Feature

Historien om Amiga – del 2

Amiga var kongen på haugen, men de gode tidene skulle ikke vare.

I den første delen av vår artikkelserie om Amiga-plattformens historie tok vi for oss plattformens fødsel tidlig på åttitallet, og hvordan Commodore etter litt famling klarte å knuse konkurransen med sin Amiga 500. Men på nittitallet skulle situasjonen forandre seg, og bli langt vanskeligere for dronningen av åttitallets hjemmedatamaskiner.

Konkurrentene gikk forbi

Etter som tiden gikk møtte nemlig Amiga-plattformen stadig større konkurranse fra IBM-kompatible PC-er og de tradisjonelle spillkonsollene. Med VGA-grafikk, massevis av minne og tunge prosessorer ble PC en spillplattform man kunne regne med, samtidig som den i stor grad utkonkurrerte Amiga og de andre datamaskinplattformene på den seriøse arenaen. Samtidig ble Super Nintendo og Sega Mega Drive gradvis de naturlige hjemmene til arkadespill og todimensjonale actionspill, blant annet fordi de hadde de japanske utgivernes fulle støtte.

Commodore CDTV – forut for sin tid, men total flopp på markedet Bilde: Andrea & Stefan (Wikipedia).
Commodore CDTV – forut for sin tid, men total flopp på markedet Bilde: Andrea & Stefan (Wikipedia).

Commodore klarte heller ikke å markedsføre plattformen skikkelig i USA, hvor den til slutt mistet totalt fotfeste. I Europa gikk det langt bedre, ikke minst takket være Commodores britiske gren under ledelse av kløktige David Pleasance. Han var blant annet ansvarlig for svært suksessrike samlepakker hvor Amiga 500 ble solgt sammen med noen av datidens mest populære spill. Men plattformen led nok litt under manglende støtte fra Commodore selv. I motsetning til dagens plattformholdere var Commodore aldri særlig interessert i å produsere spill eller programvare for maskinene sine, og dermed fikk de aldri noe svar på ultrapopulære konsollserier som Mario og Sonic.

Tidlig på nittitallet prøvde Commodore å snu trenden ved å lansere to nye Amiga-modeller. Den første var Amiga 3000, en ny konkurrent til det «tunge» markedet dominert av Apple og Microsoft. Den tok steget opp fra 16-bit til 32-bit, og introduserte en ny og kraftig forbedret versjon av Amigas grafiske operativsystem, Workbench. Den andre modellen var CDTV, en multimediakonsoll som brukte det nye CD-formatet som lagringsmedie. CDTV ble promotert som et underholdningssystem og var ikke spesielt spillfokusert. Maskinen kunne utvides med både tastatur og diskettstasjon om ønskelig.

CDTV var en grensesprengende maskin forut for sin tid, og en av mennene bak prosjektet var ingen ringere enn Nolan Bushnell – grunnleggeren av Atari og skaperen av verdens første arkadesuksess, Pong. Men maskinen feilet totalt. Den var rådyr, den brukte Amiga 500-teknologi samtidig med at Commodore introduserte den neste generasjonen med Amiga 3000, og det kom veldig få interessante spill og produkter til systemet.

Amiga 600 var en stilig liten sak. Bilde: Alexander Jones (Wikipedia).
Amiga 600 var en stilig liten sak. Bilde: Alexander Jones (Wikipedia).

Den neste Amiga-modellen på markedet var også kortlivet. Det var Amiga 500 Plus, en oppgradert versjon av storsuksessen fra åttitallet. Den hadde 1 MB minne og oppgradert operativsystem, men ellers var systemets eneste grunn til å eksistere at den ikke kostet like mye å produsere som den gamle modellen. Kort etter, i 1992, kom Amiga 600, som i praksis var en krympet versjon av Amiga 500 Plus. Dette var en stilig liten datamaskin hvor man til og med hadde kuttet ut nummertastaturet – noe som gjorde den mye mindre enn sin forgjenger.

Amiga 1200 – for lite, for sent?

Selv om både Amiga 500 Plus og Amiga 600 opplevde moderat suksess på markedet stod de nesten på stedet hvil teknologimessig. At Commodore ønsket å tyne maksimalt ut av plattformens levetid var ikke ulikt dem; dette var tross alt en tid hvor de fortsatt produserte og solgte Commodore 64 fra 1982. Men høsten 1992 fikk Amiga 500 endelig sin verdige arvtaker, i form av Amiga 1200.

Denne 32-bits-maskinen skiltet med nok en kraftig oppgradering av operativsystemet, en raskere prosessor og 2 MB minne. I tillegg kom den med kraftig oppgradert grafikkteknologi. AGA-systemet tilbød over 16 millioner farger og kunne vise 262144 av dem samtidig HAM8-modus, men dette var ikke godt for særlig mye annet enn grafikkdemoer. AGA-brikken sikret imidlertid at Amiga endelig kunne konkurrere med PC-ens VGA-grafikk, ettersom 256 farger samtidig ikke lenger var et problem. I tillegg til Amiga 1200 lanserte Commodore Amiga 4000 samme år. Dette var nok en toppmodell, med de samme oppgraderingene som Amiga 1200, men mye raskere prosessor og mer minne.

På nittitallet ble også operativsystemet oppgradert.
På nittitallet ble også operativsystemet oppgradert.

Amiga 1200 ble suksessen Commodore hadde ventet så lenge på, i alle fall i Europa. En av grunnene til at den solgte så godt var nok at hundretusenvis av eldre Amiga-eiere endelig valgte å oppgradere fra Amiga 500-variantene til den nye maskinen, men den virket også å tiltrekke seg nye kunder. Selv om Amiga 1200 ble svært populær var det imidlertid fortsatt svært mange som eide Amiga 500-varianter, noe som holdt spillutviklerne tilbake. Hvis man skulle lage Amiga-spill var markedet nemlig langt større om man lagde spill som også fungerte på de eldre modellene, og dermed var det få som virkelig utnyttet seg av de ekstra mulighetene til Amiga 1200.

Og selv om maskinen var en suksess, kom den for sent. Commodore hadde i årevis tapt store pengesummer, og selv rekordsalg for Amiga 1200 kunne ikke hindre tapet i å fortsette. I 1993 skjedde det også noe Commodore ikke hadde forutsett: Et lite selskap som het id Software laget et PC-spill ved navn Doom. Og der Amiga-teknologien fungerte glitrende for todimensjonale spill var tredimensjonale spill langt vanskeligere å få til. Amiga hadde ingen ting å svare med.

Det hjalp heller ikke at Amiga 1200 ble solgt uten harddisk og CD-Rom-stasjon. I tillegg til Doom kunne PC-en skilte med tunge eventyrspill, og de som har spilt Monkey Island 2, med sine tolv disketter, på en Amiga uten harddisk, vet hvor smertefullt det kunne være. PC-en fikk med andre ord nærmest monopol på to av datidens mest populære spilltyper, nemlig førstepersons skytespill – Doom-kloner, som de het på den tiden – og pek-og-klikk-eventyr.

Det kom ikke mange Amiga 1200-eksklusive spill. I stedet ble eldre utgivelser, som Pinball Fantasies, pusset opp.
Det kom ikke mange Amiga 1200-eksklusive spill. I stedet ble eldre utgivelser, som Pinball Fantasies, pusset opp.

Konsollene gjorde det også skarpt, med Sega Mega Drive og Super Nintendo Entertainment System. Begge kunne konkurrere med Amiga på todimensjonal grafikk, og begge hadde superpopulære spill som Amiga aldri fikk – både fordi Amiga ikke hadde noen egen «maskot» og fordi Amiga var fullstendig ukjent i Japan hvor flesteparten av de store konsollutviklerne befant seg.

Commodore hadde et siste ess i ermet: Amiga CD32. Dette var verdens første CD-baserte 32-bits spillkonsoll. Den var i praksis en Amiga 1200 uten tastatur og diskettstasjon, men med CD-stasjon i stedet. Konsollen ble lansert i Europa i september 1993, og i starten solgte den svært godt. Men Commodores problemer fortsatte, og en planlagt amerikansk lansering ble utsatt på grunn av et søksmål. Dermed uteble inntektene fra det kanskje viktigste spillmarkedet i verden.

Kommentarer (25)

Forsiden akkurat nå

Til toppen