Anmeldelse

Mirror's Edge

Mirror's Edge finner sted noen år inn i fremtiden, og som vanlig er spådommene dystre. Byen det hele foregår i er et overvåkningssamfunn der man knapt kan ta seg et toalettbesøk uten at de totalitære myndighetene vet om det. Noen modige opprørere forsøker imidlertid å holde seg utenfor regimets søkelys, og dette er dine arbeidsgivere. Din oppgave er å levere pakker som helst ikke skal oppdages, og for å komme deg fra A til B uten å bli avhørt fem ganger på veien, må du unngå gaten. I stedet må du hoppe fra skyskraper til skyskraper, som en menneskelig Nøtteliten.

Action på taket

Vis større

Trailer: Mirror's Edge #5


Fantastisk start

Det hele starter med en av de absolutt beste øvingsdelene jeg har sett. Først ser du hva du skal gjøre, ved at en annen person løper gjennom «hinderløypa» før deg, og så slippes du selv løs til å gjenta det du har sett (med informasjon om hvilke knapper som skal brukes, og så videre). Det er veldig effektivt, og det gjør at du raskt lærer det noe kompliserte kontrollsystemet å kjenne (selv om jeg ikke vil gå så langt som å si at du raskt lærer å mestre det – mestringsprosessen vil du sannsynligvis bruke hele spillet på).

Mirror's Edge er fokusert på akrobatikk og plattformhopping, men det er ikke som andre plattformspill. De fleste spillene i denne sjangeren trekker synsvinkelen ut i tredjeperson, slik at du ser figuren din bakfra (eller fra siden). I Mirror's Edge ser du verden slik Faith ser den, og synsvinkelen din er øynene hennes. Dette høres kanskje ut som en liten detalj, men jeg tør nesten ikke tenke på hvor mye Digital Illusions har gått gjennom for å få det parkour-aktige gameplayet til å fungere med førstepersons synsvinkel.

Resultatet er en følelse av realisme som ingen andre plattformspill har gitt meg, kombinert med en unik følelse av innlevelse. Jeg tror ikke jeg overdriver når jeg hevder at Mirror's Edge faktisk flytter grenser i forhold til kontroll av førstepersons actionspill. Her kan du løpe opp langs en vegg, ta sats og hoppe fra én skyskraper til en annen, på to-tre sekunder og uten å få noen som helst hjelp av datamaskinen. Trår du en millimeter feil, kan det være skjebnesvangert – du har total kontroll over bevegelsene dine, og tabber du deg ut er det din skyld.

Faith lever farlig.
Faith lever farlig.

For å hamre inn følelsen av realisme, er Faiths nærvær hele tiden til å ta og føle på. Du ser hendene og føttene hennes bevege seg i perfekt harmoni med det som skjer og du hører lyden av pusten og stemmen hennes omtrent som om det skulle vært din egen. Det føles virkelig som om vi kontrollerer et ekte menneske her, ikke en robot eller et kamera på stylter.

Løp, Faith, løp!

Faith er ikke noen soldat, og selv om hun kan være effektiv i nærkamp og bruke tunge våpen om nødvendig, er det nesten alltid smartest å rømme fremfor å slåss (spillet fungerer i tillegg merkbart dårligere som et førstepersons skytespill enn det gjør som et førstepersons plattformspill). Det er i stor grad denne flukten som preger spillopplevelsen. Noen ganger får du mulighet til å hoppe fritt fra tak til tak, men det tar vanligvis ikke lang tid før politiet og det som verre er havner i hælene dine. Jeg tror jeg med sikkerhet kan si at Mirror's Edge har noen av de råeste fluktsekvensene jeg noensinne har opplevd (selv om, som vi skal komme inn på litt senere, de ikke ofte ikke fungerer helt perfekt).

Et spill som kun handler om å løpe ville nok blitt litt ensformig i lengden, så heldigvis har utviklerne i Digital Illusions blandet inn noen andre elementer i tillegg. Etter lengre perioder med adrenalinpumpende action vil spillet ofte la deg slappe av litt, med langt roligere områder hvor du må studere omgivelsene nøye og bruke hodet for å finne ut hvordan du skal komme videre. Her er kravene til nøyaktighet ofte langt større enn de er i jaktsekvensene, men samtidig slipper du å distraheres av kuler som suser rundt hodet ditt.

Omgivelsene er uhyggelig rene.
Omgivelsene er uhyggelig rene.

Ekte kjærlighet og intenst hat

Mirror's Edge er et vanskelig spill å bedømme. Det er et spill av den typen man kan elske og hate samtidig, og med slike ekstreme følelser og motsetninger inne i bildet er det vrient å komme med klare konklusjoner. På den ene siden er Mirror's Edge et fantastisk spill. Kontrollene fungerer usedvanlig godt, og få andre spill kan stille opp med en like sterk følelse av å virkelig være tilstede i handlingen. Du er Faith, og når du hopper mellom to skyskrapere, hundre meter over bakken, kjenner du suget – fordi det føles som om det er du som gjør det.

I tillegg er det lite som er så tilfredsstillende som å hoppe, sprette og turne seg gjennom de store miljøene, når du vet hvor du skal og hvordan du skal komme dit. I de tilfellene hvor alt klaffer føles Mirror's Edge rett og slett som interaktiv kunst, og det er lett å bli sittende med et stort smil om munnen. Når du har brukt en halvtime på å jobbe deg gradvis over byens tak, og snur deg tilbake og ser startstedet ditt langt i det fjerne, er det lite som er så tilfredsstillende som Mirror's Edge.

Men samtidig er Mirror's Edge et av de mest frustrerende spillene jeg har spilt på lenge. Det stiller skyhøye krav til ferdighetene dine, og fokuset er i stor grad på prøving og feiling – du lærer ofte hva du skal gjøre ved å dø. Hver gang du dør, skjønner du at «ok, det var i alle fall ikke slik jeg skulle gjøre det». Og slik fortsetter det til du endelig lykkes i å finne løsningen. Spillet har tonnevis med situasjoner der du ender opp med å stange mot veggen i lange tider før du endelig klarer å komme videre; rett i armene på nok en situasjon i samme stil.

Heftig nærkamp.
Heftig nærkamp.

I begynnelsen tilgir man dette lett. Alt ser så lekkert ut og omgivelsene er så slående. Kontrollene sitter som støpt, og gameplayet føles nytt, friskt og innovativt. Når man er vant med vanlige førstepersons skytespill, er bevegelsesfriheten du får i Mirror's Edge en åpenbaring. Og selv om vanskelighetsgraden er høy også i begynnelsen, dekker den enorme tilfredsstillelsen av å lykkes med en utfordrende prøvelse enkelt over følelsen av frustrasjonen man føler når man ikke får det til. Men når fascinasjonen gradvis begynner å avta blir frustrasjonen mye mer fremtredende. Og i løpet av spillets siste halvdel blir det ofte rett og slett ille. På ett tidspunkt ropte jeg praktisk talt til skjermen: «Dette er ikke moro, Digital Illusions! Hvordan kunne dere tro at noen ville synes dette var moro?»

Det rare er at dette ikke hindrer deg i å fortsette. Selv om du river deg i håret i vrede, og sverger til Odin og Tor at du aldri mer skal røre den kontrolleren igjen, kommer du krypende tilbake. Du må fortsette, det er ikke noen vei utenom. For selv hvor sinna du blir, er opplevelsen fortsatt heftig, og jo vanskeligere det er, jo høyere jubler du når du endelig lykkes. Men likevel: Jeg har en liten liste over grunner til at jeg liker å spille dataspill, og det at de gjør meg sinna er ikke på den listen. Jeg husker noen beskrev Halo som 30 sekunder med moro om og om igjen – vel, Mirror's Edge føles mange ganger som 30 sekunder med frustrasjon, om og om igjen.

Ødelegger flyten

Den til tider ekstreme vanskelighetsgraden er ikke bare et problem i seg selv. Det som gjør situasjonen mer alvorlig er at Mirror's Edge er laget for å føles som en actionfilm. Du er på flukt, og du presses ubønnhørlig fremover uten et øyeblikk å miste. Du må bare løpe, løpe og løpe, og i teorien er det helt rått. Men det fungerer ikke alltid slik i praksis. Det er snarere litt som om du ser på en actionfilm der noen trykker pause og spoler tilbake handlingen hvert halve minutt, slik at hele greia stykkes opp i små biter som spilles om og om igjen. Slikt kan ødelegge selv de beste actionfilmer, og det fungerer ikke så godt i Mirror's Edge heller.

Rødfargen signaliserer ruten din.
Rødfargen signaliserer ruten din.

Men igjen. Jeg gav aldri opp, og det var heller aldri nødvendig. Enten det var en tilsynelatende umulig skytekamp, et akrobatisk kunststykke som hørte hjemme på ekstremsirkus eller et område hvor jeg måtte tenke så det knaket for å i det hele tatt skjønne hvor jeg skulle gå, gikk det alltid til slutt. Mirror's Edge virker ofte umulig, men det er aldri umulig. Og uansett hvor ambivalent forhold jeg til tider har hatt til spillet: Når det hele var over, og listen over medvirkende rullet over skjermen (akkompagnert av en flott låt skrevet spesielt for spillet) var jeg ikke i tvil: Mirror's Edge er et spill jeg kommer til å huske lenge, og selv om jeg mener det tråkker kraftig feil noen ganger, er det et mesterverk.

Det hjelper selvsagt at det er så utrolig slående, visuelt sett – og dette gjelder ikke bare de fantastiske uteområdene, men også de mange innendørsområdene du må gjennom. Grafikken er utrolig ren og klar, med tydelige farger og temaer som går igjen i hele spillet. I tillegg til at resultatet tok pusten fra meg har det den følelsen at det gir deg en helt unik følelse av verden rundt deg. Alt ser perfekt ut på overflaten, noe som står i sterk kontrast til hvordan byen er i virkeligheten. Og ikke bare er spillet lekkert, men det er også fullstendig unikt. Det ser ikke ut som noe annet på spillmarkedet, noe som alene er verd å feire i et marked preget av redsel for å gjøre noe nytt.

Selv kloakksystemene er rene i dette spillet.
Selv kloakksystemene er rene i dette spillet.

Konklusjon

Jeg har sagt det før, men det å bedømme Mirror's Edge er en vanskelig jobb. Jeg har et veldig konfliktfylt forhold til spillet. På sitt beste er det noe av det råeste jeg har opplevd på mange, mange år. Men det har også sine mørke sider, fremst av alt hvordan gameplayet preges av frustrerende prøving og feiling. Dette gjør også at det som i utgangspunktet er intense fluktsekvenser med fantastisk flyt, om du spiller dem perfekt, ofte fragmenteres og ender opp som korte bruddstykker som spilles om og om igjen.

Men når alt kommer til alt, bør absolutt alle prøve Mirror's Edge. På mange måter er dette et spill som sier noe om fremtiden til spillmediet, og hvilke muligheter selv tilsynelatende fastlåste spillsjangere har for videre utvikling. Det tar akrobatikken fra de beste plattformspill og kombinerer den med innlevelsen og realismen fra de beste førstepersons-spillene. Og i tillegg settes handlingen til en unik og slående voksen verden, med noen av de lekreste (om ikke nødvendigvis mest teknisk avanserte) omgivelser sett i noe spill.

Mirror's Edge kommer utvilsomt til å bli en av årets mest omdiskuterte og kontroversielle utgivelser, og slik sett tror jeg vi kommer til å se klare paralleller til fjorårsutgivelsen Bioshock. Men uansett om du kommer til å elske eller hate det (eller begge deler), du spille det.

Mirror's Edge kommer i salg 13. november, for Xbox 360 og Playstation 3. PC-versjonen kommer i salg 8. januar. Det er ikke nevneverdige forskjeller mellom de to konsollversjonene.

Vurdering


PS3 | X360
Svært godt

Mirror's Edge X360

Mirror's Edge PS3

Mirror's Edge X360 X360 8/10 Windows 9/10 PS3 8/10

Spilldetaljer

  • Lanseringsdato: 13. november 2008
  • Plattform: Xbox 360
  • Utgiver: Electronic Arts
  • Utvikler: Digital Illusions

Mirror's Edge PS3 PS3 8/10 Windows 9/10 X360 8/10

Spilldetaljer

  • Lanseringsdato: 13. november 2008
  • Plattform: PlayStation 3
  • Utgiver: Electronic Arts
  • Utvikler: Digital Illusions

Kommentarer (47)

Forsiden akkurat nå

Til toppen