Vi mennesker er sosiale av natur og våre relasjoner til hverandre er en sentral del av vår tilværelse. Det er derfor ikke så rart at romantikk har en plass i alt fra filmer, bøker, musikk og selvsagt spill. Men mens romantikk er kongen av boksjangrene, har den en mer beskjeden tilstedeværelse i kongen av mediene.
Dating-sims er det litt lite flatterende navnet på spill som har romantikk som hovedfokus. Dette er en sjanger med røtter i Japan og har forblitt relativt nisje lenger vest. Det er ofte mindre utviklere som lager disse spillene og om du søker etter sjangeren på Steam så ender du opp med mye pornografisk innhold. Dette har ledet til en sjanger som er litt uglesett og som på sitt beste ikke blir tatt spesielt seriøst. Dette stopper det selvsagt ikke fra å være en sjanger med mange skjulte perler og tonnevis av potensial.
I rollespill dukker romanser ofte opp som mer respektabelt sideinnhold. Min introduksjon til PC-gaming var Bioware sitt eneste MMORPG, Star Wars: The Old Republic. Appellen lå i den unike miksen av Star Wars, en kul historie og muligheten til å innlede romantiske forhold med dine følgesvenner. Det var til tider som å være hovedpersonen i en kjærlighetsroman satt i Star Wars-universet og det gjorde sterkt inntrykk på en 14-årig romantiker.
Jeg fulgte Bioware-pipelinen til Dragon Age og Mass Effect, og i senere tid har stafettpinnen blitt overtatt av Larian Studios og CD Projekt Red. Romanser er mer og mer vanlig i store rollespill, men det er ikke alle som får det til like bra.
Nytt innhold, samme form
Vi har jobbet oss opp til 4K og realistisk vanngrafikk på noen tiår, men romantikken er det ikke så mye nytenkning bak. De store spillstudioene lover alltid de heteste, mest realistiske, velskrevne og oppslukende romansene menneskeheten noen gang har sett, men så fort man faktisk får spilt dem er det alltid en eim av deja vu.
Det starter som regel med at man møter en tiltrekkende alv/heks/vampyr, samler nok affeksjonspoeng til å nå første milepæl som er litt flørting, andre milepæl er kanskje et kyss, tredje milepæl er at de avslører sin tragiske bakgrunn også jobber man seg oppover til det kulminerer i sex og kanskje giftemål. Den heteroseksuelle livssyklusen, om du vil. Nå til dags kan sex komme litt tidligere og selve sekvensen har blitt gradvis mindre klein på grunn av bedre animasjon. Borte er glansdagene til Dragon Age: Origins, med sin helt unike miks av musikk, fade-to-black og rare kameravinkler. Ingrediensene er ferskere og dyrere, men oppskriften er den samme.
Dette er en oppskrift som ikke er helt virkelighetstro. I Star Wars: The Old Republic kunne man supplementere med gaver om du følte at forholdet ikke utviklet seg fort nok. Ingenting er så romantisk som å gi din kjære 14 øgleegg på rad fordi du har lyst på et kyss. Dette ser man ikke lenger i nyere rollespill, fordi det blir oppfattet som billig og gjør det litt for åpenbart at du spiller et spill. En slags «gamifisering» av kjærlighetsforhold, om du vil.
Å samle på relasjoner med kvinner i form av lugubre kort er på en måte en ganske meta kommentar på hva visse menn tenker om det motsatte kjønn, men det var vel neppe intensjonen i det første Witcher-spillet. Kvinner var enten unge, sexy og ville ha sex med Geralt eller gamle damer som nektet deg tilgang til nevnte sexy kvinner. Å belønne spilleren med litt pinup-art hver gang de lå med en kvinne (vi var fortsatt ikke kommet helt dit at selve modellene i spillet faktisk var attraktive) og gjøre dette om til et slags sexy «catch-them-all» var mildt sagt gauche og dette er tendenser CD Projekt Red fortsatt sliter med å riste av seg.
Samlemani og kjærlighet finner man igjen i spill som Boyfriend Dungeon og Date Everything! I Boyfriend Dungeon lever du i en verden der enkelte folk kan forvandle seg til våpen. I en forfriskende blanding av dating-sims og roguelike, blir du kjent med en håndfull våpenmennesker ved å slåss gjennom såkalte «dunj». De fleste dating-sims krever flere gjennomganger for å få datet hele figurgalleriet, men i Boyfriend Dungeon er alle mer eller mindre okay med polygami. Det korter litt ned på spilletiden, men det blir liksom ikke de mest meningsfylte forholdene når du praktisk talt har et harem.
Apropos harem, Date Everything! er kanskje det mest ekstreme eksempelet på dette. Her dater du ikke en, ikke to, ikke tre, men 100 forskjellige møbler som også er folk. Dette er ikke et spill som tar seg selv spesielt høytidelig og det er jo en gimmick at man kan date så mange på en gang, men der ofrer man igjen mening for effektivisert gameplay og wow-faktor.
Min seksuelle legning? Opp til deg
Dragon Age: Origins hadde et knippe følgesvenner med forskjellige bakgrunn, rase og legning. Dette ledet til at du som spiller ikke hadde kjangs med alle, med mindre du startet en ny gjennomgang som et nytt kjønn. Dragon Age 2 gjorde alle følgesvennene tilgjengelig for kyssing uansett kjønn, i det som har fått det beryktede kallenavnet «playersexual». Men er det en forskjell på å være playersexual og biseksuell?
Det er ingen akademisk konsensus om dette enda, men Dragon Age 2 var unik i den forstand at følgesvennene dine hadde ørsmå detaljer endret basert på om Hawke (spillerfiguren) var kvinne eller mann. Den idealistiske magikeren Anders hadde et intenst forhold med sin medmagiker Karl, og han innrømmer bare at de var romantisk involvert om du også er en mann. Det føltes som at istedetfor å være biseksuell var Anders homofil om du var mann og heterofil om du var kvinne.
Baldur's Gate 3 har også et figurgalleri som er interessert i deg uansett kjønn. Her viser alle figurene interesse i begge kjønn, uavhengig av ditt kjønn, så vi har ikke en Dragon Age 2-situasjon. Seksuell legning trenger ikke å være en stor del av ens identitet og om alle er biseksuelle blir det jo mer alternativer til deg som spiller. Dragon Age: Inquisition gjorde et poeng ut av at følgesvennene hadde en spesifikk seksualitet etter kritikken rettet mot Dragon Age 2. Dorian Pavus sin tiltrekning til andre menn var en viktig del av historien hans og skammen rundt dette gjorde det til tider vanskelig for ham å forplikte seg. Kanskje svaret på dette er så kjedelig som: ja takk begge deler.
Sideinnhold, men hvor langt på siden?
Over årene har det utviklet seg en kjent rutine for store rollespill med romanse i seg. Fans er alltid spent på hvem de fremtidige følgesvennene er, da spesielt hvem man kan kysse. Det var såpass mye hype rundt dette at Dragon Age: Inquisition i sin tid ble spøkefullt omtalt som en dating-simulator med et «redd verden»-sideoppdrag av en av sine utviklere.
Når romanse er et sideplott er det alltid et spørsmål hvor stor plass det skal få lov til å ta. Det er ingen tvil om at romanser er populært, men hva med de som ikke er interessert i romanser i det hele tatt? Det er som regel et fokus på at de ikke skal miste noe ved å ignorere denne delen av spillet. Dette gjør etter min mening at enkelte romanser kan føles litt for irrelevante.
Cyberpunk 2077 er et spill som var mildt sagt mangelfullt da det ble sluppet i 2020, men som har klart å hente seg inn over årene. Det er mange ting Cyberpunk 2077 gjør utrolig bra, men jeg vil ikke påstå at romansene er en av dem. De har svært lite med den tematiske kjernen av spillet å gjøre og også egentlig med handlingen generelt. Her mister vi mye potensielt drama og jeg synes de burde ha gjort det mulig å innlede forhold med viktigere figurer i historien, da spesielt Johnny (hvor cyberpunk er det ikke å bli forelsket i et simulacrum i hodet ditt kom igjen), Goro eller Rogue. Dette er en bakketopp jeg er villig til å dø på.
Kritikerdarling Clair Obscur: Expedition 33 er et godt eksempel på et spill der utviklerne rett og slett bare skulle latt være å legge til romantiske elementer mellom deg og følgesvennene dine. Det er kort, blir aldri referert til igjen og de to følgesvennene du kan ligge med er så å si irrelevante i tredje akt. Jeg ligger fortsatt våken om natten og grubler over hva i huleste Sandfall Interactive tenkte var poenget med dette.
Ofte blir romanser behandlet som en sexy belønning til spilleren eller bare et koselig lite sidesprang fra det du ellers driver med. God historiefortelling er viktig i romanser og, og når det blir gjort riktig kan det forankre spilleren bedre i spillverdenen og gjøre at alt føles mer dramatisk. En ting er at verden går under, en annen ting er at din traumatiserte vampyrkjæreste går under med den. Da blir det plutselig alvor.
Det er ikke gøy å bli prakket på en romanse man ikke er interessert i, men det er også flere spill der hovedpersonen har en kjæreste eller forelskelse som spilleren ikke har noe kontroll over og som er en del av historien. Er dette bare smak og behag eller er det regler som bør følges? Hadde Final Fantasy-spillene vært like bra om de forskjellige skurkene ikke alltid prøvde (og fikk til) å knerte kjæresten din?
The Last of Us-serien har vist oss at spill fint kan håndtere kompliserte forhold som ikke er romantiske av natur. Jeg synes ikke vi har kommet helt på det nivået med kjærlighetsforholdene som blir skildret på skjermen. Ikke alle romanser trenger å være Oscar-verdige, men jeg føler ikke problemet med romanser i spill er at de blir tatt for seriøst. Lettbeint og sexy er også gøy, men variasjon er livets krydder og alt det der.
Uansett hva man tenker om det, så er romanse i spill kommet for å bli. Hva tenker du? Del gjerne dine beste og verste møter med spillromanse!
