SNIKTITT: Nioh 2
Sniktitt
(Bilde: Sony Interactive Entertainment)

Nioh 2

Nok en godbit for Souls-fans, men formelen begynner å bli sliten

Nioh 2 er spillet for deg som fortsatt elsker å stange hodet mot veggen.

«Hello darkness, my old friend. I've come to talk with you again.» Strofen fra Simon and Garfunkels 60-tallsslager, The Sound of Silence, ringer i ørene i det jeg fyrer opp betatesten for Nioh 2. 

For låtskriver Paul Simon handlet ordene visstnok om måten han komponerte musikk på badet, med lyset av. For meg handler det om nok et dykk inn i en dyster spillverden full av grufulle skapninger som vil meg vondt.

Det har blitt en kjent formel, mye takket være Dark Souls-seriens økende popularitet det siste tiåret. På den annen side begynner den kanskje å bli litt for kjent, og selv om Nioh 2 spiller på mange av de rette strengene er det vanskelig å holde den samme entusiasmen idet jeg sier hallo til mørket enda en gang.

Tilbake i tid

Som sin forgjenger er Nioh 2 satt til Japan i Sengoku-perioden, der lotusblomster og bambus preger spillets mørke, men samtidig vakre omgivelser. Handlingen foregår noe tidligere denne gangen, og i stedet for William Adams får velge utseende for og spille som en ikke navngitt protagonist.

Hei. Jeg heter Andreas. Det er 178 sekunder siden mitt siste dødsfall. Bilde: Andreas Klebo-Espe/Gamer.no

I rollen som enten en mannlig eller kvinnelig samurai, legger man ut på et eventyr som i hovedsak går ut på å bekjempe uendelige horder med monstre. Man kan også spore konturene av en historie i betatesten, men det blir litt mye pjatt og litt for mange uforståelige filmsekvenser til at man helt får vite hva det er som foregår. 

At historien foreløpig stues bort i et hjørne er egentlig helt greit for meg, i hvert fall basert på den noe rotete fortellingen fra det første spillet. I stedet er det sylskarpe sverd, fossende blod og mørk magi som stjeler rampelyset, og akkurat her ser Nioh 2 ut til å levere på høyt nivå – gitt at du faktisk lærer deg kampsystemet.

Mye å lære …

Dersom du spilte seriens første spill vil du umiddelbart dra kjensel på kampene her. Det meste er likt, som i og for seg er positivt, med diverse nyvinninger her og der. Har du derimot ikke vært borti Nioh før er det bare å spenne fast sikkerhetsbeltet.

Utvikler Team Ninja har ikke lært noe som helst fra det forrige spillet, og nok en gang begynner opplevelsen med at man guides gjennom en million forskjellige systemer og knappekombinasjoner. Disse forventer spillet at du svir inn i hjernebarken på null komma niks, for den eneste lærekurven skjer gjennom død.

Bruker fienden et Burst-angrep? Da skulle du ha trykket R2 og runding. Ser du en mørk sirkel på bakken? Ja, da hadde det vært bedre å angripe vanlig og så bruke en Ki Pulse.

Det er mye man skal finne ut av, men du har nærmest null tid til å behandle den voldsomme mengden med informasjon. Jeg lærte dette på brutalt vis i møtet med betaens aller første fiende, som jeg håpet å bruke som en slags sparringspartner.

Det var bare det at han plutselig dro frem et angrep som ikke kunne blokkeres på vanlig vis, og før jeg rakk å huske de riktige knappene var jeg død.

… men flott når det først sitter

Kommer du deg gjennom de første dødsfallene og blir bedre kjent med fiendene, går ting raskt bedre. Kampene i Nioh 2 er nemlig svært gode når du først får taket på dem, og nyvinningene byr på spennende muligheter.

En Yokai som snart kommer til å få seg en pil i panna. Bilde: Andreas Klebo-Espe/Gamer.no

Den største endringen fra forgjengeren er at spillere kan forvandle seg til en såkalt Yokai. Disse monstrene fra japansk mytologi gir deg et midlertidig, men solid løft i kamp, og kan snu et sikkert nederlag til seier.

Yokai slår knallhardt eller bruker andre hendige evner, men som i de vanlige kampene må man være smart. De kan fortsatt få juling av selv de enkleste fiender, og en bortkastet forvandling er ekstra surt ettersom det tar en stund før man kan prøve seg igjen.

Ellers leverer kampene stort sett det man kan forvente av denne typen spill. Man angriper med lette eller tunge angrep, hopper og ruller fra side til side, tilkaller andre spillere og datastyrte figurer for å be om hjelp og sniker seg forsiktig rundt i håp om å ikke få en forferdelig overraskelse.

Etter hvert som ferdighetsnivået øker vil spillere nok også finne glede i «stance»-systemet, som når som helst lar deg endre mellom offensiv, defensiv og en mer balansert spillestil. Kombiner dette med et omfattende, om enn noe overveldende progresjonssystem, og her er det veldig, veldig mange måter å spille på.

Mer av det samme

Den varsomme fremgangsmåten man ofte velger i starten hjelper selvfølgelig lite, og før eller siden ser du deg til venstre når du skulle ha sjekket høyre. At en Gaki plutselig faller i hodet på deg og biter deg til døde er selvfølgelig surt, men det er jo en del av prosessen med å lære verdenen å kjenne. 

Det er bare ikke nok nytt her til å holde motivasjonen oppe. Bilde: Andreas Klebo-Espe/Gamer.no

Da er det verre med dødsfallene fra farer man vet at kommer, og her merker jeg at tålmodigheten jeg bygde meg opp da jeg spilte Dark Souls for første gang nesten er borte.

Mye av poenget med disse spillene – det være seg Nioh, Dark Souls eller The Surge – er å seire over konstant motgang. Du blir slått i nesa igjen og igjen helt til du lærer deg å dukke. Så kommer slagene under beltestedet og du blir nødt til å trene på å blokkere med hofta. 

Øving gjør mester, og det er nettopp en mester du vil føle deg som hver gang du oppnår suksess. Etter å ha vært gjennom den samme løypa så mange ganger i tidligere Souls-spill merker jeg imidlertid at jeg blir mer og mer sliten av å streve meg fremover på veien mot suksessen som jeg vet at venter i andre enden. 

Spillet gjør så godt det kan for å hjelpe på nettopp den følelsen, ved å slenge inn nesten flere snarveier enn det er vanlige veier. Verdenen i Nioh 2 byr på et herlig virvar av stier, broer og stiger og du trenger aldri å gå langt før du kan åpne en dør som tar deg tilbake til forrige sjekkpunkt. Dermed må du heller ikke beseire de samme fiendene mange gangene før du bare kan ta en snarvei og hoppe over dem, og det er i det minste befriende.

Konklusjon

Totalt sett ser Nioh 2 ut til å bli et flott spill, med en lekker verden og et frenetisk, men taktisk og velutviklet kampsystem. Dersom du fortsatt elsker å stange hodet mot veggen gjentatte ganger helt til du bryter gjennom, vil jeg våge å påstå at du kommer til å finne mye glede her. 

Om du derimot er mer som meg, og kjenner at Souls-utmattelsen kommer sigende, kan dette bli en tung reise. Gleden ved å mestre er der fortsatt, men hvorvidt ønsket om å bli slått i ansiktet hundre ganger for å oppnå den mestringsfølelsen stadig lever vet jeg rett og slett ikke.

Men du trenger ikke ta det fra meg. Vil du prøve Nioh 2 kan du laste ned spillets åpne beta selv, og se hva du synes. Testen er åpen for alle som har en PlayStation 4, men bare frem til 10. november. 

Er du ute etter et eventyr av den mer lystige sorten? Da kan vi anbefale nyversjonen til The Legend of Zelda: Link's Awakening. Foretrekker du japansk action er Astral Chain kanskje noe for deg

Kommentarer (12)

Forsiden akkurat nå

Til toppen