(Bilde: Matrix Games)

Vanedannende strategi inspirert av Alpha Centauri

Bygg et sivilisert imperium på planeten Pandora.

Det er lenge siden vi har fått et science fiction-basert imperiebyggespill som ikke dreier seg om å sende romskip rundt i universet for å erobre planeter og solsystemer. Pandora: First Contact kommer derfor som et friskt pust, der det i stedet henter inspirasjon fra klassiske Sid Meier's Alpha Centauri. Handlingen finner sted på en fremmed klode som er i ferd med å koloniseres av menneskene, og alle vil helst ha makten alene. Resultatet ser på overflaten ut som Civilization V med futuristiske enheter, men Pandora gjør mange spennende ting vi ikke finner i noen konkurrerende titler. Det er med andre ord et spill som i aller høyeste grad står på egne bein.

Pandora: First Contact byr på imperiebygging i kjent stil.
Pandora: First Contact byr på imperiebygging i kjent stil. (Skjermbilde: Gamer.no)

Kjent fundament, men mange nyheter

Som det meste annet i sjangeren bygger Pandora på de grunnleggende konseptene Sid Meier og Bruce Shelley puslet sammen for det første Civilization-spillet i 1991. Handlingen foregår på en datagenerert klode som er ulik hver gang du spiller. Du og opp til fem andre fraksjoner starter samtidig, på ulike deler av planeten. Du begynner et typisk spill med en militær enhet og en kolonienhet, og det første du gjør er å grunnlegge en by. Derfra må du utforske omgivelsene dine, utvikle byen og områdene rundt, og gradvis spre imperiet ved å bygge nye byer eller ta over motstandernes landområder med militærmakt. Underveis må du også drive vitenskapelig forskning og diplomati. Handlingen er turbasert, så du får akkurat så lang tenketid som du trenger.

I og med at spillet ikke foregår på vår kjente og kjære jordklode har utviklerne kunnet leke seg mer enn det Firaxis kan når de lager nye Civilization-spill. Pandora har for eksempel soppskoger som slipper ut dødelige sporer og forurensning, men som er svært inntektsbringende hvis du vet hvordan du skal utnytte dem. Planeten er også bebodd av eksotiske vesener som i starten er temmelig fredelige, men som gradvis blir mer krigerske etter hvert som du utvider deg. Noen av disse er massive, og utforskning av havområdene er for eksempel en risikosport.

Byene fungerer på en spennende og uvanlig måte. Mat og mineraler produseres lokalt, som vanlig. Men i stedet for at hver by bruker sine lokale ressurser blir det byene produserer tilgjengelig for hele imperiet ditt. Det betyr at du fint kan ha en by uten matproduksjon overhodet, så lenge de andre byene produserer nok mat til at den kan overleve. Befolkningsveksten er helt uavhengig av matproduksjon, og skjer automatisk. Den påvirkes likevel av migrasjon; hvis en by er betraktelig hyggeligere å bo i enn en annen, vil den ha raskere befolkningsvekst. Hvor hyggelig en by oppleves avhenger primært av forurensing og hvor god plass det er.

Planeten er befolket av eksotiske dyr.
Planeten er befolket av eksotiske dyr. (Skjermbilde: Gamer.no)

Store forskjeller mellom fraksjonene

Fraksjonene i spillet er basert på ulike ideologier, og forskjellene mellom dem er ganske store. Du har miljøvernere, militarister, religiøse fanatikere, liberale forskere, kapitalister og så videre – alle utviklet med en spesiell spillestil i tankene. Forskerne får for eksempel 50% mer forskning per vitenskapsmann, men sliter av en eller annen grunn med lav moral. I utgangspunktet trodde jeg at de store forskjellene mellom fraksjonene ville gjøre spillet ubalansert, men i mine spill har det alltid vært rimelig tøff konkurranse. Det er også ganske kult at fraksjonene er såpass tydelig skreddersydd ulike spillerstiler.

Ja, jeg synes det virker fornuftig å forsvare byen min med kjøttetende, mobile planter.
Ja, jeg synes det virker fornuftig å forsvare byen min med kjøttetende, mobile planter. (Skjermbilde: Gamer.no)

Nøkkelen til suksess er å velge riktig fraksjon for din stil, og hele tiden ha fordelen og ulempene deres i mente når du spiller. Pandora belønner generelt spillere som går i dybden; der Civilization V for eksempel kan spilles uten at du behøver å mikrostyre byene vil du raskt få problemer om du prøver det samme i Pandora. Her kan små trekk og endringer i oppsettet få store konsekvenser, spesielt i den tidlige delen av spillet, og du bør regelmessig sjekke om ting fungerer optimalt og i henhold til planen din.

Jeg er imponert over datamotstanderne, som er langt tøffere enn de vi finner i Civilization V. Hvis du havner i krig med en jevngod motstander kan du banne på at det vil gå hardt for seg, og ikke tro at det hjelper deg om det er et hav mellom deg og fienden. Hvis du ikke har kontroll over sjøen tar det sjeldent lang tid før du får besøk av den uvelkomne typen. Diplomati er imidlertid en liten svakhet. Noen ganger kan motspillerne oppføre seg litt irrasjonelt, og det er ikke alltid klart hvorfor de tenker som de gjør om deg.

En av tingene som utvilsomt er med på å gjøre krigføring lettere for dataspillerne er at det ikke er noen begrensninger på hvor mange enheter du kan ha i hver rute. Krigene i Pandora minner derfor mer om dem vi fant i de gamle Civilization-spillene enn i det nyeste. Taktisk posisjonering blir mindre viktig, og det lønner seg vanligvis å klumpe styrkene dine sammen i stedet for å spre dem utover frontlinjene. Dette betyr også at det går mye glattere å flytte store hærstyrker fra sted til sted, noe som ofte er et irritasjonsmoment i Civilization V. Skal jeg være helt ærlig foretrekker jeg denne løsningen fremfor å ha én enhet per rute. Dette er jo tross alt et imperiebyggespill, og fokus bør i mine øyne være på strategi og ikke taktikk.

Du kan lage store imperier.
Du kan lage store imperier. (Skjermbilde: Gamer.no)

Skreddersydde styrker

Det som likevel gir spillet ekstra taktiske muligheter er at du får designe enhetene dine selv. Underveis forsker du frem ulike basisenheter med fastsatte egenskaper, samt forskjellige våpen, rustninger og ekstrasystemer. Disse kan du så kombinere som du ønsker. Noen våpen fungerer for eksempel bedre mot enkelte typer mål enn andre, og ekstrasystemene kan gi enhetene en rekke ulike spesialegenskaper eller fordeler. Men alt dette koster ressurser og påvirker produksjonstiden. Noen ganger må du rett og slett bare ofre kvalitet og skreddersydde enheter til fordel for kvantitet.

Det er mange fordeler med å kunne skape sine egne enheter, spesielt for spillere som elsker total kontroll. Ved hjelp av de ulike komponentene kan du lage alt fra tunge forsvarere til artilleri og feltleger, enheter som er spesialisert på å skyte ned fiendens fly og enheter som er skreddersydd kamp mot planetens dyreliv. Men systemet bringer også med seg noen ulemper. Et av dem er rett og slett at teknologitreet overlesses av ulike militærteknologier, hvor mange egentlig bare er litt bedre versjoner av det du hadde fra før. Skal jeg være helt ærlig tror jeg ikke jeg har bruk for mer enn halvparten av teknologiene jeg forsker frem i en typisk runde med spillet, og det går litt for lang tid mellom hvert teknologisk gjennombrudd som faktisk føles matnyttig.

Et stilig element jeg ikke kan huske å ha sett før kalles operasjoner. Ved å forske frem ulike teknologier og konstruere forskjellige bygninger får du mulighet til å «bygge» spesialprosjekter som du så kan aktivere når og hvor du vil. Det kan være alt fra en militær øvingsoperasjon som gir enhetene i en rute mer erfaring eller et kloningsprogram som midlertidig øker befolkningsveksten i en by, til å sende atomraketter eller til og med kunstige, sorte hull i retning fiendene dine. Dette er en glimrende idé som fungerer godt, og betyr blant annet at du alltid har noe fornuftig å lage i byene dine.

Det er ingen begrensning på hvor mange enheter du kan ha i hver rute.
Det er ingen begrensning på hvor mange enheter du kan ha i hver rute. (Skjermbilde: Gamer.no)

Ingen manual

Det følger dessverre ikke noen skikkelig manual med spillet. Selv om det har både informasjonsbobler og et innebygd leksikon kan det ta en stund å skjønne hvordan alt henger sammen, blant annet fordi ikke alle systemene er like gjennomsiktige. Jeg har for eksempel fortsatt ikke skjønt helt hva det er som driver vekst i folketallet og om det er noe man i det hele tatt kan påvirke. Det at Pandora minner om Civilization er også et tveegget sverd, fordi det ofte er en stor feil å anta at de ulike spillelementene fungerer som i Civilization. Noen ganger gjør de det, andre ganger fungerer de helt annerledes. Det tok meg for eksempel skammelig lang tid å innse at ressurser sankes inn på en annen måte, og at selv om en rute kan gi både mineraler og mat vil den aldri gi begge deler samtidig.

Jeg er litt skuffet over hvor lite spillet utnytter seg av at det foregår på en fremmed klode. Miljøene er ikke så eksotiske når alt kommer til alt, og det tar veldig kort tid å utforske planeten. Selv om det blir svært spennende når den lokale faunaen vender seg mot deg etter en stund, tar det generelt ikke så lang tid å få bukt med problemet. Derfra og inn kunne handlingen like godt foregått på Jorden – spillet hinter om farer som lurer i bakgrunnen, men det skjer aldri noe og planeten er i praksis død. En av de tingene som gjorde Alpha Centauri så minneverdig var nettopp planeten selv, som påvirket spillet i stor grad. Dynamikken og uforutsigbarheten fra Alpha Centauri – eller til og med romstrategispill som Master of Orion 2 og Matrix' eget Distant Worlds – mangler helt.

Design dine egne enheter.
Design dine egne enheter. (Skjermbilde: Gamer.no)

Solid og vanedannende

Til gjengjeld fungerer Pandora: First Contact som et svært solid fundament for videre utvikling, og jeg er overbevist om at vi har veldig gode ting i vente om det selger godt nok til å få oppdateringer, ekspansjoner og oppfølgere. I så fall håper jeg utviklerne fokuserer på å bringe inn mer dynamikk ved å i større grad gjøre selve miljøene til en uavhengig aktør som alle må forholde seg til. Slik kan man også hindre at ting blir stillestående mot slutten, noe som lett kan skje hvis du klarer å holde deg utenfor store kriger og for eksempel går for den svært antiklimatiske forskningsseieren.

Det er viktig å understreke at Pandora er et svært vanedannende spill, akkurat som sine beste sjangerfrender. Når du er midt i en spennende runde har du alltid noen prosjekter på gang som gjør det fristende å bare ta én tur til, om og om igjen. Om du havner i krig blir det bare enda vanskeligere å forlate situasjonen før den avklares. Avhengigheten er dessuten av den gode typen, der grunnen til at du hektes er at du stadig tvinges til å ta vanskelige valg og ønsker å få med deg resultatene. Så skjer det selvsagt noe nytt, som du må ta stilling til, og slik fortsetter det ut i de sene nattetimer.

I tillegg til gode datamotstandere byr spillet på nettbasert flerspiller. Dessverre er det enn så lenge ingen muligheter til «hotseat» på samme datamaskin – litt synd når det tross alt er snakk om et turbasert spill. Utenom dette er flerspiller så godt som identisk med enspiller. Reglene er de samme, men uansett om du spiller alene eller med andre kan du endre oppsettet foran hvert spill. I flerspiller kan det for eksempel være lurt å skru opp tempoet litt samtidig som du krymper verden.

Diplomati.
Diplomati. (Skjermbilde: Gamer.no)

Hvis du ikke kjenner noen som har spillet kan det dessverre være vanskelig å finne motspillere, for det er veldig lite liv på nettet. Man kan heller ikke se innstillingene for hvert spill uten å gå inn i det, så det er vondt å vite om folk er ute etter et maraton eller en sprint. Til gjengjeld er dette nok en type spill som appellerer mest til folk som spiller alene eller har faste flerspillerpartnere – tidsinvesteringene gjør at det sjeldent frister veldig å bare hive seg ut med tilfeldige folk på nettet. Det er forresten også mulig å koble seg direkte til andre datamaskiner, og dermed spille på LAN.

Konklusjon

Det er forfriskende å se et science fiction-basert imperiebyggespill som ikke dreier seg om stjernekrig, og Pandora: First Contact er dessuten et solid stykke spilldesign som uten problemer kan spise hele kvelder og uker. Det skilter med tøffe datamotstandere som utfordrer deg allerede på normal vanskelighetsgrad, og skal du vinne må du brette opp ermene og tenke nøye over selv tilsynelatende små beslutninger. Elsker du å effektivisere og mikrostyre er dette så definitivt et strategispill du bør prøve.

Slik styrer du byene.
Slik styrer du byene. (Skjermbilde: Gamer.no)

Jeg savner likevel noen mer eksotiske og dynamiske elementer, spesielt fordi spillet tross alt sammenlignes med en sjangerens store klassikere, nemlig Sid Meier's Alpha Centauri. I starten må du forholde deg til dyr som gradvis blir mer aggressive, men fra midtspillet og utover vil det sannsynligvis kun være deg og de andre fraksjonene igjen på planeten. Da forsvinner litt av dynamikken og spenningen, og spillet blir mer forutsigbart. Når man først setter handlingen til en fremmed planet er det litt synd at verden ikke fremstår som mer eksotisk og spennende.

Pandora bærer altså litt preg av å være det første i en ny serie, og det positive er at spillet gjør mange nye ting som sørger for at det skiller seg ut fra konkurrentene. Fundamentet er dessuten bunnsolid, og hvis spillet og serien får utvikle seg videre er jeg overbevist om at dette er starten på noe veldig, veldig godt. Per nå er altså ikke Pandora: First Contact den Alpha Centauri-oppfølgeren mange håper på, men det er et flott strategispill som bare kan bli bedre med tiden.

Liker du denne typen strategispill? Ta en kikk på nybegynnervennlige Warlock: Master of the Arcane eller det svært solide Endless Space. Pandora kjøper du forøvrig direkte fra utgiverne.

Vurdering

"Pandora: First Contact gjør mange nye ting som sørger for at det skiller seg ut fra konkurrentene."
Pandora: First Contact

Pandora: First Contact Windows Windows 7/10

Spesifikasjoner

  • Lanseringsdato: 14. november 2013
  • Plattform: Windows
  • Sjanger: Strategi
  • Utgiver: Slitherine Software
  • Utvikler: Proxy Studios

Beste priser På lager Få varsel når prisen faller

Kommentarer (12)

Forsiden akkurat nå

Dette gjør brukerne nå

Alle brukere
Til toppen