Klassisk Star Wars-plakat.
Klassisk Star Wars-plakat. (Foto: Andreas Bjørnbekk/Gamer.no)

Det beste fra Star Wars i nyere tid, men hva betyr egentlig det?

Det er deilig med Star Wars-effekter, men Fallen Order lykkes ikke helt med alt det prøver på.

EA har hatt visse problemer med Star Wars-lisensen de siste årene. Star Wars: Battlefront-serien har hatt en del problemer for å si det forsiktig, og potensielt lovende spill som Star Wars: 1313 er kansellert. Star Wars Jedi: Fallen Order derimot, er den første ordentlige Star Wars-enspilleropplevelsen fra selskapet, og med utvikler Respawn ved roret er det nok også det beste. Det betyr likevel ikke at spillet er uten feil, mangler, og frustrerende øyeblikk.

Fan fiction

Fallen Order følger Cal Kestis, en jedi som overlevde Order 66-utryddelsen som felte Den galaktiske republikken og førte til grunnleggelsen av Det galaktiske imperiet. I tiden etter kuppet har han jobbet som skrap-arbeider på en dynge på en planet i galaksens anus, men alt forandrer seg når han blir tvunget til å bruke Kraften for å redde en gammel venn i en arbeidsulykke. Når en utsendelse fra imperiet møter opp med sithen kjent som Second Sister, starter eventyret for alvor. Cal må rømme, og blir kjent med mannskapet han kommer til å måtte stole på på sin ferd gjennom rommet: Cere Junda, den seriøse mentor-figuren, og Greez Dritus, piloten med humor. 

Cal er dessverre ikke spesielt sjarmerende. Foto: Andreas Bjørnbekk/Gamer.no

Star Wars er ikke i utgangspunktet et grunt univers med endimensjonale figurer. Beviset på dette er Star Wars: Knights of the Old Republic II, mitt personlige favorittspill i universet. Men Fallen Order er skrevet som en hvilken som helst fan-fiction. Etter å ha blitt reddet brukes det ikke spesielt med tid på å skape en god dynamikk mellom våre helter, og selv om det er tydelig at folk har fortider og visse sider ved seg som kan skjule noe mer, har jeg aldri lyst til å utforske personlighetene deres og gå dypere.

Morsomt nok kjemper en liten droide-venn, BD-1, og superskurken Second Sister om førsteplassen for beste figur, for der B-1 er søt og sjarmerende, er Second Sister i det minste tøff og mystisk. Det samme kan jeg ikke si om heltene for øvrig, som fremstår mer som midler for å få fortellingen til å rulle videre enn mål i seg selv.

Digg med Star Wars, meeeeeen...

Det er noe eget ved å skru på en lyssabel; lyden, lyset, det elegante og sofistikerte ved det hele. Fallen Order har et fortrinn allerede på grunn av våpenet man bruker, og det er digg å slakte seg vei gjennom stormtropper når man hører «WOSSH»-lyden som oppstår når laser møter ... hvit plastikk?

Her skal det klatres! Foto: Andreas Bjørnbekk/Gamer.no

Kampsystemet i Fallen Order er lagt opp på en måte som minner aller mest om en blanding av The Witcher 3 og Sekiro: Shadows Die Twice, hvor blokkering er viktig for å kvitte seg med motstanderen så kjapt som mulig. Løfter du sverdet i forsvarsposisjon rett før du blir truffet av et slag eller et laserskudd, får du som oftest mulighet til å slå tilbake eller å reflektere skuddet rett mot fienden. På sitt beste fungerer systemet godt, og det er givende å se på når alt bare funker. På sitt verste blir du drept fordi "lock-on"-funksjonen ikke funker bra nok.

Med andre ord er ikke alt optimalt, men det er en liten hake ved hva jeg nå kommer til å si, og som vil bli innrømmet senere.

Kampsystemet er rett og slett litt for «clunky» og tregt til at jeg føler meg så mektig som jeg kunne tenkt meg. Jeg hater å sloss mot dyr ettersom de har mindre gjenkjennelige og forutsigbare angrepsmønstre enn humanoid-fiender, og at blokkering ikke alltid fungerer selv om man kunne sverget på at man trykket tidsnok. Spesielle angrep som får motstanderen til å lyse rødt betyr at man ikke kan blokkere dem, men må rulle unna for å unngå massiv skade, og skjer alt for ofte til at kampene føles rettferdige når rekkevidden på slike angrep er tidvis veldig vanskelig å forutse. Dette blir enda tydeligere på tøffere vanskelighetsgrader, og desto mer irriterende.

Sjekk hvor søt B-1 er da. Foto: Andreas Bjørnbekk/Gamer.no

I tillegg kaster spillet gjerne både nær-og langdistansefiender mot deg, for eksempel en Scout-trooper med strøm-batong og en ordinær stormtropp med gevær. Problemet som nå oppstår er at Cal verken kan gå fra blokkering til å angripe spesielt kjapt eller avbryte angrep ved å rulle vekk, samtidig som rekkevidden på Cals slag er ekstremt korte.

For å si det rett ut: jeg digger å se bra ut når jeg sloss. Men selv stormtroppene kan angripe med geværet sitt, så når jeg beveger meg mot dem mens jeg beskytter meg mot skuddene deres og kommer så nære at jeg kan slå til, slår de meg før jeg kan slå dem, spesielt hvis det er flere skyttere til stede.

Det er flere kule vistaer i Fallen Order. Foto: Andreas Bjørnbekk/Gamer.no

Og så til innrømmelsen: du får vidt forskjellige opplevelser med Fallen Order avhengig av om du spiller på konsoll eller sterk nok PC, og avhengig av hvilken vanskelighetsgrad du spiller på. Treghetsfølelsen kjennes ekstra tilstede når man spiller i 30 bilder i sekundet (60-bilder-modusen er ikke stort bedre fordi den er så ujevn), og jeg har aldri kjent en så stor forskjell på input-lag som det jeg gjør her når jeg spiller i 30. Å spille på PC i 60 bilder i sekundet er en helt annen sak, hvor ting føles mye bedre.

La gnistene fly! Foto: Andreas Bjørnbekk/Gamer.no

Hva vanskelighetsgraden angår, så skader du ikke bare mindre og mister mer liv jo høyere den er, men vinduet du har til å blokkere innkommende angrep økes eller minskes avhengig av hvilken grad du velger. For min egen del er Jedi Knight den beste ettersom man her kan føle seg som en bad-ass samtidig som man får en del utfordringer, men den føles litt for lett mot fiender fra imperiet, samtidig som graden over er litt for frustrerende. Det kan være vanskelig å finne den beste blandingen, men måtte jeg velge, ville nok Jedi Knight, som regnes som medium, være den beste.

Ikke noe spesielt?

Uansett vanskelighetsgrad og bildefrekvens kommer man ikke unna følelsen av at Fallen Order holder tilbake ganske så lenge. Sammenligner man med Star Wars: The Force Unleashed, som ganske greit klarte å vise meg hva en jedi kunne gjøre med Kraften i starten av spillet, er det ikke veldig mye Cal Kestis får til. Å lære seg elementære manøvrer som å dytte eller trekke til seg fiender og objekter tar timer, og selv da kan man ikke løfte og flytte på ting fritt slik man kunne i The Force Unleashed.

Nivå-systemet er enkelt, og jeg skulle gjerne hatt flere og tydeligere oppgraderinger. Foto: Andreas Bjørnbekk/Gamer.no

Dette er ikke nødvendigvis negativt i seg selv, men at det ikke er noe helt eget ved Fallen Order får det til å virke som et spill man allerede har spilt opptil flere ganger. Det er blitt nevnt til kjedsommelighet, men spillet låner fra alt fra Uncharted og Tomb Raider til Dark Souls, men tilfører svært lite nytt bortsett fra Star Wars-effekter og god grafikk. For selv om det er gøy å utforske huler og finne nye snarveier, har jeg alt for mange ganger klatret på utpekte overflater, hoppet i lianer eller sklidd ned glatte bakker til å tenke at dette er spesielt morsomt.

Det viktige blir derfor om spillet er godt gjennomført. Og ja, på mange måter er det det. Følelsen av progresjon er der, men jeg skulle gjerne hatt så mye mer; forskjellige angrepskombinasjoner med sverdet og mer å gjøre med Kraften, flere figurer å lære å kjenne, flere rollespill-elementer, og for Guds skyld, hvor er jedi- og sith-klærne?! Jeg hater den stygge ponchoen!

Skumle Second Sister. Foto: Andreas Bjørnbekk/Gamer.no

Områdene i Fallen Order er som grener i terrenget, og det er mye å utforske og komme tilbake til når man har låst opp de riktige evnene. Det er flott at det ikke er mikrotransaksjoner i spillet, men det man finner i kistene er verken spesielt gøy eller gjør noe nevneverdig for opplevelsen. Å bytte farge på og tilpasse utseendet til lyssabelen er greit nok, men det er ikke noe som gjør opplevelsen annerledes. Jeg savner å faktisk oppgradere både sverd og klær, og alt det man er blitt vant med i spill som blander rolle- og action-spill.

Konklusjon

Star Wars Jedi: Fallen Order er, på godt norsk, en blandet pose. Å endelig innta rollen som en jediridder i et eventyrspill er herlig, og når både kamper og utforskning klaffer, er dette det beste fra Star Wars på lenge.

Fallen Order er likevel ikke helt det jeg håpet det skulle være, og bringer nærmere null som ikke allerede finnes i andre spill. Det som gjør dette unikt er heller at det samler mye i ett, og vil nok derfor være nok for mange. Fortellingen er lenge ganske kjedelig, men hele spillet blir bedre av at både innsatsen og mulighetene øker med tiden.

Hvor mye glede du vil få avhenger også av hvor du spiller Fallen Order. For mens spillet virker unormalt tregt i 30 bilder i sekundet, blir alt mye bedre i 60 på en PC. Dette gir også en bedre responstid, som er kjempeviktig i et spill hvor det å trykke raskt nok og på riktig tid er alfa omega.

Å ikke anbefale Fallen Order til de Star Wars-frelste er vanskelig, og noe jeg heller ikke kommer til å gjøre. For spillet er bra, men verken revolusjonerende eller så polert og gjennomført som det burde være. Det er kanskje det beste Star Wars-spillet vi har fått de siste årene, men det betyr lite når de beste eventyrspillene generelt byr på så mye mer enn dette.

Vurdering

"Digg med Star Wars, men bringer få nye opplevelser. "

Kommentarer (57)

Forsiden akkurat nå

Til toppen