Da jeg spilte den første episoden av det episodebaserte pek-og-klikk-eventyret The Raven: Legacy of a Master Thief ble jeg imponert. Det finnes alt for få skikkelige detektivhistorier i spillverdenen, og basert på den første episoden så det ut til at The Raven skulle bli et sårt etterlengtet kvalitetsspill. Her fikk vi starten på et Agatha Christie-aktig mysterium med alle de riktige ingrediensene, drevet frem av et godt figurgalleri med den sympatiske, aldrende politimannen Anton Jakob Zellner i hovedrollen. Ikke bare det, men gåtene var solide, med logiske og vanligvis realistiske løsninger.
En mestertyv er tilbake
Nå som jeg har fullført hele sesongen, er inntrykket litt annerledes. For all del, den første episoden representerer noe av det bedre innenfor sjangeren i de senere årene, men de to neste episodene fungerer på langt nær like godt. Og løsningen på mysteriet? Vel, den er dessverre langt fra så smart som spillet gir inntrykk av, og når de store hemmelighetene skal røpes sitter man igjen med den utrivelige følelsen av at forfatterne har drevet skittent spill underveis.
Før vi går videre er det imidlertid på sin plass med en kjapp introduksjon. Handlingen foregår tidlig på sekstitallet, og The Raven var en mestertyv av den gode, gamle sorten. Fem år før spillet starter gjorde han en serie modige og velregisserte innbrudd der han stakk av med store verdier, men det hele tok slutt da han visstnok ble skutt og drept av den franske politietterforskeren Nicholas Legrand.
Selv om Legrand fikk mye ros for hendelsen, har han alltid hatt en snikende følelse av at han ikke skjøt riktig mann. Og følelsen ser ut til å bekreftes når ravnen tilsynelatende begår et nytt røveri. En verdifull juvel blir stjålet i London, like før den skulle fraktes til Egypt sammen med sin tvillingstein. Nå forventer alle at tvillingen er det neste målet.
Spillet starter på Orientekspressen, og det klassiske, luksuriøse toget passer detektivsjangeren som hånd i hanske. Som den sveitsiske politibetjenten Anton Jakob Zellner skal du beskytte juvelen sammen med Legrand og en annen politibetjent. Siden de to holder seg i fraktevognen med juvelen blir det din jobb å gjøre deg kjent med togets passasjerer og identifisere eventuelle trusler mot den verdifulle steinbiten. Du skjønner raskt at de ulike passasjerene har egne historier å finne ut av, og mange av dem har noe å skjule. Men hva som egentlig er relevant for saken, og hva som har med andre ting å gjøre – vel, det får du finne ut av selv. Underveis blir det mye dramatikk, og vi kommer naturligvis ikke unna et mord.
Som jeg var inne på i starten, er den første delen av mysteriet svært god. Spillet skaper en genuin følelse av å delta i en Poirot-episode der den berømte belgieren er byttet ut med en langt mer avslappet sveitser. Miljøene er fulle av herlige og tidsriktige detaljer, figurgalleriet er rikt og interessant, og presentasjonen er solid. Men rundt midtveis i spillet – altså midt i den andre episoden – forandres veldig mye. Det som i praksis skjer er at vi sendes tilbake til begynnelsen, med en annen hovedperson og en annen synsvinkel. Det er et spennende grep, men det fungerer langt fra så godt som det kunne gjort.
Kvaliteten synker
Det første du legger merke til er sannsynligvis at den nye hovedpersonen er langt mindre interessant enn Zellner. Personligheten hans er omtrent så uinteressant som det er mulig å bli, og når han løser det aller første problemet han står overfor med vold mister man plutselig litt av godfølelsen. Jeg er ikke nødvendigvis negativ til voldsbruk i denne typen spill, men det å slå noen i hodet er jo ikke akkurat noen raffinert løsning på et problem i et spill som så langt har fokusert på intellektuelle utfordringer.
Men vold er ikke det eneste problemet med gåtene, og det er langt fra det verste. De blir nemlig langt mer klumsete og irriterende ettersom spillet utvikler seg, og et av de mest absurde eksemplene finner vi kort etter hoppet til ny hovedperson. Problemet er som følger: Du har en skrue som må skrus opp, men ikke noe skrujern. Dermed må du lete etter noe annet som fungerer. Slik som lommekniven du har med deg, kanskje? Nei, selvsagt ikke. Det hadde jo vært for lett. Men det beste skjer litt senere. Når smartingen du styrer konfronteres av nok en skrue tar han like godt frem – ja, du gjettet det – lommekniven sin. Da fungerer den tydeligvis helt fint.
Den generelle logikken begynner også å falle sammen utover i spillet, og du møtes av mange rare og usannsynlige hendelser og situasjoner. Det historiske museet i Kairo har for eksempel én vakt, og museets skattkammer viser seg å ha et stort glassvindu i taket, som forøvrig er lett å nå ved hjelp av en brannstige. Man trenger altså ikke være mestertyv for å stjele noe derfra. Handlingen blir i stadig større grad preget av slik merkelig logikk som undergraver forsøket på å skape en skikkelig historie, og det blir vanskeligere og vanskeligere å ta spillet seriøst.
I tillegg blir selve historiefortellingen dårligere. Det er forsåvidt fint at den andre turen gjennom spillets hendelser ikke dveler med detaljer vi allerede har opplevd, men det blir litt for mye av det gode. Handlingen blir nesten litt usammenhengende. Spillet hopper over viktige ting og dveler ved uviktige – det utviklerne har vært opptatt av ser ikke ut til å være hvilke situasjoner spillerne kunne ha interesse av å se, men hvilke som har potensialet til å by på langdryge, urealistiske gåter.
Fortsatt litt trivelig
Situasjonen blir heldigvis ikke helsvart. Spillet blir aldri direkte utrivelig å holde på med, og selv om det hopper litt raskt frem noen ganger føles i det minste progresjonen god. For hver gåte som løses belønnes man med fremgang i handlingen og ofte tilgang på nye steder, og i motsetning til i mange andre tyske eventyrspill tar gåtene aldri helt overhånd. Vanskelighetsgraden blir heller aldri frustrerende høy, på tross av at gåtene i større og større grad løses ved hjelp av eksperimentering.
Vi får også en sekvens med en tredje hovedperson, som kanskje ikke når opp til Zellners standard, men er langt mer interessant å kontrollere. Denne delen preges dessuten i større grad av samtaler, og det er interessant å få oppleve hvordan figurer du allerede har snakket med i rollen som Zellner endrer karakter når de snakker med en person som de tydeligvis har et litt annet syn på. Bifigurene er et av spillets sterkeste kort, og denne sekvensen er med på å vise nye sider av dem.
Jeg vil også skryte av spillets mordmysterium. Det havner litt utenfor selve hovedmysteriet, og jakten på morderen bygger på godt, gammeldags detektivarbeid hvor du pusler sammen bitene en etter en og danner deg en ganske klar teori om både hvem morderen er og hva hendelsesforløpet har vært før spillet legger alle kortene på bordet. Her har utviklerne gjort det meste riktig, noe som gjør det ekstra trist at de bommer så kraftig med hovedmysteriet. For all del, løsningen er litt morsom, men den sparker beina under logikken bak flere ting som har skjedd tidligere, og gjør at måten spillet har kommunisert med deg fremstår som direkte uærlig.
Det jeg ikke forstår er hvorfor The Raven er et episodespill i det hele tatt. Andre episode fremstår spesielt rar, ettersom det store hoppet mellom hovedpersoner skjer omtrent i midten av episoden. Jeg mistenker at hvis The Raven hadde vært planlagt som et episodebasert spill fra starten av, hadde strukturen vært ganske annerledes. Episode nummer to og tre føles også langt mer uferdige enn den første, med betraktelig mindre finpuss. Jeg gleder meg til utviklerne eventuelt tar bladet fra munnen og skriver en ærlig «post mortem»-artikkel om utviklingen.
Konklusjon
The Raven: Legacy of a Master Thief var ment som et kjærlighetsbrev til kriminalromanen slik vi kjenner den fra Agatha Christies omfattende forfatterverk. Men selv om utviklerne har lykkes med både stilen og figurene, feiler de på flere andre områder – inkludert den aller viktigste. Handlingen blir mer og mer tøvete underveis, og avslutningen er mildt sagt latterlig.
Det skal imidlertid sies at The Raven aldri oppleves som et dårlig spill. Selv om den siste halvdelen er langt svakere enn den første er det alltid litt trivelig å surre videre i spillet. Det sørger den gode stemningen for, samtidig som progresjonen er såpass god at vi aldri dveler særlig lenge ved ting som ikke fungerer. Dessuten er ingen av feilstegene store nok til at de totalt klarer å overskygge den første delen av spillet, som fortsatt representerer genuin kvalitetsunderholdning.
Resultatet er uansett at vi har én episode som er svært god, som følges av to ganske middelmådige episoder. Kvaliteten går litt opp og ned i i den siste halvdelen, og noen sekvenser fungerer langt bedre enn andre. Det er vanskelig å ikke bli skuffet over hvordan spillet utvikler seg, men som helhetsopplevelse er spillet fortsatt nokså godt.
