Knask eller grisebank

Du trenger ikke like Halloween for å kose deg med Costume Quest 2.

Til tross for et par utskeielser i barndommen, har jeg aldri latt meg begeistre ordentlig for Halloween. Det er noe med blandingen av småskumle høstkvelder, teite kostymer og overdoser av godteri som liksom aldri har slått helt an. Det var i det minste det jeg tenkte inntil jeg spilte det originale Costume Quest, en av de nevnte høstkveldene for et par år siden.

Med glimt i øye, humor og lette rollespillelementer tok det lille spillet fra Double Fine meg rett og slett litt på senga, og det ble raskt et av mine favorittspill fra Tim Schafer og kompani. Halloweenspillet har nå fått en oppfølger, og Costume Quest 2 er mer av det samme, noe som i seg selv ikke er så aller verst.

Dr. White, din verste fiende. (Skjermbilde: Espen Jansen/Gamer.no).
Dr. White, din verste fiende. (Skjermbilde: Espen Jansen/Gamer.no).

Tilbake til … nåtiden?

Costume Quest 2 plukker opp den røde tråden der originalspillets første og siste utvidelsespakke slapp. De to tvillingene, guttepjokken Reynold og ungfrøkna Wren, er på vei hjem til sin egen dimensjon, når de snubler over en portal til fremtiden. Her viser det seg at Halloween har blitt bannlyst av den lokale tannlegen, som for øvrig har alliert seg med godterimonstre for å bli verdens overhode.

Mer trenger jeg vel egentlig ikke å si. Plottet er lett fordøyelig, og alt fra tidsreising til monsterangrep takles med en løs hånd og et smil om munnen. Det hele er akkurat passe absurd, og passer sånn sett fint inn blant spillets humoristiske undertoner. Som et spill utformet av Double Fine er det nemlig mye moro å spore her, og ved siden av teite vitser og harsellering med tannleger, bidrar også spillets design til å skape god stemning.

Det å se Costume Quest 2 i aksjon er nemlig en fornøyelse fra ende til annen. Med tegneserieaktig sjarme, noen høyteknologiske effekter, samt godt realiserte figurer, er det lite å si på spillets ansikt utad, og de titulære kostymene barna drasser rundt på setter kronen på verket. Her har man skrotet frihetsgudinnen og roboter fra forgjengeren, til fordel for tolv splitter nye, hjemmespikka drakter. 

Man starter spillet som superhelt og en diger godteriklump, men plukker senere opp nye og mer kreative antrekk, antrekk som avbilder stereotyper, og kaster de ut i kamp.

Knask eller knask? (Skjermbilde: Espen Jansen/Gamer.no).
Knask eller knep - hva som skjuler seg bak døren vet man aldri. (Skjermbilde: Espen Jansen/Gamer.no)
Min type humor. (Skjermbilde: Espen Jansen/Gamer.no).
Min type humor. (Skjermbilde: Espen Jansen/Gamer.no)

Knask så det holder

For ved siden av knask og knep, bruker man store deler av tiden sin på rollespillaktige slåsskamper. Når man dulter borti en fiende kastes man inn i en arena, hvor kostymene kommer til live, og solsystemet, som tidligere var av papp og lim, blir nå til en vaskekte supernova. Motstanderne tilpasses også deretter, slik at små, uskyldige roboter blir digre droner som skal hanskes med.

Ved første øyekast er hvert kostyme begrenset til ett unikt angrep og ett spesialangrep, mens man senere kan oppdage at de i tillegg har ulike styrker og svakheter. Under overflaten skjuler det seg også en Pokémon-aktig stein, saks og papir-konkurranse, som gjør enkelte drakter ideelle i kamp mot enkelte monstre.

Mye av dette ligger derimot et lite stykke ned i menyene, og de første par timene tilbringte jeg i uvitenhet, uten noen form for strategisk dybde. Når jeg først oppdaget denne lille delen av spillet, kom det som en åpenbaring, men det påvirket likevel ikke kampene nevneverdig. For spillet er fryktelig enkelt, og til tider går det nesten på autopilot.

Da er det greit at utviklerne har adoptert en spillestil fra de litt mer eksperimentelle rollespillene, deriblant Nintendos Mario & Luigi-serie, hvor hvert angrep man gjør må times og tilrettelegges med en eller to påfølgende knappetrykk. Jo mer presist man trykker, jo mer skade gjør man. Det er et enkelt system, som rett og slett blir litt for simpelt i lengden.

Spillet er fryktelig enkelt, og til tider går det nesten på autopilot.

Fiendene man støter på er som regel de samme gjennom hele spillet, mens animasjonene forblir identiske fra start til slutt. Spillet prøver imidlertid å lindre opplevelsen ved å gi deg tilgang på samlekort som gir midlertidige oppgraderinger, og de ulike spesialangrepene er morsomme å se på. Til sammen tilsvarer dette kamper som underholder, av og til engasjerer, men sjelden imponerer.

Costume Quest 2.
Et spøkelse, en varulv og Thomas Jefferson går inn på en bar. (Skjermbilde: Espen Jansen/Gamer.no)

Arven fra eventyrspillene

Da er det langt mer interessant å sprade omkring i Costume Quest 2s halvveis åpne spillverden. I jakten på en vei tilbake til nåtiden og et land hvor Halloween og godteri fortsatt er stuerent, må man ut på flere eventyr på tvers av tid og rom. Turen går blant annet til en krokodillebefengt sump et stykke ut i fortiden, en sump som senere utvikler seg til å bli nabolaget Reynold og Wren vokser opp i.

Hvert område er befolket med en rekke figurer, og de fleste har noe fornuftig å si – de viktigste har også et oppdrag eller to på lur, og det er morsomme og kløktige utfordringer man blir utsatt for. Her minner spillet nesten om et tradisjonelt eventyrspill, hvor man må trave på kryss og tvers av flere oppdragsgivere, finne ting de leter etter i omgivelsene, og ta unike egenskaper i bruk for å påvirke tingenes tilstand.

Avhengig om man velger å spille som Reynold eller Wren kan man få et par ulike kostymeutfall - dra i den svarte stripen for å sammenligne. (Skjermbilde: Espen Jansen/Gamer.no)

På et tidspunkt må man for eksempel skaffe til gode 50 dollar, og for å få tak i disse må man opptre med et lokalt bluesband, som igjen krever at du har gatekred for å kunne komme opp på scenen. Og slik går no dagan.

Best av alt er det faktum at spillet, i motsetning til mange sjangerfrender, aldri rekker å bli frustrerende. Løsningen på gåtene er akkurat vittige nok til at det tar litt tid å finne svaret, men ikke så kompliserte at man ikke vet hva man skal gjøre. Spillets rene design gjør det også svært lett å ha en mental huskeliste over hva man har gjort, hvor man har vært og hvordan veien antagelig bør gå videre.

Konklusjon

Costume Quest 2 er, på lik linje med sin forgjenger, en svært hyggelig opplevelse. Det å ta på seg rollen som en ung jypling på jakt etter godteri, vekker et og annet i meg, og selv om jeg aldri har hatt noe forhold til Halloween, liker jeg virkelig godt stemningen som skapes når jeg hopper inn i skoene til Reynold eller Wren.

Spillet stiller med sjarmerende grafikk, god humor og flotte kostymer, og det er vanskelig å ikke la seg engasjere av det givende oppdragssytemet.

Da er det litt surt at rollespilldelen har sunket litt sammen siden sist, eller kanskje det bare er jeg som fikk nok av det småkjedelige systemet i originalspillet. Slåssingen fungerer for all del godt, men det føles svært statisk til tider, og mangler både dybde, utfordring og variasjon. Samtidig synes jeg dette andre spillet skorter litt på den samme magien som preget det første Costume Quest. Verdenen er litt mer grå og man merker at det bare er mer av det samme, i ny drakt og med nye kostymer.

Likevel er Costume Quest 2 et meget bra spill, og jeg håper vi får se mer fra Double Fines Halloweenunivers i fremtiden. Eller fortiden for den saks skyld.

Er du glad i tulling med tidsreising, sier du? Da er Super Time Force helt klart spillet for deg. Vil du i stedet ha et annet, lettbent rollespill, kan vi fint anbefale Mario & Luigi: Dream Team Bros.

Vurdering


"Et sjarmerende og morsomt rollespill, som ikke helt mestrer rollespilldelen."

Costume Quest 2 Windows Windows 7/10 PS3 PS4 Wii U X360 XOne

Spilldetaljer

  • Lanseringsdato: 7. oktober 2014
  • Plattform: Windows
  • Utgiver: Midnight City
  • Utvikler: Double Fine

Beste priser

Nedlasting 9,- Til butikk
Nedlasting 100,- Til butikk

Kommentarer (0)

Forsiden akkurat nå

Til toppen