Anmeldelse

March of the Eagles

Vis Napoleon hvem som er den beste hærføreren.

Svenske Paradox Interactive har på mange måter etablert seg som kongen av storstrategi. Med spillserier som Europa Universalis og Crusader Kings har de kapret strategilystne fans verden over.

I disse strategispillene står du fritt til å skape din egen historie. Hele verden er åpen for dine føtter, og det er bokstavelig talt hundrevis av valg man kan ta. Læringskurven er bratt, og det er nok mange som gir opp før de i det hele tatt har skjønt hva spillet dreier seg om.

Med March of the Eagles vil svenskene endre på dette. De har komprimert størrelsen på spillet, tidsperioden det spenner og i tillegg gitt spillerne muligheten til å vinne, til forskjell fra de overnevnte seriene.

De har gjort veldig mye riktig, dette er underholdende hærføring.

Mye informasjon

March of the Eagles tar for seg Europa under Napoleonskrigen. Vi starter i 1805, og spiller fram til 1820. Europa var i krig, og den franske armeen med Napolean Bonaparte i spissen spiste seg større og større. Det var ikke før det katastrofale invasjonsforsøket på Russland den franske hærføreren etter hvert måtte se seg besiret av motstanderne.

Nå har du muligheten til å endre historien, og se om du kan lede franskmennene til total europeisk dominans. Eller kanskje du heller vil dominere det europeiske kontinentet som Russland, Sverige, eller et annet av de valgbare landene?

Paradox har krympet det grandiose ved storstrategi med March of the Eagles. Et av grepene de har gjort er å konsentrere spillet rundt bare Europa, i motsetning til Europa Universalis der hvert eneste land i hele verden kan styres. En annen vesentlig forskjell er at hvert land har ulike kriterier for seier.

Man må erobre visse landområder for å oppnå seier, både innlands og langs kysten. Samtidig må man prøve å forhindre at andre land oppnår sine seierskriterier i prosessen. Den kunstige intelligensen spiller smart i jakten på disse, og det er en logikk bak invasjonene de foretar seg. Frankrike vil for eksempel ikke gå inn i Preussen uten grunn, da de har viktige områder de må ta der for å vinne.

Disse målene gir det hele en tydelig retning, og gjør det lettere for uerfarne spillere av denne sjangeren å begynne. Etter å ha startet spillet med å velge et land, venter en relativt tøff læringskurve. Til tross for en ganske god opplæringsdel er spillet vanskelig å få tak på de første timene. Mye fordi det er utrolig mye informasjon som kastes din vei, samt at det er veldig mye å gjøre i spillet.

Vanskelige valg

Her skal det balanseres mellom styrker på land, styrke på vann og at man har en stor nok arbeidsstyrke og reserver slik at styrkene ikke dør av sult og fordervelse. Man må balansere økonomien i landet, sørge for at landet ikke går i opprør, og passe egne landegrenser.

I mitt første spill som Sverige startet jeg med friskt mot. Jeg opparbeidet meg en stor hær og planla å invadere danskstyrte Norge. Jeg marsjerte over landegrensene med Kristiania og Trondheim som hovedmål. Det jeg på dette tidspunktet ikke hadde lært meg, var at man kunne inngå allianser med andre nasjoner. Jeg fikk smertelig erfare at danskene hadde en allianse med engelskmennene, som stilte opp med en enorm hærskare og regelrett feide gulvet med meg.

Den norske invasjonen endte med et betydelig tap av landeområder, og som svenskekonge krøp jeg i skjul i Stockholm i mange år. Ikke veldig moro der og da, men i det minste lærerikt. Alle trekk i spillet, alle invasjoner og erobringer må gjennomtenkes. Hvilke land som er i allianser, hvordan de står i forhold til deg og hvilke landområder de kontrollerer må tas hensyn til.

Hærstyrkene kan bygges på to ulike måter. Du kan gjøre det ved å velge et landområde du styrer, og så velge en av mange ulike typer enheter. Her finnes det riddere med hest, kanoner, og masse ulike enheter til fots. De har ulik pris, og har ulike styrker og svakheter. Noen er sterkere i angrep, men beveger seg utrolig sakte over land. Andre er raske, men duger nesten ikke til annet enn det. En annen måte å gjøre dette på er å la spillet styre hvor mannskapet bygges. Ikke alltid like praktisk, da styrker som blir plassert midt i Russland bruker lang tid på å komme dit de trengs.

Når man først skal kjempe en kamp, går det meste automatisk. Man kan styre hvilke enheter som skal danne flanker, midttropp og reserver, men utenom dette har man ingen innflytelse på resultatet. Hvor man kjemper, og hva man møter har derimot noe å si. En svak, men rask hær har lite å stille opp med mot kanoner og riflemenn beleiret i en by.

Idepoeng er noe man får ved å krige, og man får fler ved tap enn seier. Tanken bak dette er at Frankrike i denne tidsperioden revolusjonerte krigføring, og det var nederlagene de andre nasjonene lærte av. I spillet er Frankrike den sterkeste nasjonen ved starten, og det er opp til de andre nasjonene å ta igjen forspranget. Idepoengene er måten dette visualiseres i spillet. Disse poengene kan brukes til å oppgradere ulike deler av nasjonen. Kan være du vil at infanteritroppene skal gjøre mer skade, eller at nasjonen din samler inn litt mer penger hver måned. Hvor man putter poengene har en stor effekt på tilnærming til spillet, og gjør at man gjerne vil prøve flere ganger for å se hvordan ting kan endre seg.

Den svenske flåten

Mange slike idepoeng ble samlet i det nedverdigende invasjonsforsøket mitt i Norge. I etterkant bygget jeg opp den svenske flåten i stede. Jeg bygde båter så lenge ressurslageret holdt, ingikk allianser og lånte penger. Jeg fikk mektige venner, og så meg ut et par enklere mål som neste angrep. Det gikk ikke fort fram, men tålmodig viste seg å være smart. Jeg sendte flåten mot øst, og fikk tatt et par landeområder fra Preussen med ganske overbevisende taktiske trekk.

Deretter forhandlet vi om fred, der visse områder ble gitt til meg som en del av avtalen. Politikk er, sammen med oppbygging av hæren, en av de tingene man bruker mye tid på. Du kan inngå pakter og allianser, gi militær støtte og love å trofast stille opp når nøden er størst. Man kan erklære krig mot en nasjon, bare pass på hvem vennene deres er først. Både det politiske og økonomiske systemet er forenklet sammenlignet med for eksempel Europa Universalis, og bidrar til å gi spillet et mer krigsrettet fokus.

En typisk runde i enspiller varer mellom seks og åtte timer. Mitt nåværenede prosjekt er å gjøre Norge/Danmark til den største nasjonen i Europa. Sverige er under min makt, og jeg har sett meg ut Nord-Europa som neste mål. Fra å ha vært en uerfaren spiller i denne sjangeren, sitter jeg nå og tenker igjennom neste trekk på jobb, mens jeg ser på TV eller spiser middag.

Enspiller kan derimot bli kjedelig om du har spilt deg gjennom mer enn en runde med flerspiller. Finner du en gruppe spillere som kan sitte mer enn seks timer i strekk, har du en god dose moro foran deg. Premissene i spillet er de samme, men temperaturen er adskillig høyere når andre mennesker er involvert. Løgner, løftebrudd og brutte allianser blir hverdagskost, og du kan ikke stole på noen.

Det er utrolig tilfredsstillende å greie å manipulere to nasjoner til krig, og vite at du selv står igjen som vinner uten å ha ofret en eneste mann. Flerspillerdelen har to store svakheter, der den ene er at det tar veldig lang tid uten mulighet for å logge av. Paradox' lobbysystem er kronglete og dårlig designet. Mye trykking og styr må til, men når man først er inne er det utrolig morsomt.

Konklusjon

March of the Eagles er et spill som tilsynelatende sikter seg inn mot spillere kjent med sjangeren det tilhører. Det stemmer til dels, men endringene og forenklingene de har gjort gjør det til et perfekt sted å starte for storstrateginysgjerrige.

Tydelige mål for seier, forenklet økonomi og politikk gjør at spillet får en mer fokusert retning. Det er ikke like stort og åpent som andre titler fra Paradox, samtidig holder det på kompleksiteten og strukturen slik at spillet fremstår som et spill verdig sjangeren. Som spiller må du hele tiden balansere styrker med mannskap, økonomien må holdes stabil og allianser må pleies.

Hvert trekk må overveies, og man lærer seg å tenke nøye over det neste landet å invadere. Mestringsfølelsen av å faktisk vinne etter å ha overlevd alle 15 årene med spilltid er herlig, og lysten etter å gjøre det igjen med en annen nasjon er stor. Enda større er fornøyelsen i flerspiller.

Allianser lages og brytes, vennskap settes på prøve og kamper diskuteres høylytt både underveis og i etterkant. Enspillerdelen er morsom, men ikke i nærheten av hvordan en kamp med en gjeng gode venner kan utarte seg.

March of the Eagles er et meget bra strategispill, en god inngangsbillett til sjangeren og et spill som kan stjele manger timer av dagen din. Både mens du fysisk spiller, og ikke minst når du planlegger trekkene dine når du er borte fra datamaskinen.

Liker du denne type spill bør du også sjekke ut Europa Universalis III, Crusader Kings II eller Napoleon: Total War.

Spillet er testet på følgende PC-oppsett:

Vurdering


March of the Eagles Windows Windows 8/10

Spilldetaljer

  • Lanseringsdato: 18. februar 2013
  • Plattform: Windows
  • Utgiver: Paradox Entertainment
  • Utvikler: Paradox Entertainment

Beste priser

Ikke på lager 109,- Til butikk
Ikke på lager 109,- Til butikk

Kommentarer (8)

Forsiden akkurat nå

Til toppen