Funcom har etter hvert blitt en av ekspertene på massive onlinespill. Anarchy Online ble sluppet i 2001, og etter en litt trøblete start ble det en stor suksess som har preget den store norske utvikleren siden. Det smått innovative Age of Conan ble sluppet i 2008, og nå er det neste massive onlineeventyret her. The Secret World ble lansert i forrige uke, og i motsetning til mange spill i sjangeren gikk denne lanseringen veldig smertefritt, uten at det ble rapportert om store problemer.

Hva er hemmeligheten?

Før lanseringen har nok mange vært nysgjerrige på hva spillets historie egentlig ville være, men som i de fleste massive onlinespill er selve plottet veldig løst. Protagonisten vår går, gjennom en kort videosekvens, fra å være en helt vanlig person til å få magiske evner. Etter denne mystiske forvandlingen blir hun kontaktet av en av spillets tre ulike fraksjoner ut i fra hva spilleren selv har valgt. Disse organisasjonene består av mennesker som kjenner til sannheten, og det er gjennom dem at du får vite hvordan verden egentlig henger sammen.

Sannheten er vanskelig å tro på første gang du hører den.

De tre fraksjonene er Templars, Illuminati, og Dragon. Tempelridderne er selvhøytidelige krigere som har kjempet med hellig overbevisning siden starten av den vestlige sivilisasjonen. Illuminati jobber i skyggene, trekker i tråder og manipulerer politikk og økonomiske systemer i jakten på informasjon. De mystiske dragene blir beskyldt for å dyrke kaos, men egentlig søker de å kontrollere og finne mønstre i det som for folk flest fremstår som tilfeldigheter.

Disse beskrivelsene har riktignok liten betydning for din figur eller din opplevelse av spillet. Noen av oppdragene vil utarte seg litt annerledes, og introduksjonen til spillet vil være satt til ulike steder i verden, men ellers har valget av fraksjon liten betydning for figuren din.

Det disse fraksjonene vet er at alle historier, sagn, og konspirasjonsteorier egentlig er sanne. Verden er ikke slik folk flest ser den, og gjennom fraksjonene får du muligheten til å oppleve verden slik den egentlig er. Zombier, vampyrer og en rekke fæle monstre herjer på ulike steder i verden, og det hintes også til intergalaktiske årsaker til at det nå er så mye rart som skjer. Du sendes ut for å innhente informasjon fra ulike steder og sender rapporter tilbake til fraksjonen din.

Places to go, people to see

Du vet dette kommer til å bli en kinky fest.

Spillet varter opp med en rekke spennende områder som alle mikser skrekk med kjente popkulturelle undertoner. Det første området du vil møte er nivåene i New England, og som jeg skrev i førsteintrykket mitt av spillet fremstår stedet som et sammensurium av George Romero og H. P. Lovecrafts verk. Zombier herjer det som en gang var den idylliske kystbyen Kingsmouth, og grusomme monstre har dukket opp fra sjøen. Områdene rundt er preget av demoner og andre marerittskapninger. Funcom har vært flinke til å skape ulike monstre, og selv om det i dette området finnes mange variasjoner av zombier og spøkelser er de ulike nok til at man ikke går lei av en fiende.

Et av de andre områdene du kan bryne deg på er Egypt. Her har alskens skumle og mytologiske skapninger blitt vekket til live, og mens du utforsker pyramider og gamle gravsteder vil du oppleve hvordan The Secret World syr sammen historie, mytologi, og ren fantasi. Uten å avsløre for mye kan jeg si at Akhnatons forsøk på å innføre en monoteistisk religion i det gamle Egypt er det historiske bakteppet.

Spillet balanserer hele tiden på grensen mellom å være en stilig sammensetning av inspirasjonskilder og å være et billig lappeteppe av ulike popkulturelle og historiske referanser. Er du kultursnobb vil du kanskje rynke på nesen, men dersom du klarer å glede deg over å gjenkjenne de ulike inspirasjonskildene vil du oppleve verdenen Funcom har skapt som særdeles interessant. Spillet kombinerer elementer fra alt mulig og du vil ofte nikke anerkjennende og tenke at dette har du sett før. Funcom skaper ikke mye nytt, men sammensetningen gjør at sluttproduktet likevel blir ganske unikt. Det hender også rett som det er at man får et positivt «har de virkelig gjort dette»-øyeblikk, som i The Darkness Wars-grotta jeg beskriver litt senere i anmeldelsen.

Hva ville du gjort om du plutselig oppdaget et hull i universet?

De ulike områdene du kan besøke knyttes sammen av Agartha. Dette er en slags mellomverden som enkelt transporterer deg fra et sted til et annet. Ved å benytte deg av en magisk stein du får tidlig i spillet kan du når som helste teleportere deg selv til Agartha, og herfra til et hvilket som helst annet sted i spilluniverset. Dette er en fin måte å gjøre det på, og gjør at du slipper å måtte løpe unødvendige strekninger for å komme deg dit du ønsker å reise.

På veien treffer du en rekke ulike figurer, for eksempel de mange oppdragsgiverne som er spredd ut over hele verdenen. Når du tar på deg oppdrag får du ofte se en filmsekvens der oppdragsgiveren livlig forteller deg om sine problemer, og om hvordan du kan bistå med hjelp. Dette er gode filmsekvenser som gjør at spillet føles mye mer levende, og det er lettere å motivere seg til å gjøre et oppdrag for en tilfeldig figur når vi får denne innsikten i vedkommendes motivasjoner. Riktignok savner jeg at protagonisten prater. Hun er nemlig helt stum, og dermed blir det mange monologer å høre i spillet. Her kunne Funcom godt ha valgt å gå for Mass Effect-modellen hvor det spilles inn dialog for en mannlig og en kvinnelig hovedperson.

Mange av spillets figurer er også klin kokos gærne. Det er kanskje å forvente med tanke på at verden tilsynelatende holder på å gå under, men tidvis føles enkelte av figurene krampaktige. Det er en fin linje mellom det å skape interessante karakterer med unike trekk, og det å lage rare figurer med ulogisk og sær oppførsel. Her er det en del treff og bom for The Secret World. Mange av menneskene du møter er interessante, og har en spennende bakgrunnshistorie, mens mange er bare rett gjennom merkelige og kjedelige.

Nok å henge fingrene i

Om du liker settingen i spillet, og ikke lar deg skremme bort av noen kleine karakterer her og der, vil du merke at de mange oppdragene virkelig leverer. Funcom har lagt mye arbeid ned i å gjøre oppdragene gode, og selv de klassiske løp og hent-oppdragene er surret inn på en slik måte at du får noe mer ut av det enn bare noen ekstra erfaringspoeng. I tillegg til at de kontekstualiseres med de nevnte filmsekvensene, må du regne med at flere av oppdragene endrer seg underveis. Ting er sjelden slik de først ser ut, og spillet holder deg på tå hev gjennom de fleste av oppdragene.

«Hvis du bruker en knyttneveallegori til nå så skal jeg vise deg en knyttneve.

Spillet kategoriserer oppdragene slik at du vet noenlunde hva du begir deg ut på før du setter i gang. Hovedretten er de gode og innholdsrike historieoppdragene som driver det hele fremover. Det er spennende å følge disse oppdragene, men ventetiden mellom hvert slikt oppdrag er såpass lang at du må belage deg på å pusle med annet i mellomtiden. Actionoppdrag er, som man skulle tro av navnet, oppdrag som går på å denge livskiten ut av ett eller flere beist. Gjenstandsoppdrag går oftest ut på å samle en rekke gjenstander, og sabotasjeoppdragene handler primært om å bruke list i stedet for knyttnevene.

I tillegg har du også etterforskningsoppdragene. Disse skiller seg kraftig ut da du her ikke får klart markerte piler på kartet som forteller deg hvor du skal gå og hva du skal gjøre. Du må utforske selv, følge ledetråder, finne gjemte meldinger og løse gåter. Etterforskningsoppdragene er tidkrevende, men er absolutt verdt å bruke litt tid på. De er god avkobling fra monsterslaktingen du ellers bedriver, og gir en type hjerneføde det ofte kan være mangel på i slike onlinespill. Jeg stortrives med disse oppdragene, men en gang iblant føler jeg at oppdragene bevisst tvinger meg til å undersøke en rekke områder, nesten som om utviklerne ønsker å forsikre seg om at jeg faktisk får oppleve alt spillet har å by på. Det klarer jeg godt på egen hånd, takk.

Det å utvikle gode oppdrag er essensielt for et hvert massivt onlinespill. Dette synes jeg Funcom har mestret bra og oppdragene er langt mer interessante enn de vi finner i for eksempel The Old Republic. The Secret World kaster inn små hint til hovedhistorien og en rekke gode småfortellinger som man opplever gjennom de ulike oppdragene. Det er nærmest en selvfølge at ikke alle oppdragene er like engasjerende, men når jeg spiller The Secret World ser jeg ikke på hva jeg får i belønning før jeg tar på meg et oppdrag. Jeg ser utelukkende på hva oppdraget handler om og hvor vidt det høres ut som en spennende opplevelse. Da har oppdraget i seg selv blitt målet, og belønningen erfaringspoengene og de nye gjenstandene byr på blir bare en bieffekt. Slik burde det alltid være.

Karakterutvikling på dynamisk vis

Du kommer deg likevel ikke langt uten erfaringspoeng. Gjennom å fylle opp erfaringsbarometeret, som er strategisk plassert på bunnen av skjermen, får du tildelt egenskapspoeng (ability points) og ferdighetspoeng (skill points). Det er disse du bruker til å utvikle figuren din, og Funcom har fjernet alt som heter klasser og raser fra systemet. Uansett om du er mann eller kvinne, Illuminati eller Templar, er alle mulighetene åpne for deg. Egenskapene er delt inn i tre nærkampsalternativer, tre skytevåpenalternativer og tre magialternativer. Disse har igjen flere greiner du kan spesialisere deg på og du bruker egenskapspoengene til å kjøpe deg neste steg på den ønskede greina.

Egenskapshjulet i The Secret World.

Spillet legger opp til at du skal bruke to våpensammensetninger samtidig. Du kan for eksempel kombinere hagle og elementmagi, eller kanskje slegge og kaosmagi. Valget er ditt, men enkelte ting passer bedre sammen enn andre. Dette betyr at du bør lese deg grundig opp slik at du vet hva du ønsker å utvikle deg mot. Det er dumt å ende opp med to spesialiseringer som ikke komplementerer hverandre særlig bra.

De nevnte ferdighetspoengene fordeles også over de ulike greinene, og bestemmer også hvilke gjenstander du kan bruke. For å være helt ærlig ser jeg ikke helt poenget med fordelingen av ferdighetspoengene. Disse ser mer ut til å være en begrensning, altså at du ikke kan bruke et bestemt våpen eller gjenstand, uten å ha nok poeng i den rette kategorien. Med andre ord, egenskapspoeng er spennende og bidrar til utvikling av figuren din, ferdighetspoeng er kjedelige og jeg sparer dem opp til jeg får et nytt våpen som krever at jeg har x antall poeng i den aktuelle kategorien.

Egenskapene du kjøper fordeles i aktive og passive egenskaper. De aktive egenskapene er hovedsakelig angrepene dine, evner til å lege dine allierte, eller spesifikke beskyttelsesegenskaper. De passive egenskapene ligger i bakgrunnen, og forbedrer som regel de ulike evnene dine. Du kan til en hver tid bare ha syv aktive og syv passive egenskaper i bruk, noe som gjør at du må velge med omhu. Funcom har skapt et system der du kan lagre flere ulike sammensetninger av egenskaper og skifte mellom dem ved ett enkelt tastetrykk. Dermed kan du i en situasjon spille en tøff kriger som stormer inn i fiendehordene, og i en annen situasjon være en tilbaketrukken figur som fokuserer på å lege lagkameratene dine. Dette er en veldig fin ordning som gjør spillfiguren din fleksibel.