Anmeldelse

Quantum Conundrum

Sjarmerende hjernetrimmer forsøker å ta opp arven etter Portal.

Det skapte overskrifter i spillpressen da spilldesigneren Kim Swift, en av mesterhjernene bak Portal, forlot drømmejobben hos Valve til fordel for den vesle, uavhengige utvikleren Airtight Games. Det spillmessige hoppet var imidlertid ikke like stort som det karrieremessige: Quantum Conundrum har mye til felles med Swifts gjennombruddspill.

Nå tenker du med dimensjoner

I likhet med Portal er Quantum Conundrum et førstepersons hjernetrim/plattformspill. Her spiller du en liten guttunge som kommer på besøk til onkelen din. Han er en «eksentrisk» vitenskapsmann, og er opptatt med et nytt prosjekt når du dukker opp. Ting går galt nesten umiddelbart, og han ender opp i en merkelig dimensjon. Dermed er det opp til deg å navigere deg gjennom herregårdshuset hans og redde dagen. Lettere sagt enn gjort.

Fluffy-dimensjonen.

Som Aperture Sciences underjordiske laboratorier er nemlig onkelens hus bygd opp av en lang serie vitenskapelige tester. Teknologien som testes er en hanske som lar deg hoppe mellom dimensjoner – hver med sine egne unike egenskaper. Det er viktig å påpeke at du forholder deg konstant i alle dimensjonene; det er kun verden rundt deg som endres.

Den første nye dimensjonen du får tilgang på kalles «fluffy dimension», og her er verden og tingene i den laget av samme mykt og lett tøystoff. Det vil si at hvis noe er for tungt til å flyttes i den normale dimensjonen, er det omtrent like lett som en tøybamse i «fluffy»-dimensjonen. Hvis du for eksempel trenger å knuse ei rute for å komme videre, og det tilfeldigvis ligger en safe i nærheten – for det gjør gjerne det i Quantum Conundrum – kan du hoppe over til «fluffy»-dimensjonen, enkelt løfte opp safen og kaste den mot ruta. Husk bare å hoppe tilbake til den normale dimensjonen igjen før safen treffer ruta, for den gjør ikke særlig mye skade så lenge den er i tøyform.

I løpet av spillet får du tilgang på tre andre dimensjoner. En av dem gjør alt mulig tungt som bly, en annen får tiden til å gå mye saktere og den siste snur opp ned på tyngdekraften. Igjen er det viktig å huske på at du ikke påvirkes direkte av dimensjonshoppingen selv, så du vil ikke fly rundt i langsom film eller kunne løpe opp-ned rundt på taket. I stedet må du manipulere miljøene rundt deg og slik at du kan bruke dimensjonenes unike egenskaper til din fordel. Et ordinært bord kan for eksempel forvandles til en effektiv heis om tyngdekraften er snudd på hodet.

Laserstråler er farlige. Det er lurt å ta deg god tid.

En serie uavhengige gåter

Hvert «rom» i spillet er en uavhengig utfordring hvor du må bruke stadig mer intrikate løsninger for å lykkes. I starten går det ganske glatt, men etter hvert som du får flere dimensjoner å holde styr på blir nøttene stadig mer krevende, og spillet har noen skikkelige hjerneknekkere å by på. Heldigvis er spillet veldig flink til å introdusere konseptene gradvis. Etter hvert som du får erfaring blir du i stand til å gjøre stadig mer intrikate ting, og mot slutten av spillet har du nærmest automatisert teknikker som ville slått pusten ut av deg hvis du fikk oppleve dem i starten.

Underveis støter du på massevis av hindringer og hjelpemidler, som laserkanoner, bæreroboter, trykksensitive plater og, kanskje viktigst av alt, dispensere som slenger ut potensielt uendelige mengder med alt fra sofaer til pappkasser. Gåtene er stort sett designet med én løsning i tankene, så hvis noe er tilgjengelig er det sannsynlig at du trenger det for å lykkes. Nøttene i spillet er overraskende varierte, og det er dessuten svært mange av dem, så på dette området fortjener utviklerne massevis av honnør.

Quantum Conundrum er på sitt aller beste når det presser deg mentalt, noe det gjør ganske ofte. Som andre gode hjernetrimspill har det den hyggelige effekten at det stadig får deg til å føle deg som en skikkelig smarting. Når man klarer noe vanskelig er det stadig fristende å gi seg selv et lite klapp på skulderen: Dette gjorde du virkelig godt. Herlig.

Alle dimensjonene har sin egen grafiske stil. Opp-ned-dimensjonen er grønnaktig.

Stress!

Men alt er ikke like herlig i Quantum Conundrum. Jo lenger du kommer i spillet, jo større krav stiller det til plattformferdigheter og hårfin timing, og noen ganger er det direkte djevelsk. I den siste halvdelen av spillet bikket det stadig over fra å være utfordrende og moro til å rett og slett være så frustrerende at jeg ved flere anledninger var på nippet til å rope stygge ord til datamaskinen.

De største utfordringene kommer når du må hoppe mellom flere ulike dimensjoner på rappen, og timingen må være helt perfekt. Det er så utrolig lett å trykke feil knapp og dermed havne i «fluffy»-dimensjonen når du egentlig skulle i «oppned-tyngdekraft»-dimensjonen, og et slikt feiltrykk er ofte fatalt.

Det er litt merkelig at spillet er så sadistisk. Den søte og familievennlige presentasjonen bærer preg av et spill som kan nytes av alle, og fokuset på hjernetrim gjør at det virker som et godt kjøp for gamere som ikke har de samme refleksene som kjernespillerne. Men spillet stiller tidvis enda høyere krav til reflekser og fingerferdigheter enn det gjør til spillernes gåteløsningsferdigheter. I tillegg er du ofte avhengig av at spillets fysikkmotor fungerer perfekt, og det er det ikke alltid den gjør. Når du har prøvd på samme sekvens 20 ganger og fysikken slår seg vrang akkurat den gangen du tror du skal lykkes – vel. De resulterende følelsene egner seg ikke på trykk.

Hint: Hold deg for all del unna den gule gørra.

Heldigvis fungerer balansen mellom gåteløsning og fingerferdigheter godt i store deler av spillet, og det er ikke slik at man sitter og lar seg konstant frustrere. Men de frustrerende sekvensene har en tendens til å overskygge helheten, både fordi frustrasjon er en overdøvende følelse i seg selv, og fordi man egentlig koser seg med spillet og vil komme seg videre for å oppleve mer av det, ikke stange mot samme håpløse utfordring igjen og igjen.

Et siste likhetstrekk med Portal-serien er snakkingen over høyttaleranlegget; onkelen din kommenterer hele tiden det du foretar deg, og kommer med en haug av vittigheter underveis. Han er imidlertid ingen GlaDOS, og vitsene fungerer bare halvveis. Quantum Conundrum bærer generelt et visst preg av å ikke ha blitt utviklet med superbudsjettet Portal-serien kan kose seg med. Selv om miljøene ser pene ut blir de raskt repetitive, og spesielt gjelder dette de små «vandresekvensene» mellom hvert gåterom. Her er det faktisk åpenbart at utviklerne bare har kopiert og limt inn samme rom flere ganger, og da kan man egentlig bare la være synes jeg.

Konklusjon

Det er fristende å beskrive Quantum Conundrum som Portals sjarmerende og intelligente, men også litt irriterende, lillebror. Den grunnleggende dimensjonshoppingen er kanskje tuftet på en helt annen mekanikk enn portalene storesøster Portal kan skilte med, men spillfølelsen er likevel ganske lik, og det samme er alt fra oppbygging av nivåer til måten tingene du gjør hele tiden kommenteres av en usynlig og nedlatende tilskuer.

Roboter kan hjelpe eller hindre.

Jeg er imponert over hvor varierte og smarte gåtene er, og på sitt beste er Quantum Conundrum en glimrende hjernetrimmer som det er skikkelig kos å spille. Men spillet viser seg ikke alltid fra sin beste side. Noen ganger stiller det rett og slett urimelige krav til fingerferdigheter og reflekser, og på sitt verste kan det være fryktelig frustrerende. I tillegg mangler det den siste finpussen som Portal-serien kan skilte med, og selv om det er urettferdig å forvente at Airtight Games har de samme ressursene som Valve er det vanskelig å ikke bli skuffet når man vandrer gjennom de eksakt samme korridorene for tredje og fjerde gangen.

Det er imidlertid umulig å være langsint på Quantum Conundrum, og når du er ferdig med spillet – etter syv-åtte timer, vil jeg tippe – kan du se tilbake på en stort sett positiv og underholdende opplevelse med mye moro. Er du på jakt etter litt hjernetrim, eller bare ønsker et spill i samme gate som Portal, bør du definitivt sjekke Quantum Conundrum – bare husk at det tidvis stiller langt høyere krav til reflekser og fingerferdigheter som det gjør til de små grå.

Quantum Conundrum er tilgjengelig nå på PC (Steam, Green Man Gaming og GamersGate) og kommer til PlayStation 3 og Xbox 360 i juli.

Siste fra forsiden