Anmeldelse

Lollipop Chainsaw

Glitrende og fargerik zombieslakt med motorsag og popmusikk.

Ta en filmregissørs forkjærlighet for svart humor, og bland inn rikelige mengder amerikansk populærkultur og ei heit blondine. Strø deretter over litt hard rock, kommersiell popmusikk, exploitation-film fra 70-tallet og masse zombier. La så det hele syde i et par timer under oppsyn av eksentrisk japaner.

Resultatet er Lollipop Chainsaw, et spill der du slakter utallige mengder zombier med rosa motorsag og akrobatiske hopp og sprett. I et popkulturelt landskap der zombiene har blitt dagligdagse klarer dette samarbeidet mellom Goichi «Suda51» Suda og James Gunn å skape et zombiespill som skiller seg fra røkla takket være sitt grafiske uttrykk, satiriske sidespark og helsprø humor.

Det hjelper å være cheerleader når man jakter zombier.
Det hjelper å være cheerleader når man jakter zombier.

Oh, the drama!

Juliet Starling har verdens verste 18-årsdag. Ikke bare er hun sent ute til skolen, men emogotheren Swan har åpnet en portal til Helvete og omgjort alle på San Romero High School til zombier. Til og med Juliets kjæreste Nick har blitt infisert, og må leve resten av livet sitt som et ulegemlig hode festet til Juliets belte. Heldigvis finnes det råd. Starling-familien er nemlig verdens beste zombiejegere og Juliet lever heldigvis opp til familiens rykte.

Ikledd duskedameuniform, lårkort skjørt og blonde musefletter med en rosa motorsag ved sin side er Juliet enhver 13-årings våte drøm. Hun ser ut som en playboy-modell og snakker stort sett i seksuelle dobbeltbetydninger. Det er lett å se på henne som et skamløst frieri til pubertale mannfolk, men parodien er såpass godt gjennomført at satiren burde være åpenbar for de fleste.

Innfrir «Suda 51»-forventningene

Det er visse ting jeg forventer av et spill der «Suda51» er den kreative hjernen bak: dette innebærer blant annet plutselige sjangerskifter, popkulturelle referanser, psykotiske figurer og masse banning og bæsjehumor. Alt det, og mere til, får jeg av Lollipop Chainsaw. Det er svært harry, litt mannssjåvinistisk og til tider veldig tullete, men fy søren som jeg elsker det!

Gjennom sju nivåer må Juliet og Nick kjempe seg gjennom et bestemt antall zombier for dermed å konfrontere en av Swans undersåtter. Den magiske formelen som åpnet portalen til Helvete har også påkalt fem zombifiserte rockelorder, som hver og én representerer en sjanger av rockemusikk, fra punkrock og psychedelia til funk og heavy metal.

Hvert nivå gjenspeiler musikksjangeren du må bekjempe, og dette lar utvikleren leke med spillsjangre, spillmekanikk og grafikken rundt deg. I funk-nivået må du kjempe deg gjennom Tron-inspirerte versjoner av gamle arkadespill, mens en zombie med keytar hyler fornærmelser til deg i auto-tune. Sjangerleken er spennende nok til at jeg stadig spiller videre for å se hva som venter bak neste sving.

Fulcis arkade tar deg gjennom spillhistorien.
Fulcis arkade tar deg gjennom spillhistorien.

Mye av humoren i spillet kommer fra Juliets merkelige syn på verden. Hun er meget kompetent når det gjelder å slakte zombier, men anser det som både trist og morsomt når hun må drepe sine medelever. Hun lirer av seg mange festlige replikker, men det er kjæresten Nick som trekker det lengste humorstrået. Han inntar rollen som publikumssurrogat og påpeker på tørrest tenkelig måte alt det tullet som foregår i spillet. Det hjelper også at skuespiller Michael Rosenbaum, som er stemmen til Nick, har fantastisk komisk timing når det kommer til tørr humor.

Det bannes også usannsynlig mye i Lollipop Chainsaw. Personlig blir det sjeldent et problem da det er en del av den tradisjonelle «Suda51»-humoren, men det kan bli litt slitsomt i lengden. Det er litt som å høre på en 10-åring som nettopp har lært seg et nytt banneord og må gjenta det i det uendelige.

Zombiemedaljer

Selv om du er bevæpnet med motorsag kan du ikke bare la Juliet løpe inn og hakke løs på de levende døde. Fjerner du all pynten, den syke humoren og de vittige replikkene sitter du igjen med et enkelt, men tilfredsstillende hugg-og-slå-spill. Du må først myke opp dine motstandere med lette, raske slag, før du kan gyve løs med et kraftig sving med motorsagen. Juliets ferdigheter som duskedame kommer godt med når du må lamslå zombier. Motorsagen viser seg også å være et nyttig verktøy, da den også kan brukes som granatkaster, mobiltelefon og rakettmotor

Kampsystemet blir dessverre aldri spesielt dypt, og mangler den ballettaktige flyten man finner i et Devil May Cry eller Bayonetta. Selv om du ofte ender opp med å bruke de samme angrepskombinasjonene blir zombieslakten heldigvis aldri kjedelig. Nye typer fiender dukker stadig opp for å gjøre ting mer utfordrende, og du må stadig redde Juliets klassekamerater fra de levende døde. Klarer du ikke dette vender de selv tilbake som zombier, slik at du må bekjempe dem.

Falne zombier gir deg medaljer som du kan bruke til å oppgradere Juliets ferdigheter og kjøpe nye angrepskombinasjoner og nye antrekk. Dreper du tre eller flere zombier med motorsag samtidig utløser du såkalt «Sparkle Hunting» som utbetaler ekstra medaljer. Er du en flittig zombiejeger kan du tjene nok medaljer til en fullt oppgradert Juliet innen spillet er omme, men spillet blir aldri vanskelig nok til at du behøver å spille gjennom samme nivå flere ganger.

«Sparkle Hunting» i aksjon.
«Sparkle Hunting» i aksjon.

Juliets kjæreste Nick bidrar også i zombieslakten på sin unike måte. Det å kun være et snakkende hode viser seg å komme med visse fordeler da Nick kan brukes både som slegge og prosjektil. Hodet hans kan også settes på zombiekropper uten egne hoder for å forsere hindringer og løse raske gåter. Fokuset er likevel på spenning og action, så noen skikkelig hjernevridere må du lete lenge etter. Spillets satiriske tilnærming til objektifisering av karakterer i dataspill tas enda lenger ved den bokstavelige objektifiseringen av Nick. Som bare et snakkende hode blir han et slags motetilbehør for Juliet som stadig snakker om hvor kult det er med kjæreste uten kropp. Han nedverdiges opptil flere ganger og kan ikke gjøre annet enn å slenge ut tørrvittige bemerkninger over hvor kjip hans nåværende situasjon er.

For de med samlemani har Lollipop Chainsaw mye å by på. Ved første gjennomspilling låses det opp ekstra kostymer du kan kjøpe, i tillegg til ekstra musikk og konseptbilder. På normal vanskelighetsgrad vil hele spillet ta mellom seks og åtte timer å gjennomføre, men rangeringstabeller og muligheten til å gjennomføre spillet på vanskelighetsgrader utvider spilletiden noe. På ulike vanskelighetsgrader utbetales forskjellige mengder medaljer og helbredende gjenstander finnes på andre steder enn tidligere.

Grunge og exploitation møter pop

Der andre zombiespill velter seg i blod, gørr, innvoller og avkappede lemmer velger Lollipop Chainsaw å gå en annen vei. Når Juliet dreper en zombie spruter sårene av glitter, regnbuer og rosa hjerter. Dette skaper et morsomt alternativ til den vanlige gørra samtidig som den gjenspeiler Juliets personlighet og hvor glad hun er i å drepe de levende døde. Resten av spillet er også ikledd sterke farger og stor variasjon i nivåenes visuelle uttrykk. San Romero High School ser ut som en vanlig skole, med rød murstein og grå gulv, mens Fulcis arkade er et pastellfarget mareritt hentet rett ut fra Tron-filmene.

Mye av spillet henter altså inspirasjon fra 70-tallets exploitation-filmer, og mye av grensesnittet er dekket av en filmeffekt som gjør bildene kornete. For meg er det den perfekte lille detaljen som hever spillet et par ekstra hakk. De ferdiglagde mellomsekvensene er ofte presentert som tegnefilmsekvenser med den samme kornete effekten over seg. Det gjør det grafiske uttrykket mer gjennomført og skaper en heftig grunge-estetikk.

Et stykk velutrustet kvinnfolk. Motorsagen er ganske stilig også.
Et stykk velutrustet kvinnfolk. Motorsagen er ganske stilig også.

Dessverre er ikke nivådesignet spesielt spennende. På sitt mest interessante skyter du ned flyvende tallerkener dekket av discolys og skjærer zombievikinger i to på et spøkelsesskip, men disse øyeblikkene er få og det er langt mellom dem. Stort sett løper du gjennom de samme korridorene kledd i ulike former og farger. Det gjør opplevelsen litt ensformig til tider, men du hakker opp nok zombier og belønnes med nok fargesprakende effekter til at det sjeldent blir et gjennomgående problem. Den saftige humoren og tøysete kommentarene til både Juliet og Nick hjelper også med å løse opp eventuell ensformighet.

Brettene oppleves forøvrig som litt lange, og kunne godt vært delt inn i to eller tre mindre deler med et lagringspunkt innimellom.

Den musikalske siden av spillet er mer eklektisk og variert enn den visuelle. Lydsporet i hvert brett gjenspeiler den musikalske stilen til rockelorden som venter deg, og nok en gang er det Akira Yamaoka som står bak musikken, med litt hjelp fra Jimmy Urine fra Mindless Self Indulgence. Med hele 60 låter å velge mellom er variasjonen stor. Juliets personlige pop-favoritter er også velrepresentert. Aldri før har jeg hørt mer passende bruk av Toni Basils «Hey Mickey» eller «You Spin Me Round (Like a Record)» av Dead or Alive. Kontrasten er stor, men låtene føles aldri malplassert.

Konklusjon

Lollipop Chainsaw er en unik, morsom og spennende spillopplevelse som dessverre er over litt for fort. Med bare sju nivåer som kan gjennomføres på under én time vil du nok ikke bruke mer enn en kveld på spillet. Likevel var det nok humor, zombier og interessante vridninger i spillmekanikken til at jeg aldri kjedet meg eller irriterte meg over det spillet serverte. I motsetning til «Suda 51»s tidligere spill måtte jeg aldri kjempe mot dårlig kontrolloppsett, et irriterende kamera eller billige forsøk på å gi utfordringer.

Zombier oppfører seg ikke bare likt, de har også like klær.
Zombier oppfører seg ikke bare likt, de har også like klær.

Historien i spillet er intet mindre enn tull og tøys, men kikker du lenge nok under panseret finner du et gjennomtenkt og reflektert satirisk blikk på dataspillene og de som spiller dem. Humoren er både pubertal og sjåvinistisk, men sitter som et skudd og fikk meg til å gapskratte flere ganger. De popkulturelle referanser til andre zombiefilmer er det fargerike strøsselet på en allerede velsmakende kake.

Til tross for noen små incentiver er det lite som oppfordrer deg til å gjenta spillet flere ganger, med mindre du har samlemani. Dette er synd, for hadde Lollipop Chainsaw vært lengre, med større gjenspillingsverdi og innhold kunne det ha blitt et moderne mesterverk. Likevel er både utgangspunktet og gjennomførelsen såpass interessant at jeg måtte spille videre, bare for å se hva som ventet bak neste sving. Lollipop Chainsaw er et unikt stykke popkunst i en spillverden som ofte tar seg selv litt for seriøst.

Lollipop Chainsaw er i salg for Xbox 360 og PlayStation 3 (testet).

Les også: – Vi må slutte med ultravolden
Les også: Sniktitt på Resident Evil 6

Vurdering


Lollipop Chainsaw PS3 PS3 8/10 X360

Spilldetaljer

  • Lanseringsdato: 15. juni 2012
  • Plattform: PlayStation 3
  • Utgiver: Warner Bros.
  • Utvikler: Grasshopper Manufacture

Kommentarer (25)

Forsiden akkurat nå

Til toppen