Tilbakeblikk

Tilbakeblikk: Simon the Sorcerer

Vi tar en titt på et av nittitallets mest fargerike eventyr.

I dag skal vi ta tidsmaskinen 20 år tilbake i tid. Året er 1993, og vi er midt i pek-og-klikk-eventyrenes gullalder. De massive, todimensjonale eventyrspillene herjer salgslistene, samtidig som det også er spillene i denne sjangeren som jevnt over har de høyeste produksjonskostnadene. Markedet domineres av to amerikanske utgivere, LucasArts og Sierra. Året før har LucasArts lansert spill som Monkey Island 2 og Indiana Jones and the Fate of Atlantis, to av spillhistoriens mest populære klassikere. Sierra har på sin side gitt ut King's Quest VI, spillet mange mener er høydepunktet i selskapets flaggskipserie. Det er et tøft marked, og skal andre aktører hevde seg må de ha noe spesielt.

Trollmannen Simon.
Trollmannen Simon.

Britiske Adventure Soft har imidlertid store planer. Selskapet, som opprinnelig ble startet tidlig på åttitallet for å importere de populære teksteventyrspillene fra Scott Adams' Adventure International til det britiske markedet, hadde opplevd suksess med en rekke blodige eventyr lansert under merkenavnet Horrorsoft. Disse inkluderte grøsseren Waxworks og to spill basert på den amerikanske TV-personligheten Elvira: Mistress of the Dark. 2. januar 1993 gir de ut sitt største spill til nå, fantasieventyret Simon the Sorcerer, for Amiga og MS-DOS-baserte PC-er.

Inspirasjonskilden er tydelig – i likhet med LucasArts-spillene skilter spillet med et rent pek-og-klikk-grensesnitt med en todelt skjerm. I den øverste delen av skjermen styres hovedpersonen rundt i vakre, håndtegnede miljøer, og i den nederste finner vi en liste over kommandoer som spilleren kan velge mellom. Denne inkluderer alt fra tradisjonelle «look at», «use» og «talk to» til mer eksotiske verb som «consume». Utviklerne har også lånt et annet element fra LucasArts' mest populære spill; samme hvor farlig situasjonen virker i spillet, er det ikke mulig å dø.

Fra England til Eventyrland

Eventyret følger den engelske unggutten Simon. En dag finner hunden hans, Chippy, en bortgjemt kiste på loftet, og bjeffer på Simon i ekte Lassie-stil. Simon åpner kisten, og finner en gammel bok full av trylleformler. Han tar et raskt blikk i den, før han slenger den uinteressert fra seg. Men boken åpner plutselig en mystisk portal, og Chippy tusler like godt gjennom. Om Simon ønsker å redde hunden sin eller bare er nysgjerrig vet vi ikke, men han følger etter og portalen lukkes. Dermed havner han i en magisk eventyrverden.

Simon treffer et par sexy valkyrier.
Simon treffer et par sexy valkyrier.

Etter litt om og men, hvor han nesten blir middagsmaten til en gjeng gufne gobliner, ender han opp i huset til en trollmann ved navn Calypso. Her finner han en lapp fra trollmannen, som forklarer at Chippy egentlig er trollmannens hund, som har blitt sendt til vår verden for å hente Simon. Den onde trollmannen Sordid truer verden, og av en eller annen grunn klarer ikke innbyggerne å ta knekken på ham selv. Hvorfor Calypso valgte en skoletrett engelsk tenåring som fantasilandets helt vites ikke, men Simon selv stiller ikke noen spørsmål ved situasjonen. Ikke har han muligheten heller, for Calypso er borte vekk og har tydeligvis ikke innviet noen andre i planen sin.

Hvis du nå tenker at dette egentlig var en ganske slapp bakgrunnshistorie, har du helt rett. Simon the Sorcerer er ikke et spill man spiller for handlingens skyld. Der de fleste andre eventyrklassikerne fra denne tiden skilter med spennende historier og mysterier, som gradvis utfolder seg litt som i en film eller bok, henter Simon the Sorcerer mye av sin inspirasjon fra åttitallets eventyr. Det er, i praksis, en skattejakt.

Stor og åpen verden

Fra det første øyeblikket du får kontroll over Simon er en svært stor spillverden åpen for deg, uten at du får noen hint som kan peke deg i riktig retning. I stedet må du gå systematisk til verks, og utforske verden skjerm for skjerm. Du må plukke med deg alt du finner, snakke med alle du møter, og bite deg merke i alle stedene hvor utforskningen din stoppes av en eller annen hindring.

En forkjølet drage. Simon står utsatt til.
En forkjølet drage. Simon står utsatt til.

Etter å ha vandret litt rundt, har du sannsynligvis fått med deg en haug av tilsynelatende tilfeldige objekter, lovet å hjelpe en hel flokk hjelpeløse skruer med de overkompliserte hverdagsproblemene deres og støtt på en rekke situasjoner hvor du skjønner at du trenger et eller annet for å komme videre. Sordid? Han behøver du egentlig ikke bry deg særlig mye mer om. Ved å gradvis løse nøtter låser du opp stadig nye områder, som igjen gir deg det du trenger for å løse nye gåter og besøke nye steder. Etter ganske mange timer med frem og tilbake, har du plutselig det du trenger for å konfrontere Sordid.

Dette høres nok litt kjedelig ut for en moderne eventyrer, men Simon the Sorcerer er ikke helt uten ess i ermet. Det største er kanskje at verden du får utforske er spektakulært vakker, med herlig pikselkunst og tonnevis av lekre animasjoner. Spillerne på nittitallet lot seg imponere da de så hjorter løpe rundt i bakgrunnen og fugler stupe ned for å plukke opp ormer i forgrunnen, og disse animasjonene er fortsatt imponerende for de av oss som setter pris på god pikselkunst. Få eventyrspill kan skilte med et like høyt detaljnivå og like mange stemningsskapende animasjoner som Simon the Sorcerer.

Det er heller ikke bare bakgrunnene som er forseggjorte. Alt Simon foretar seg er animert til minste detalj, og her skorter det ikke på detaljene. Der andre eventyrspill gjerne skilter med en håndfull generiske bevegelser som blir brukt om og om igjen, tok Adventuresoft ingen slike snarveier.

De tre bukkene bruse stanses av streik.
De tre bukkene bruse stanses av streik.

Spillet er heldigvis ikke bare flott å se på. Det er fullstappet av erkebritisk humor, og latteren sitter alltid løst. Simon havner i den ene absurde situasjonen etter den andre, og spillet leker seg med fantasyklisjeer og eventyrreferanser i lange baner. I det ene øyeblikket prøver du å få slutt på uenighetene mellom De tre bukkene Bruse, og i det neste bruker du blonde fletter som klatretau for å redde prinsesse Repulser fra tårnet hun er fanget i. Så putter du henne i trollmannshatten din, før du drar til elven for å treffe en fyr i Gollum-drakt (ikke den ekte Gollum, selvsagt – selv i 1993 måtte man passe seg for søksmål).

Simon the Sorcerer har også sine originale figurer, fra en druide som kan forvandle seg til en frosk (og gjør det i tide og utide) til spillhistoriens tristeste figur, en grønn raring som har invitert alle vennene sine på bursdagsfest for flere dager siden, og er sjeleglad når Simon tilfeldigvis banker på døra. Det tar dessverre ikke så veldig lang tid før Simon skjønner hvorfor den vesle sump-beboeren ikke er noen populær figur i eventyrskogen.

Men hvor er logikken?

Alt er likevel ikke positivt i Simons verden. Selv om du ikke har noe mot spillets struktur, med gåte etter gåte og veldig lite historiefortelling, kan gåtene i seg selv skape trøbbel. Noen ganger er for eksempel objektene du trenger å finne svært små, og de detaljerte omgivelsene gjør det vanskelig å legge merke til dem. Spillmiljøet er som nevnt gigantisk, og når man har oversett en bitteliten detalj på en av de svært mange skjermene man til enhver tid har tilgang på, er lett å bli sittende bom fast. Det å saumfare alle skjermene på nytt for å finne noe man har misset første gangen er ikke akkurat moro.

Tryllekonkurranse med ei heks.
Tryllekonkurranse med ei heks.

Det hjelper heller ikke at logikken noen ganger svikter, eller at spillet ofte gir manglende informasjon om hva målene dine egentlig er. Enkelte nøtter virker kun logiske når man har løst dem, noe som fremstår som urettferdig gåtedesign. På grunn av spillets struktur er det heller ikke alltid åpenbart hvordan det faktisk hjelper deg å løse en gitt gåte. Belønningen kan gjerne være et tilsynelatende tilfeldig objekt som du ikke har den ringeste anelse om hvor du skal bruke.

I 1993 var spillerne i stor grad vant til denne typen gåtedesign. Det var nesten et etablert faktum at når et nytt, stort eventyrspill kom ut, skulle det ta sin tid å fullføre. Ofte brukte man flere måneder eller år på disse spillene, med periodevis spilling hvor man gradvis kom videre, enten ved hjelp av ny innsikt eller ren flaks. Internett eksisterte ikke i dagens form, så man var avhengig av dyre hintbøker, offisielle telefonlinjer og, kanskje viktigst av alt, månedlige spillblader. Hvert nummer hadde flere sider med løsninger for populære spill, og gjerne også en egen spørsmål-og-svar-seksjon hvor spillerne kunne sende inn sine spørsmål på brev, og håpe at de ble besvart i et kommende nummer.

I dag er situasjonen en annen, og flere komplette løsninger er kun et nettsøk unna. Men tålmodigheten vår er også langt lavere, og få synes det er moro å stadig måtte ty til løsninger på nettet for å komme seg videre i spill. Derfor fremstår nok ikke Simon the Sorcerer som et like tilfredsstillende spill i dag som det gjorde da det kom ut for nesten nøyaktig 20 år siden. Heldigvis har det nok velfungerende gåter og nok positive sider utenom gåtene, til at det fortsatt leverer en hyggelig opplevelse, og kan være verd å ta en titt på for alle som liker eventyrspill.

Simon må gjøre litt av hvert for å overvinne Sordid.
Simon må gjøre litt av hvert for å overvinne Sordid.

Stemmeversjon og flere oppfølgere

Det er verd å påpeke at spillet ble relansert på CD-Rom to år etter sin originale lansering. CD-versjonen er identisk med originalen, men har stemmeskuespill i stedet for tekstdialoger. Simon selv spilles av den engelske skuespilleren Chris Barrie, som var kjent for sin rolle som Arnold Rimmer i TV-serien Red Dwarf. Både han og de andre skuespillerne gjør en solid innsats, men det er litt ergerlig at man ikke får velge om man vil ha teksting i tillegg.

Trollmannen Simons store eventyr har også fått flere oppfølgere. Nummer to i serien fortsetter i akkurat samme stil som eneren, mens det tredje spillet er et mer eller mindre mislykket forsøk på å lage eventyr i tre dimensjoner. På totusentallet tok tyskerne over serien, og laget to nye oppfølgere som ikke er alt for gale – selv om de ikke regnes som noen store klassikere heller.

Simon the Sorcerer er, i likhet med mange andre klassikere fra sjangerens gullalder, fortsatt tilgjengelig for salg. Det fikk nylig en versjon til iOS, og PC-utgaven kan kjøpes via digital distribusjon på den populære retrotjenesten GOG (som også har de to første oppfølgerne). Du kan faktisk fortsatt kjøpe en fysisk kopi i stor (men ikke særlig full) pappeske direkte fra Adventure Soft selv.

Les også: Eventyrspillenes utvikling, del 1
Les også: Tilbakeblikk: Under a Killing Moon

Kommentarer (7)

Forsiden akkurat nå

Til toppen