Førsteinntrykk

Førsteinntrykk: The Raven: Legacy of a Master Thief

Mord og mysterier i ekte Agatha Christie-stil.

Den tyske spillutvikleren KingArt har stått for et av eventyrsjangerens mest solide tilskudd de siste årene, nemlig det kritikerroste fantasi-eventyret The Book of Unwritten Tales. Der leverte de et stort og solid epos med masse herlig humor, fantasifulle figurer og underholdende gåter, og spillet ble en suksess både i og utenfor Tyskland.

Nå håper studioet å gjenta suksessen, med The Raven. Her vinker de farvel til humoren og fantasielementene fra The Book of Unwritten Tales, og omfavner i stedet en sjanger vi først og fremst forbinder med bøker og fredagskvelder på NRK: Det klassiske kriminalmysteriet.

På skinner gjennom alpene

Handlingen foregår tidlig på sekstitallet, og navnet peker på en tradisjonell mestertyv som fikk mye oppmerksomhet for sine modige innbrudd der han stakk av med store verdisaker uten at noen ble skadet. Eventyret stoppet imidlertid da han visstnok ble skutt og drept av politietterforskeren Nicholas Legrand. Men nå, fire år senere, virker det som han er tilbake. En verdifull juvel stjeles fra et godt bevoktet museum i London, og tyven legger igjen The Ravens tradisjonelle visittkort – fjæren til en ravn. Nå forventer alle at han skal slå til igjen, mot juvelens tvillingstein som er på vei til Kairo der den skal stilles ut.

Anton Jakob Zellner.
Anton Jakob Zellner.

Du spiller politimannen Anton Jakob Zellner. Ettersom juvelen fraktes gjennom Sveits med tog, har du blitt sendt med på ferden av det sveitsiske politiet. Jobben din blir å se til at alt går greit for seg i Alpene – selv om det er tydelig at Legrand og den engelske kompanjongen hans kjører sitt eget løp og ikke vil at du skal blande deg opp i sakene deres. Heldigvis velger de å holde seg i godsvognen med juvelen, så du får fritt spillerom til å leke Hercule Poirot på resten av toget. Og det skal vise seg at du vil få hendene fulle, for på toget er det så definitivt ugler i mosen.

The Raven er et spill som er lett å like. De gode følelsene starter allerede med hovedpersonen, Zellner, som er en sympatisk kar litt opp i årene og langt fra noen typisk spillhelt. Han har sin egen avslappede stil, samtidig som han preges av den klassiske eventyrspillhovedpersonens ukuelige trang til å komme til bunns i alle mysterier han måtte støte på. Spillet fokuserer som nevnt ikke på humor, men Zellner har stadig noen små vittigheter på lager. Selv om et drap er blant ingrediensene i mysteriet er hovedpersonen med på å skape en hyggelig stemning, slik krimdronningen Agatha Christies sympatiske mesterdetektiver Poirot og Miss Marple gjør det i spillets inspirasjonskilder.

Spennende figurgalleri

Bifigurene er også interessante. De er alle langt dypere enn de virker ved første øyekast, og flere av dem ser selvsagt ut til å ha noe å skjule – om det er relevant for saken du etterforsker er selvsagt et annet spørsmål. Vi møter alt fra en tysk doktor og en pompøs grevinne til en eldre, britisk forfatterinne som er et åpenbart vink i retning Agatha Christie. Et av spillets søtere øyeblikk kommer når Zellner lurer på om det er uprofesjonelt å be henne signere boken han leser, men velger å gjøre det likevel. Han er jo tross alt en fan.

Spillet har et rikt figurgalleri.
Spillet har et rikt figurgalleri.

Skuespillet er forøvrig jevnt over solid, og det samme er oversettelsen til engelsk. Du vil neppe kjenne igjen særlig mange av navnene på rollelisten, men på lydsiden er dette er langt fra noen lavbudsjettsproduksjon.

Det eneste problemet med bifigurene er at det er litt for få av dem. Det vil si; når man ser på spillet som et detektivmysterium, er det passende mange personer her – akkurat nok til at man får et godt grep om hvem som er hvem og hvilke motivasjoner de eventuelt måtte ha. Men samtidig foregår handlingen i miljøer man forventer skal være fulle av folk, og det blir rett og slett litt rart når det er under ti passasjerer på hele toget og omtrent halvparten har et eller annet åpenbart med juvelen å gjøre. Senere i spillet skifter vi miljø, men det samme problemet fortsetter – og er det ikke litt merkelig at alle togpassasjerene tilfeldigvis skulle samme vei også etter endestasjonen?

De luksuriøse omgivelsene er kanskje underlig folketomme, men de er i alle fall flotte, og passer detektivsjangeren som hånd i hanske. Utviklerne har helt klart sans for detaljer og design, og det eneste problemet er at det noen ganger kan være litt vrient å få med seg hvilke av de mange gjenstandene i miljøene du faktisk har muligheten til å plukke opp eller manipulere, og hvilke som bare er til pynt. Som i tidligere spill fra de samme utviklerne får vi muligheten til å trykke en knapp for å se interaksjonsmulighetene på skjermen, men dette koster merkelig nok poeng – som vi får for å løse nøtter – og informasjonen forsvinner igjen før du får sukk for deg. Funksjonen er nesten ubrukelig, og du må forvente litt gammeldags pikseljakt.

Lekre miljøer.
Lekre miljøer.

Realistiske nøtter

Selve gåtene er stort sett realistiske, selv om løsningene noen ganger er litt mer kompliserte enn de strengt tatt hadde vært i virkeligheten. De hadde i det minste fungert, noe som er mer enn det man kan si om løsningene i mange andre tradisjonelle eventyrspill. For et spill som foregår i virkeligheten og ikke en eller annen humoristisk eller absurd fantasiverden, er dette essensielt. Vanskelighetsgraden er ikke veldig høy, og de gangene jeg satte meg fast handlet det som oftest mest om at jeg ikke hadde fått med meg en liten ting som var nødvendig for å komme videre – pikseljakt har aldri vært min sterkeste side. Resultatet er god flyt gjennom handlingen.

Et uvanlig element er at spillet inneholder flere gåter du ikke trenger å løse. De gir ekstra poeng og litt mer informasjon, men du kommer deg fint gjennom spillet uten dem. Jeg liker dette; eventyrspill er generelt litt for dårlige til å levere frihet og dybde i form av «unødvendige» gåter og andre elementer.

Da The Raven først ble annonsert fikk jeg ikke inntrykk av at det skulle være et episodebasert spill. Det er det imidlertid, og etter noen timers moro stopper det hele opp. Jeg får en viss følelse av at episodekonseptet ble introdusert sent i utviklingen, for spillet føles aldri som noe episodespill og jeg skal ærlig talt innrømme at jeg ble litt skuffet da rulleteksten dukket opp. Det er selvsagt et godt tegn at jeg ønsket at spillet skulle fortsette – og til å være et episodespill er spilletiden du får her langt fra dårlig – men oppbygningen gjorde at det rett og slett virket som jeg spilte et eventyr med full lengde, som har blitt kuttet i tre.

Ut på tur.
Ut på tur.

Hva som er grunnene til dette kan jeg bare spekulere i, men ettersom du kjøper alle tre episodene i ett og samme produkt – og får de to neste som gratis DLC når de dukker opp – virker det ikke som det er økonomiske motiver bak oppdelingen. Kanskje det heller er snakk om at utviklerne rett og slett trengte mer tid, og at dette var en måte å få levert et produkt på, uten at hele greia behøvde å være ferdig. Det er nemlig en kjensgjerning at spillet har litt rusk og rask her og der, enten det er snakk om merkelige animasjoner og rare kameravinkler, eller svake filmsekvenser. Ingen av disse tingene er spesielt ødeleggende for det gode inntrykket, men en merker at The Ravens presentasjon ikke akkurat holder Telltale-nivå.

Konklusjon

Den første episoden av The Raven byr på et herlig kriminalmysterium i god, gammel Agatha Christie-stil. Vi får akkurat nok informasjon underveis til at vi kan lage egne teorier om det som har skjedd, og spillet har massevis av tråder som må nøstes sammen. I og med at slutten – og avsløringen – fortsatt er noen måneder unna er det vanskelig å si noe om hvor godt mysteriet fungerer som helhet, men den første episoden lover godt.

MMmmmmfhhh! MMM!
MMmmmmfhhh! MMM!

The Raven er heldigvis mer enn bare et spennende mysterium. Gåtene er stort sett underholdende å løse, og bærer ofte preg av herlig detektivarbeid med en viss grad av realisme. Det får vi alt for lite av i sjangeren, noe som i grunnen er ganske merkelig ettersom en skulle tro eventyrspill var den perfekte sjangeren for god, gammeldags snushaneri. En bonus er det også at spillet byr på ekstra gåter utenom de mest nødvendige, men jeg synes det er litt tøvete å belønne løsningen av slike med poeng – la det heller være en naturlig del av handlingen for de som vil grave dypere.

Neste episode lanseres forhåpentligvis innen en måned, og jeg gleder meg til å oppleve fortsettelsen. I utgangspunktet synes jeg ikke spillet fungerer så glimrende som episodespill, og jeg ville heller hatt hele greia i én porsjon, men så lenge resten av episodene er gratis skal jeg ikke klage. Om episodekonseptet virkelig byr deg imot kan du jo uansett bare vente til den tredje og siste episoden dukker opp i høst.

Merk: Gamer.no setter ikke lenger karakter på enkeltstående kapitler i episodebaserte spill. Vi publiserer i stedet et førsteinntrykk av åpningsepisoden, og kommer tilbake med anmeldelse av hele sesongen når alle episodene er ute.

Les også: Magisk pek-og-klikk-moro i The Night of the Rabbit
Les også: Nye hemmeligheter i Secret Files

Kommentarer (2)

Forsiden akkurat nå

Til toppen