Anmeldelse

Twisted Metal

Klovner, flerspiller og galskap på fire hjul er stikkordene her.

Etter nesten en måned i sensur-karantene ankommer endelig det nyeste tilskuddet i Twisted Metal-franchisen våre breddegrader, over ti år etter seriens siste virkelig store lansering. Spillmarkedet har ikke akkurat sett flust av kampbaserte bilspill de siste årene – kan Twisted Metal anno 2012 være den vitamininnsprøytningen sjangeren trenger?

Kjipe saker

Tradisjonen tro er Calypso nok en gang vert for den årlige Twisted Metal-turneringen, en konkurranse hvor bilførere settes opp mot hverandre i en kamp på liv død. Vinneren får ett ønske oppfylt, og i denne utgaven følger man tre svært ulike sjåfører, som alle har helt egne motivasjoner for å risikere liv og lemmer.

Vi har den lettere psykopatiske klovnen Sweet Tooth, som vil finne igjen sin biologiske datter for drepe henne. Deretter har vi Mr. Grimm, en kaldblodig morder som vil vende tilbake til fortiden for å endre sin egen skjebne, og den siste hovedpersonen er Dollface, en tidligere glamourmodell som vil bli kvitt en noe innpåsliten maske.

Hver historie fortelles separat, og danner et visst bakteppe for hvorfor man kjører rundt og skyter på alt som puster – allikevel er det ikke til å unngå at man føler seg som en deltager i en middelmådig B-film. Plottet leveres gjennom få og svakt gjennomførte filmsekvenser, hvor ekte skuespillere har stilt seg foran en green-screen og blitt plassert i spillverdenen.

Det både ser og føles unaturlig, og det hjelper heller ikke at spillet preges av en sterk sensurering. De tre fortellingene er i seg selv tidvis interessante, men fortelles på en ekstremt overfladisk måte og faller med det sammen som et korthus.

Motorisert massakre

Selv om rammen rundt er nokså skrøpelig trenger ikke dette nødvendigvis å påvirke resten av innholdet; Twisted Metal er et bilspill, men ikke i ordets tradisjonelle forstand. Her handler det ikke om å komme først til mål eller å sladde lengst – det handler i all enkelhet om ødeleggelse, vold og fordervelse.

Spilleren får velge mellom et bredt utvalg av mer eller mindre spennende kjøretøy, før man blir kastet ut i kaospregede gladiatorkamper. Her skal man hamle opp med fiendebilene, enten ved å kollidere med dem, skyte dem med uendelige mengder standardvåpen, eller ved å bruke et av flere spesialvåpen. Sistnevnte ligger spredt utover slagmarken og kan være alt fra en vanlig rakett til en radiostyrt bil.

Første gang man setter seg bak spakene i Twisted Metal er det litt som å sykle for første gang. Som en støttende, men arrogant forelder viser den relativt simple treningsmodusen hvordan kontrollene fungerer, men ikke hvordan det skal brukes i praksis, for eksempel når man er midt i skuddvekslinger med en hissig semitrailer.

Enkel underholdning

Et noe overkomplisert system til tross, etter hvert kommer man inn i det og da kan støttehjulene fjernes. Bilene i seg selv er svært balanserte og man finner raskt ut av hvilken kjørestil som fungerer best for en selv. Tunge biler tåler en trøkk, men er til gjengjeld svært trege, og vice versa.

Samtlige kjøretøy er lette å styre og hver bil er fullstappet av funksjoner som bidrar til å gi full kontroll i kampens hete. Spesielt evnen til å hoppe et par meter i været, bruke boost når det måtte passe og å snu på den velkjente femøringen, selv i luften, kommer svært godt med. Når oppdragene i tillegg sjeldent viker fra den velkjente «Drep-alt-som-rører-seg»-taktikken, skal svært få ha noe problem med å spille dette intuitive bilspillet.

Når det er sagt, bør det påpekes at de totalt atten oppdragene som krydrer kampanjen ikke har mye substans. Med unntak av noen eksperimentelle bosskamper er det nesten for simpelt. Ofte koker de mange duellene ned til hvem som kan skyte flest prosjektiler først, og på denne måten ser man seg ofte snytt når man spiller mot datastyrte motstandere – motstandere som ikke holdes tilbake av menneskelige skavanker, som for eksempel tomler.

Twisted Metal kan på ingen måte påstås å være enkelt. Tvert imot er det en følelse av urettferdighet og frustrasjon som svulmer opp i en når samtlige fiender gir blaffen i hverandre, men heller velger å gjøre livet ditt så surt som mulig. Selv på den laveste vanskelighetsgraden, normal, var «game over»-skjermen et frekvent syn, og jeg anser meg selv som ganske habil bak det virtuelle rattet.

Flerspiller med forbehold

Når den korte kampanjemodusen imidlertid er overstått, er man forberedt på den mest farefulle veien av dem alle: Internettet.

Med bataljer for opptil femten spillere samtidig, flere spennende moduser og nærmest uendelige justeringsmuligheter for hver kamp øyner jeg stort potensiale i spillets flerspillerdel. Det er to vidt forskjellige opplevelser å spille mot den kunstige intelligensen og andre personer over webben – ikke bare tilbyr sistnevnte alternativ langt mer uforutsigbare opplevelser, men også langt større utfordringer, som samtidig ikke føles urettferdige.

I skrivende stund er det dessverre vanskelig å finne en stabil match; kun hvert tjuende forsøk på å bli med på flerspillermoro bar frukter, og resten førte bare til mer frustrasjon. Men med lovnader om en oppdatering i det fjerne ser jeg ikke bort i fra at spillet med tiden kan bygge opp et knallsterkt online-miljø. I de tilfellene hvor jeg først fikk kontakt med omverdenen viste nemlig Twisted Metal seg fra sin sterkeste side – matchene var både fartsfylte, velbalanserte og eksplosivt morsomme.

De samme mulighetene overføres også til en lokal flerspiller, og i en tid hvor split-screen blir mindre og mindre vanlig er det herlig å se et spill som tilbyr moro for opptil fire kompiser på samme skjerm.

Fornøyelig eksperimentering

Samme hvilken del av spillet man utforsker kan man velge mellom åtte svært unike baner å kjempe på. Her har man alt fra nedbrutte fornøyelsesparker til rene gladiatorarenaer, samtlige med et herlig og lekent design, med tydelig fokus på å tilby unike og spennede opplevelser hver gang. For eksempel hvis man har lite helse kan man søke tilflukt i den lokale kirken, eller på toppen av et spøkelseshus – eksperimentering og utforskning belønnes, ofte med gode skjulesteder og kraftige våpen.

Selv om Twisted Metal på ingen måte imponerer teknisk, og det visuelle ligner mer på noe fra tidligere i denne generasjonen, gjør det sannelig opp for seg ved å tenke utenfor boksen. Det briljeres med originale designvalg og en nærmest barnlig lekenhet.

Alt dette krydres med lisensiert musikk, som hentet rett fra en hardrockers platesamling. Selv om utvalget passer spillets generelle stil ypperlig, og det ikke er noe galt med rockelåter fra band som Judas Priest og Wolfmother, blir det veldig intetsigende og repeterende i lengden. Da er muligheten til å utnytte den musikken man selv måtte han liggende på harddisken kjærkommen, og det var en betydelig forbedring når jeg fikk mikse fra eget bibliotek, med både Skrillex, Avenged Sevenfold og Jay-Z.

Konklusjon

Jeg har blandede følelser for det nyeste Twisted Metal. Det viderefører utvilsomt arven fra de originale spillene, men har for mange svakheter til å kunne puste nytt liv i den halvveis avdøde bilkampsjangeren. Med et litt overkomplisert kontrollsystem, gammeldags grafikk, og en svak historie kan man ikke unngå følelsen av at spillet burde gjennomgått adskillige runder med testing før det fikk fritt leide.

Spiller man solo er opplevelsen svært lite verdt, men sammen med fire gode venner eller opptil femten spillere over nettet øker spillets underholdningsverdi øyeblikkelig flere hakk. I sin nåværende tilstand sliter spillet med dårlig matchmaking, men jeg øyner stort potensiale for flerspillerdelen når en oppdatering utvilsomt kommer.

For i bunn og grunn er Twisted Metals spillmekanikker solide, bilkampene er balanserte og banene preget av et herlig design, hvorav samtlige vekker minner fra en svunnen bilspill-æra – og det er nettopp dette et Twisted Metal spill i 2012 skal gjøre.

Twisted Metal er kun i salg for PlayStation 3.

Siste fra forsiden