Blogg

Min grønne plattformhelt

Hoi AGA Remix er et spill jeg setter høyt.

Jeg skulle likt å se statistikk på hvor mange lesere som ser tittelen Hoi AGA Remix og nikker gjenkjennende. Jeg tipper det er veldig, veldig få. Men likevel, da jeg oppdaget at spillet kom ut i 1993 og jeg kunne spille det som en del av mitt 1993-prosjekt ble jeg jublende glad. Det er nemlig et av mine favorittspill fra Amiga-tiden på nittitallet, og det har sikkert gått langt over ti år siden sist jeg prøvde det.

Hei, hils på Hoi («hei» på nederlandsk).
Hei, hils på Hoi («hei» på nederlandsk).

Hoi AGA Remix var, som ordet «remix» antakeligvis har fortalt deg allerede, teknisk sett ikke et helt nytt spill. I stedet var det en nyversjon av et 1992-spill som het Hoi. De nederlandske utviklerne i Team Hoi hadde tjent hele fem hundre dollar på Hoi, etter at utgiveren deres, amerikanske Hollyware, stakk av med fortjenesten. Spillindustrien var på denne tiden full av cowboyselskaper som utnyttet seg av unge og uerfarne utviklere, og ærlighet var dessverre mangelvare på utgiversiden. Team Hoi kom over skuffelsen, og siden de var ganske fornøyde med spillet sitt og ønsket at folk skulle prøve det, lagde de en gratisutgave som alle kunne spille – og den er fortsatt tilgjengelig på Aminet.

Nytt forsøk

Remix-utgaven droppet originalens animerte intro, avslutning og tittelskjerm. I stedet fikk det en enkel meny der man kunne velge hvilket nivå man ville spille og hvor mange liv man ville gi figuren sin. På denne måten fikk det plass på én enkelt diskett. Grafikken ble også oppgradert; takket være AGA-grafikkbrikken i Amiga 1200 og 4000 kunne spillet vise noen svært fargerike bakgrunner.

Kort sagt er Hoi AGA Remix et todimensjonalt plattformspill av den typen det myldret av på åtti- og nittitallet. Du spilte den søte, grønne dinosauren Hoi, som måtte komme seg gjennom fem store nivåer fulle av utfordringer – og siden Remix-utgaven ikke hadde intro eller avslutning aner jeg ikke hvorfor. Kanskje han måtte redde verden? Jeg vet i alle fall hvorfor jeg spilte det: Det var utrolig moro.

Fargerik moro.
Fargerik moro.

Som et helt ordinært plattformspill er Hoi AGA Remix middelmådig. Hoi er litt av en treiging, og det er ingen flyt i bevegelsene hans. Han trasker rundt på skjermen og hopper uten noe som helst dynamikk. Utover det faktum at spillet både gir og krever millimeterpresisjon er det ingen ting utfordrende eller underholdende over styringen i seg selv.

Men Hoi AGA Remix slutter å være et ordinært plattformspill etter få minutter. Det er nemlig ikke Hoi som er stjernen i dette spillet, men nivåene han skal gjennom. Jeg tror fortsatt ikke jeg har spilt noen andre plattformspill som klarer å presse så mange ulike ideer inn i brettenes design som dette, og i tillegg gjør det på en vellykket måte. Her venter det noe nytt rundt hvert eneste hjørne, og det er svært lite repetisjon. Om noe vil jeg kritisere spillet for det motsatte; når det for eksempel introduserer bevegelige plattformer du kan styre selv, er det en super idé som spillet selv glemmer like fort som det kom opp med den. Det er som om det ikke har tid til å stoppe, for det skal gjennom hundreogørten nye ideer før det hele er over.

Resultatet er et spill der du i det ene øyeblikket hopper rundt på plattformer som kun er synlige når du beveger deg, før du deltar i en gjenskaping av Space Invaders, spiller Simon Says og flyr rundt med jetpack for å flytte blokker og skyte fiender. Ikke alt er like vellykket; jeg skjønner for eksempel ikke helt poenget med sekvensen der Hoi plutselig havner i en barnevogn og må drive sideskrollende racing, og det fjerde nivået er ofte mer frustrerende enn moro, men gleden over å oppdage nye ting er alltid en av de største drivkraftene i spillet.

Ingen skjermbilder kan gi et skikkelig inntrykk av spillets siste nivå.
Ingen skjermbilder kan gi et skikkelig inntrykk av spillets siste nivå.

Det siste nivået må forresten også nevnes. Kort sagt: Spillets «epileptic finale» er fortsatt noe av det mest intense jeg har spilt, med psykedeliske, blinkende effekter kombinert med omgivelser som ubønnhørlig raser sammen og tvinger deg fremover. For å lykkes må du være konsentrert og spille perfekt, hele veien. I dag tror jeg neppe dette nivået hadde blitt akseptert på konsoll, som har strenge foreskrifter om ting som kan trigge epileptiske anfall.

Hoi AGA Remix gjør generelt mye smart med Amiga-maskinens skreddersydde maskinvare, og har mange stilige visuelle effekter som ikke vises så godt på skjermbildene. Dessuten liker jeg den visuelle stilen – det er enkelt, men pent. Jeg har dessuten alltid vært svak for fargerike «copper»-effekter, som vi ser i bakgrunnene. Kanskje det er fordi jeg begynte å spille på en plattform som rett og slett ikke hadde farger, at jeg setter pris på spill som overøser meg med dem. Det hele akkompagneres forresten av et herlig lydspor, av den typen vi fikk så mange av i tiden før man bestemte at bakgrunnsmusikk skulle holde seg nøytralt i bakgrunnen.

Uendelig liv

Jeg har alltid spilt Hoi AGA Remix med uendelig liv. Det er i utgangspunktet et usedvanlig vanskelig spill, med den ene livstruende utfordringen etter den andre, og det å spille det med et begrenset antall liv virker som ren selvplaging. Utviklerne har også innrømmet at Hoi var langt vanskeligere enn de hadde tenkt – de var uerfarne, og de hadde gitt testerne tilgang på en knapp som ga fylte opp livene deres igjen. Dermed var det først da spillet ble lansert at de innså hvor vanskelig det var å fullføre med et begrenset antall liv. Det var nok derfor de inkluderte muligheten til å spille Remix-utgaven med uendelig liv, og jeg har alltid ment at dette enkle tillegget ikke bare betyr at spillopplevelsen er helt annen enn i originalen, men at den også er mye bedre.

Både Hoi og fiendene hans er søte.
Både Hoi og fiendene hans er søte.

Det interessante er at flere av dagens plattformspilldesignere later til å være enige. Da jeg begynte å spille Hoi AGA Remix igjen slo det meg nemlig at moderne titler som Super Meat Boy og VVVVVV bruker akkurat samme tilnærming. De er grisevanskelige, men du har uendelig med forsøk og det å dø har ingen andre konsekvenser enn at du må spille maks ett minutt om igjen. Sånn er Hoi AGA Remix også. Du spiller, du dør, du prøver igjen fem, ti, femten ganger, og så kommer du videre til neste sjekkpunkt og prosessen begynner på nytt. Det er ingen «game over» som truer i bakgrunnen, bare deg og den utfordringen du står overfor akkurat nå.

En artig bieffekt av muligheten til å spille med uendelig liv er forresten at det egnet seg godt som et «turbasert» flerspillerspill. Jeg har spilt gjennom Hoi AGA Remix både med en og to andre, hvor vi har byttet på å spille. Siden hvert sjekkpunkt vanligvis tar flere forsøk å passere har hver spiller som oftest fått rikelig med muligheter til å forsøke seg, og gleden over å endelig passere en vanskelig hindring er enda større når man er flere.

Flere grafikkeffekter som er vanskelige å illustrere.
Flere grafikkeffekter som er vanskelige å illustrere.

Som sagt i starten er Hoi AGA Remix neppe et kjent spill. Du vil ikke finne det på noen lister over tidenes beste plattformspill, og det er neppe mange som putter det på sine topp ti-lister fra Amiga-plattformen heller. Det er sannsynligvis få som regner det som en klassiker. Men da jeg satt meg ned med spillet ble jeg umiddelbart hektet igjen. Det var ikke nostalgien som hektet meg, men spillet i seg selv. Det er fortsatt utrolig moro, og det står fortsatt som et av de mest underholdende plattformspillene jeg har spilt. Kanskje det «bare» er meg – kanskje dette er et spill som av en eller annen grunn appellerer spesielt til akkurat min spillsmak. Men i mine øyne er det ingen tvil: Dette er en klassiker.

Forresten: Hoi fikk en oppfølger som het Moon Child, som om mulig er enda mer ukjent enn originalen ettersom den kun kom ut i Benelux-landene, og kun kom til PC. Nå er den imidlertid ute for iOS. Siden jeg holder meg til Android har jeg ikke testet hvordan spillet fungerer på mobil.

Kommentarer (2)

Forsiden akkurat nå

Til toppen