Anmeldelse

NHL 12

Det føles helt greit å tjuvstarte på vinteren i år.

Det finnes mange ting jeg setter større pris på enn å ta over anmeldelsesansvaret for en serie en kollega har hatt stålkontroll på. At vår sportsfantast og -feinschmecker Mikael har gitt de siste to årenes NHL-spill full pott gjør ikke saken noe enklere når jeg nå tar over ishockeyserien.

Heldigvis er det ikke uten grunn at spillserien har fått så fantastiske tilbakemeldinger her i gården. De siste par årene har NHL-spillene stått for mine aller heftigste sportopplevelser på konsoll, og det er vanskelig å kalle NHL 12 noe annet enn et høydepunkt.

Stjerner i sikte

Det hele starter med showkampen NHL Winter Classic, selv om den strengt tatt foregår midtveis i sesongen i virkeligheten. Ja, selv hovedmenyen lar vente på seg til du har tatt noen skøytesprang på glattisen i utendørsrunden av verdens største hockeyliga.

Skulle det gå på stumpen så er det likevel ingen bekymring. Spillet griper kjapt inn, og tilbyr deg å ta en tur gjennom treningsdelen. Den er den samme som i fjor, og både lettfattelig og lærerik. Du blir ingen Mario Lemieux av å skvise pucken i hjørnet et par ganger og lære deg hvordan du stjeler den fra andre spillere, men fundamentet er der.

Til gjengjeld kan du bli Mario Lemieux gjennom en av spillets nye moduser, som lar deg snøre på deg skøytene til noen av sportens aller største personligheter. Disse øktene er basert på «Be a Pro»-modusen, og du skal teste hvor godt profiler som Gretzky og Gordie Howe passer inn i dagens sport.

McCarthyisme

Du må utføre ulike oppgaver for å låse opp de ulike stjernene, noe som kan være enkelt eller vanskelig basert på hvem du vil ha tilgang til. Legendariske nummer 99 krever naturligvis litt mer arbeid å låse opp enn Chris Chelios.

Oppgavene du får er likevel av det naturlige slaget. Spiller du aktivt vil du se at du låser opp den ene proffen etter den andre, helt til du sitter igjen med ni storspillere fra alle posisjoner. Dette er artig krydder for en del som ellers kan føles sjelløs, og du slipper den slitsomme veien fra juniorhockey til «the big leagues».

Litt bemerkelsesverdig er det kanskje at man kun har tilgang til amerikanske og kanadiske hockeyproffer. Her er det ingen Makarov eller Fetisov, selv om det er flust av russere som har gjort seg mer enn fortjent til legendestatus etter spill i NHL Vi krever svar, EA.

Enklere simulering

En artig ny finesse med «Be a Pro» er anledningen til å hoppe til neste bytte så fort du blir byttet ut. Ingen liker å sitte på benken, og selv om det var mulig å bytte inn seg selv tidligere så får du litt dårlig samvittighet når treneren fortsatt føler at du bør vente. Nå kan du enkelt og greit bare spole til det er din tur.

Skulle du ville ha noe annet å holde på mens du venter på din tur, kan den nye «Action Tracker»-skjermen ha tidtrøye å by på. Her får du en detaljert oversikt som viser alle kampens hendelser, ned til pinlig banale detaljer. Sammenlign det gjerne med tekstvisningen i et managerspill.

Noen spillere ønsker å simulere en del enkle eller unødvendige kamper, og «Action Tracker» er nok et kjærkomment tilskudd for dem. Her kan du ha på en kjapp tekstvisning av kampen mens du gjør noe annet, og skulle ting gå rett vest så kan du umiddelbart gripe inn og styre laget til seier.

Sikker oppskrift

Rent mekanisk er spillet mye av det samme, og det klager jeg ikke på. Du skal lete på deg gikt for å finne et sportsspill med større flyt enn NHL 12, og det er ingen grunn til å tukle for mye med hvordan kampene utspilles. Her har EA enkelt og greit funnet seiersoppskriften.

Det har blitt gjort de typiske forandringene, av slaget bedre tribuner, flere animasjoner og mer virkelighetsnær fysikk, og det er selvsagt positivt. Kjernespillet oppleves likevel som svært likt det fra foregående år, og jeg har i grunn ingenting å utsette på det.

Utelukkende positivt er det også at du kan starte slåsskamper med keeperen, gjerne etter å ha kastet deg inn i en stygg duell med ham. Jeg vet ikke helt hvor matnyttig det er å kunne takle keeper for spillets utfall, men du verden hvor godt det er å hevne seg på en irriterende treg målvakt.

Er det nok nyheter

Om det er noe å utsette på så er det kanskje at grensesnittet fortsatt er en anelse rotete. De har gjort visse forbedringer her og der, men det er rett og slett for vanskelig å finne frem til enkelte ting. Lite selvforklarende navn og intrikate menyhierarki gjør at jeg roter meg bort, selv om jeg har flere hundre timer med NHL-serien bak meg.

Det er også besynderlig at spillet fortsatt ikke har med KHL, Europas klart største hockeyliga og den største konkurrenten til NHL. Det er flust av andre europeiske ligaer å kose seg med, blant annet svenske Elitserien, og det er snedig at russerne ikke er noen steder å se.

Ellers er NHL 12 overraskende finpolert. Man kan gjerne krangle på hvorvidt slike forandringer rettferdiggjør en helt ny spillutgivelse, og om det er nok nytt til at man egentlig trenger noe annet enn en stalloppdatering. Personlig kunne jeg nok ha greid meg godt med NHL 11, men det er ingen tvil om at NHL 12 er et fantastisk produkt som står godt på egne ben.

Konklusjon

For tre år siden hadde jeg aldri sett en ishockeykamp i mitt liv. Etter en kveld med NHL 10 hos vår journalist Mikael Harstad Groven var jeg solgt. Siden den gang har jeg handlet meg hockeyabonnement på TV, sett tre offisielle NHL-kamper og besøkt noen av sportens største stjerner i garderoben deres.

For meg er EAs NHL-serie et perfekt eksempel på et spill som er større enn sporten. Du trenger ikke å være ishockeytilhenger for å nyte det flytende, smidige spillet. Ei heller trenger du være spillfan for å komme inn i spillets magi.

NHL 12 har mange forbedringer, men de er ikke veldig store. NHL 11 står nok godt og støtt om man ikke er veldig opptatt av å kunne spille som en av sportens legender, eller ikke trenger en helt autentisk stall. Om du vil inn i serien for første gang, er NHL 12 likevel et av tidenes beste sportsspill.

NHL 12 utgis 8. september, til Xbox 360 og PlayStation 3.

Siste fra forsiden