Kronikk skrevet av Maria Eriksen, ambassadør for Women in Games, styremedlem i Spillkultur, Norges Beste Gamer og Unity Spark.
Har vi egentlig nesten full likestilling nå?
I helgen satt jeg rundt et kursbord da spørsmålet kom: «Har vi ikke egentlig nesten full likestilling nå?»
Det er et spørsmål som ofte stilles med en slags oppriktig undring, som om vi egentlig burde være ferdige nå. Som om kvinnekampen er et kapittel i historieboken – ikke noe som angår oss i 2026.
Det korte svaret er nei. Det lengre svaret er mer ubehagelig.
Likestilling er historisk sett ferskvare.
I Norge fikk kvinner full stemmerett i 1913. Det er litt over hundre år siden. I et historisk perspektiv er det knapt et øyeblikk. De rettighetene vi i dag tar for gitt, er resultatet av konflikt, motstand og langsom endring.
Ser vi globalt, er situasjonen enda tydeligere. I flere land nektes kvinner fortsatt grunnleggende rettigheter, utdanning, bevegelsesfrihet og juridisk beskyttelse. Og i enkelte moderne demokratier ser vi at rettigheter kvinner har kjempet frem gjennom århundrer svekkes.
Spillbransjen: En moderne kulturarena med gamle strukturer
Jeg har jobbet mye innenfor gaming og dataspill. Dataspill er en av verdens største kultur- og underholdningsindustrier. Nesten halvparten av alle som spiller er kvinner, likevel er det et felt hvor likestilling langt fra er realisert.
Mange husker kanskje GamerGate. I 2014 startet det som i starten skulle være en debatt om «etikk i spilljournalistikk». Det utviklet seg raskt til en koordinert trakasseringskampanje mot kvinner i spillbransjen. Kvinnelige utviklere og journalister mottok trusler om voldtekt, de fikk tilsendt drapstrusler og fikk private opplysninger publisert på nett. Flere måtte flytte av hensyn til egen sikkerhet.
GamerGate ble et tidlig varsel om hvordan nettbasert mobbing og radikalisering kunne organiseres – og hvordan kvinner som tar plass i mannsdominerte rom kan ende opp med å bli målskiver.
Vi tilbringer stadig mer av livene våre i det digitale, likevel snakker vi fortsatt altfor lite om digital kultur og digital oppdragelse.
I 2021 ble spillgiganten Activision Blizzard saksøkt av delstaten California etter en omfattende etterforskning av arbeidskulturen i selskapet.
Søksmålet beskrev systematisk seksuell trakassering, lønnsforskjeller og en kultur som favoriserte menn. Den ene kvinnen som var offer for omfattende seksuell trakkasering av sin overordnede endte med å ta selvmord. Dette var ikke en liten aktør. Dette var et av verdens største spillselskaper.
Når slike strukturer avdekkes på toppen av bransjen, handler det ikke lenger om enkeltsaker.
Hverdagen for kvinnelige spillere
Likestilling handler ikke bare om styrerom, likelønn og ledergrupper. Det handler også om kultur.
Mer enn halvparten (59 prosent) av kvinnelige spillere oppgir at de bruker mannlige, eller kjønnsnøytrale alias når de spiller online. Ikke fordi de ønsker å skjule seg, men fordi de vil slippe seksualiserte kommentarer, latterliggjøring og trakassering basert på sitt kjønn.
Tenk over det et øyeblikk: I en av verdens største sosiale møteplasser føler mange behov for å skjule hvem de er. Det er ikke likestilling.
Hva skjer med guttene?
Samtidig som vi snakker om kvinners rettigheter, ser vi en økende fremmedgjøring blant unge menn. Mange opplever at feminisme er et angrep på dem. At de selv er problemet.
I de mørkere avkrokene av internett vokser det frem fellesskap bygget på frustrasjon og utenforskap. Med økende polarisering blir det raskt et «oss mot dem»-klima. Dette forsterkes av influensere som aktivt spiller på kvinnehat og dyrker en identitet bygget på opposisjon. Og så befinner man seg plutselig i et ekkokammer med tilpassede algoritmer, og gradvis forsvinner nyansene.
Hvis likestillingsdebatten reduseres til et nullsumspill, hvor noen må tape for at andre skal vinne, taper vi alle.
Likestilling handler ikke nødvendigvis om å flytte makt fra menn til kvinner. Det handler om å skape større rom. Om å løsne de trange kjønnsrollene som begrenser både jenter og gutter. Om å gi flere mulighet til å delta – uten å måtte forsvare sin egen eksistens.
Så hvor står vi?
Har vi kommet langt? Ja.
Er vi ferdige? Langt ifra.
Likestilling og kvinnekamp er ikke en medalje vi får utdelt og kan henge på veggen. Det er et arbeid som må gjøres – i politikken, i arbeidslivet, i kulturen, i spillene barna våre vokser opp med, i de digitale rommene de beveger seg i og i samtalene vi selv må tørre å ta.
Vi trenger mindre polarisering og flere møter utenfor algoritmenes ekkokamre. Ikke for å vinne over hverandre, men for å bygge et samfunn der ingen må skjule hvem de er for å få delta.
Dette innlegget gir uttrykk for skribentens holdning. Du kan sende inn et tekstbidrag til [email protected], merket «Debattinnlegg».
