Underholdende helt til rulleteksten kommer

Det er herlig å være snikmorder i Paris.

Paris er en fantastisk by. Jeg er så heldig at jeg fikk kose meg en langhelg i den flotte byen for et par år siden. Siden den gang har jeg alltid villet dra tilbake og nyte mer av den franske hovedstaden.

I Assassin’s Creed Unity får jeg muligheten til å utforske byen fra min egen sofakrok. Handlingen er satt et par hundre år tilbake i tid, til en av de aller viktigste historiske hendelsene for Frankrike, den franske revolusjonen.

Ny snikmorder

Atter en gang får vi sjansen til å bli kjent med en ny hovedperson i spillserien. Arno Dorian, den franske snikmorderen og hovedperson, vokser opp hos en adoptivfamilie under gode kår på slutten av 1700-tallet.

Noen oppdrag sender deg til andre tidsepoker.
Noen oppdrag sender deg til andre tidsepoker. (Skjermbilde: Ubisoft)

Den første timen i Unity er litt treg. Man må komme seg gjennom et par oppdrag som forteller litt av forhistorien til spillet, som samtidig fungerer som en slags opplæringsdel til all moroa som venter senere. Etter den litt slappe starten åpner spillet seg opp når man endelig slippes fri i Paris.

Her ser man fort at Unity er tettpakket med innhold. Hvis man åpner kartet er bare en av mange bydeler i Paris åpnet opp, men mengden med ting man kan gjøre er nesten overveldende. Her finnes det blant annet mange ulike typer oppdrag, en rekke ulike samleobjekter som for eksempel kister med gull som må finnes og en hel del annet innhold å ta fatt på. I starten kan kartet se overveldende tettpakket ut, men en god sorteringsfunksjon gjør at det blir litt lettere å finne fram.

Litt synd er det at deler av innholdet er stengt hvis man ikke bruker en telefonapplikasjon eller deltar på Infinity-nettsiden knyttet til spillet. Kister kan ikke åpnes hvis man ikke deltar, og en del av utstyret er låst til progresjon utenfor spillet. Generelt sett er det i overkant mye integrasjon av Ubisoft sin Uplay og mye mas om dette i løpet av spillets gang. Heldigvis kan mye av dette slås av i menyen, slik at det blir mer fokus på spilling.

Mengden med ting man kan gjøre er nesten overveldende.

Veien er åpen

Når jeg spiller spill i denne sjangeren pleier jeg som regel å kjøre gjennom noen historieoppdrag først. Der får man en god følelse av hvordan spillet er, hvordan det er å spille og hvilken retning historien tar.

Etter et par kjappe oppdrag befinner Arno seg på toppen av et tak, skuende utover menneskemassene som har samlet seg foran Notre Dam. Inne i det velkjente landemerket befinner det seg en lite hyggelig mann som snart skal få smake på kniven hans. Først må jeg bestemme meg for hvordan situasjonen skal angripes. Og her ligger en av de morsomste forbedringene som er gjort i denne serien. I stedet for å ha en mer eller mindre ensporet vei mot målet er det nå opp til hver enkelt spiller hvordan man løser oppgaven.

Svalestup.
Svalestup. (Skjermbilde: Ubisoft)

Her kan man velge å stjele en nøkkel som åpner en låst bakdør inn i kirken, eller man kan prøve å snike seg rett inn frontdøren ved å skape en distraksjon. Gjennom hele spillet dukker det opp lignende oppdrag der man selv velger fremgangsmåte. Det er deilig åpent, og gir enhver spiller muligheten til å finne akkurat den veien man selv vil.

Etter å ha sneket meg inn i den mektige katedralen ser jeg målet stå midt blant en hel haug med vakter. Jeg vet imidlertid hvor han snart kommer til å befinne seg, og etter litt sniking og et par ekspederte vakter befinner jeg meg gjemt i et avlukke omringet av vakter. Så er det bare å vente til fyren kommer, før kniven finner målet.

Det er imidlertid ikke slutt der. Nå er det om å gjøre å komme seg ut igjen uten at de blodtørstige vaktene oppdager udåden eller meg. Da hjelper det at kontrollene er presise, og Arno hopper stort sett dit jeg vil. Det er også gledelig at man denne gangen kan komme seg like kjapt ned fra bygninger som opp med det forbedrede parkour-systemet i Unity. Det å måtte komme seg inn og ut på egenhånd er spennende, og disse oppdragene er blant høydepunktene i Unity.

Historien som fortelles i hovedoppdragene er helt i tråd med hva man forventer av et spill i denne serien.

Utover dette er det god variasjon på oppdragene man gjør under spillets gang. Historien som fortelles i hovedoppdragene er helt i tråd med hva man forventer av et spill i denne serien. Det er en kvinne involvert, noen er svikere mens andre er helter. Jeg liker rollebesetningen i spillet, spesielt de figurene som får mest tid på skjermen. Noen er litt vel forutsigbare, og noen av vendingene i historien er ikke akkurat overraskende. Alt i alt er det underholdende helt til rulleteksten kommer.

Forbedret sverdkamp

Blir du lei av å følge hovedhistorien kan Paris fortelle en rekke andre historier. Spredd omkring i byen finnes det en hel myriade av sideoppdrag, som varierer fra enkle henteoppdrag til innviklede mordgåter som må løses. Disse mordgåtene er blant de mest underholdende oppdragene i spillet, og gir et deilig og annerledes avbrekk fra det man vanligvis gjør i Assassin’s Creed-spill. Her skal man undersøke åsteder, samle ledetråder og til slutt anklage en av flere ulike mistenkte. Pass på, her kan man ta feil, noe som resulterer i dårligere premiering fra politimesteren.

Broderskapets løfter blir lest opp.
Broderskapets løfter blir lest opp. (Skjermbilde: Ubisoft)

Du blokker fiendens angrep med en knapp, mens du angriper med en annen. Jo sterkere fiendene er, jo knappere tid har du på å blokkere angrepene. Motstanderne kommer i flere ulike fasonger, og det er en stor fordel å endre taktikk etter hvem du kjemper mot.Felles for de aller fleste oppdrag er at man til syvende og sist havner i sverdkamp med en eller flere fiender. Det nye kampsystemet i Unity er en god forbedring, og kan til tider være ganske utfordrende. Får du for mange fiender på deg har du bedre overlevelsessjanse ved å stikke enn å prøve å fekte deg gjennom alle motstanderne.

Du kan hoppe unna angrepene hvis blokkering ikke er et alternativ, og har i tillegg en rekke småfrekke knep i ermene, bokstavelig talt. Arno har en hendig liten armbrøstlignende sak festet på snikmorderkniven sin, som kan skyte både dødelige og andre farlige prosjektiler. I tillegg har du en rekke ulike små eksplosiver som kan brukes. Du har røykbomben, giftgass og distraksjonsbombe som alle har sin nytteverdi.

Detaljrikdommen og størrelsen er fantastisk, og de mange kjente landemerkene i Paris er gjenskapt på en flott måte.

Mange valgmuligheter

I starten av spillet, da jeg enda ikke var godt kjent med alle triksene til Arno, belaget jeg meg i overkant mye på rå kraft. Jeg snek meg rundt, men ikke godt nok og havnet stadig i kamper. Det funket dårlig, og det var først da jeg begynte å bruke alle hjelpemidlene jeg hadde til rådighet at jeg følte meg overlegen alle fiendene. En godt timet røykbombe, et par stikk med kniven og så bort igjen er mye lettere og mer elegant enn å måtte slåss med ni vakter.

Omgivelsene er veldig flotte.
Omgivelsene er veldig flotte. (Skjermbilde: Ubisoft)

En annen ting jeg tok meg mer tid til etterhvert var også å nyte omgivelsene jeg befant meg i. Detaljrikdommen og størrelsen er fantastisk, og de mange kjente landemerkene i Paris er gjenskapt på en flott måte. Notre Dam er prikk lik seg selv, og det er en fryd å gå rundt i de mange gatene og se og nyte jobben utviklerne har gjort med byen man befinner seg i. Landområdet er vesentlig større sammenlignet med Black Flag, og personlig liker jeg bymiljøene mye bedre enn det som var i forgjengeren. Det er imponerende å sitte på spiret på toppen av Sainte-Chapelle og skue utover en slående vakker og massiv by.

Ytelsen og bildefrekvensen holder seg stort sett optimal, men når det skjer veldig mye på skjermen samtidig faller den litt. Dette har skjedd ved noen tilfeller gjennom spillet, men ikke på en slik måte at det har dempet opplevelsen nevneverdig.

Det har skjedd hyppigst når jeg har spilt et av de mange samarbeidsoppdragene, som for første gang finnes i serien. Her kan du, sammen med inntil tre andre snikmordere, ta fatt på en tøffere utfordring sammen. Områdene og oppgavene du får tildelt er laget for flere, og de byr på en større utfordring enn andre oppdrag i spillet. Jeg har ikke fått spilt meg gjennom alle enda, men av det jeg har sett så langt så er dette en god nyvinning for serien. Alle oppdragene kommer i tillegg med en egen historie, som ikke er knyttet til hovedhistorien.

Assassin’s Creed er fortsatt en enspilleropplevelse først og fremst, men de nye oppdragene, samt integrasjonen med klubber som finnes i spillet gjør at det blir en mye mer sosial opplevelse enn tidligere.

I disse samarbeidsoppdragene og klubbene, samt mange av de andre oppdragene i spillet, får du i tillegg til penger også utstyr som belønning. Dette systemet er ytterligere forbedret og forstørret i Unity. Det finnes en enorm mengde utstyr som kan kjøpes, eller fås som belønning, som øker ulike egenskaper hos figuren din. Vil du svinge rundt med et svært spyd, med masse helse og være en skikkelig tøffing så kan du det. Eller du kan spesialisere deg på sniking, lette våpen og det å lage minst mulig lyd. Det er opp til deg hvordan du vil spille med din figur, og utstyret er med å påvirke nettopp dette.

Konklusjon

Assassin’s Creed Unity er det beste spillet i serien siden Assassin’s Creed II. Det finner ikke opp hjulet på nytt, men har heller gått for å finpolere oppskriften de har lekt seg meg gjennom åtte ulike spill fram til nå.

De nye coop-oppdragene er bra.
De nye coop-oppdragene er bra. (Skjermbilde: Ubisoft)

Det nye og forbedrede kampsystemet er solid. Man greier ikke lenger å stå imot mengder av fiender bare ved å parere og kontre angrepene deres. Ulike fiender krever ulik tilnærming, og hyppig og riktig bruk av de mange hjelpemidlene er et must.

Paris er flott gjenskapt i spillet, og visuelt sett er dette et meget pent spill. Ansikter og spesielt hår er ikke fullt så imponerende, men alt annet ser veldig bra ut. Musikken i spillet er god, og passer bra til tidsperioden man befinner seg i.

Historien er også blant det bedre i serien, spesielt sammenlignet med de nyere spillene. Arno er en interessant fyr, ikke fullt så endimensjonal som tidligere hovedfigurer, og jeg håper vi får se mer av han. Rollebesetningen rundt ham er litt mer variert, og litt vel forutsigbar til tider, men alt i alt er det et bra persongalleri i spillet. Spesielt gøy med alle de kjente navnene og historiske personene man møter på i løpet av spillets gang.

Spillet er på sitt aller beste når man skal jakte ned og ta livet av en av de mange fiendene. Den åpne strukturen de har valgt å gi spillerne er flott, og jeg har flere ganger spilt disse oppdragene om igjen for å prøve ulike taktikker. Det er flott at man ikke lenger løper på skinner mot et mål, men har frihet til å velge selv hvor man vil infiltrere og hvordan man skal møte utfordringene.

Paris er rett og slett et herlig sted å være en snikmorder.

Vi har ikke lykkes i å ta egne skjermbilder fra Xbox One. Skjermbildene i artikkelen er levert av Ubisoft, og de ser noe bedre ut enn den faktiske opplevelsen. De viser heller ikke det faktiske perspektivet til spilleren.

Skulle behovet etter mer sverdkjemping i åpne områder være ønskelig så kan kanskje Middle-Earth: Shadow of Mordor være et godt alternativ. Vil du bytte ut sverd med skyting så kan kanskje galskapen i Sunset Overdrive være et passende spill.

Vurdering


"Det er herlig å være snikmorder i Paris."

Assassin's Creed Unity XOne XOne 8/10 PS4 Windows

Spilldetaljer

  • Lanseringsdato: 13. november 2014
  • Plattform: Xbox One
  • Utgiver: Ubisoft Entertainment
  • Utvikler: Ubisoft

Beste priser

På lager 199,- Til butikk
På lager 248,- Til butikk
På lager 248,- Til butikk
På lager 248,- Til butikk

Kommentarer (197)

Forsiden akkurat nå

Til toppen