssey elsker å tvinge deg gjennom de samme slagene hundre ganger.
Veien fra sted til sted er nemlig proppfull av ufattelig frustrerende vandringer frem og tilbake og tilbake igjen. Ved siden av kampene vil utvikleren også vise frem stemmeskuespillet, som i og for seg er knallbra med de opprinnelige japanske skuespillerne.
Løsningen teamet har landet på er imidlertid helt elendig, med endeløse mellom- og dialogsekvenser og vandring gjennom steder du har vært før. Man låser etter hvert opp «fast travel», muligheten til å forflytte seg lynraskt fra punkt til punkt på kartet, men av en eller annen grunn er denne funksjonen som oftest utilgjengelig.
Det verste eksempelet var da jeg skulle inn i noen ruiner for å låse opp minne nummer to. Først måtte jeg gå til ruinene, med tre mellomsekvenser i løpet av de omtrent 150 meterne jeg gikk. Vel fremme måtte jeg tilbake til der jeg begynte, for å snakke med Lim. Så måtte jeg stikke innom det første minnet for å hente en sak, igjen med flere mellomsekvenser og kamper. Så gå 150 meter tilbake til ruinene, for å låse opp en ny mellomsekvens.
For meg toppet det seg da en av figurene sa «Hvor mange ganger har vi vært gjennom denne hulen?» etter kanskje 15. gang jeg var der. Utvikleren hadde tydeligvis nok selvinnsikt til å vite at det blir mye repetisjon, men ikke nok til å fjerne det fra spillet.
Lastetidene på PlayStation 5 er i hvert fall lynraske. Så det er jo noe.
Hadde vært mye bedre som film
Jo mer spillingen ødela for historien, jo mer ble jeg frustrert over at One Piece Odyssey er et spill. Der det lot seg gjøre ble det til at jeg styrte unna spillelementer som kampene – valgfrie kamper kan heldigvis unngås ved å løpe rundt fiendene som er plassert i verdenen – og jakt på skatter og andre hemmeligheter.
De meningsløse mellomsekvensene – som når gjengen blir enig om hvor vi skal, og så får jeg løpe 3 meter før vi stopper opp og gjentar det vi nettopp snakket om – er det verre med.
I stedet for å nyte det gode stemmeskuespillet og de kule animasjonene, ble jeg bare oppgitt hver gang skjermen gikk i sort. Det blir rett og slett for mye av det gode, og etter en stund er magien revet helt bort.
Det er synd, for historien her er faktisk veldig underholdende, med flere morsomme og rørende øyeblikk. Derfor er det ikke vanskelig for meg å påstå at One Piece Odyssey hadde vært mye bedre som en film.
Konklusjon
One Piece Odyssey-historien er et flott tilskudd til den kritikerroste mangaserien fra Eiichiro Oda. Alt fra de nye figurene til den kjente One Piece-humoren passer perfekt inn, og det er gøy å gjenoppleve eventyr fra TV-serien på nye måter.
Som spill er dette imidlertid langt fra noen suksess. Det velutviklede kampsystemet ødelegges av at kampene tar altfor lang tid å komme seg gjennom, samtidig som de aldri er utfordrende.
Videre er det altfor mye tidtrøyte, med utallige mellomsekvenser og unødvendige seksjoner som tvinger deg til å repetere områder, kamper og dialoger du har vært gjennom før. Etter en stund blir det bare irriterende og jeg hoppet glatt over så mange valgfrie spillelementer som overhodet mulig.
Er du ivrig One Piece-fan vil jeg likevel anbefale at du gir spillet en sjanse, mest på grunn av historien. For alle andre er det for mange gode alternativer til å kaste bort tiden sin på en spillopplevelse som blir for kjedelig i lengden.
One Piece Odyssey er tilgjengelig på PC, PlayStation 4, PlayStation 5 (testet), Xbox One og Xbox Series X/S. Skjermbildene er tatt i spillets ytelsesmodus, som leverer 60 bilder i sekundet mot noe redusert grafikkvalitet på PlayStation 5.
Liker du turbaserte kamper bør du prøve Shin Megami Tensei V. Star Ocean: The Divine Force er også et meget godt alternativ for den som er glad i japanske rollespill.
