Et overraskende godt par som får for lite tid sammen.
Et overraskende godt par som får for lite tid sammen. (Foto: Square Enix.)

Undergraver følelsen Final Fantasy VII Remake klarte å gjengi fra det opprinnelige spillet

Intermission er en pekepinn på hvor Final Fantasy VII-universet kommer til å gå.

Da min venn og kollega Øystein Furevik anmeldte Final Fantasy VII Remake i fjor, skrev han at spillet «er på sitt beste alt vi kunne ha håpa på», samtidig som «meir er ikkje alltid betre. Denne gong er meir verre». Denne kritikken var jeg helt enig den gangen, og jeg forblir like enig i dag. Når vi nå har fått Intermission, en utvidelse som setter figuren Yuffie inn i frihetsforkjemperne Avalanches fortelling, får vi tydelige tegn på at «mer» er kommet for å bli. Faktisk kan det se ut som at Square Enix holdt igjen i hovedspillet, for nå er det rene Kingdom Hearts 3-tilstander her.

Liten jente, stor by

Jeg skulle ønske det var flere åpne områder enn bare Sector 7 man kunne besøke. Foto: Andreas Bjørnbekk/Gamer.no

Intermission begynner brått. Yuffie, en figur som i originalen gjemmer seg et sted halvveis ute i disk 1 langt utenfor Midgar, har nå ankommet storbyen. Her skal hun linke opp med Avalanche, modergruppen til den utstøtte ekstremist-grenen ledet av Barret Wallace. Sammen med landsmannen Sonon – som har oppholdt seg i Midgar i en lenger periode, skal de stjele hemmelige materia-våpen fra det mektige Shinra-selskapet.

Intermission tar oss som sagt tilbake med til Midgar, men gjør dessverre lite ut av muligheten. I det hele tatt er alle de nye områdene lukkede fabrikk-seksjoner som enten er basert på bokstavelig talt søppel eller mer av det vi så i originalen, som innsiden av Shinras testfasiliteter. Jeg ble rett og slett overrasket av hvor lite Intermission tilbød av nye figurer, kule steder eller spennende historiedeler, og av hvor kjapt det hele unnagikk. For selv om Intermission bygger på det ofte fantastiske hovedspillet, er det rart hvor lite av sjarmen som har blitt igjen. Intermission tok rundt fire timer å fullføre, men man kan skvise noen ekstra timer ut av det hvis man vil fullføre sidestoffet som i all hovedsak dreier seg rundt mini-spillet Fort Condor.

Nå er ikke fire timer nødvendigvis veldig lite for en utvidelse, men problemet er heller innholdet som gjør at timene ruller unna raskt - ikke fordi det er ekstremt bra hele tiden, men fordi oppgavene man utfører tar tid og foregår i kjedelige områder. Jeg tror det er med på å gjøre at man ikke husker helt hva som har foregått - alt er så likt seg selv, så man kjenner ikke på følelsen av å oppdage noe nytt eller bli fortalt en helhetlig fortelling som gir mening på en såpass kort tid.  Intermission er nå bare en utvidelse, men en som naturligvis forsøker å engasjere med en begynnelse, midt, og slutt. For meg var det mye mer begynnelse og slutt enn et midtpunkt, og det er en del av problemet.

Sonon er nok noe av det beste ved utvidelsen. Foto: Andreas Bjørnbekk/Gamer.no

Hvis du har spilt originalen husker du kanskje at Fort Condor er et ekte sted i denne verden hvor du må forsvare en liten landsby fra en Shinra-invasjon. Vel, hvis man ikke hadde fått nok av å få senere seksjoner presset inn i Midgar, merker jeg mer enn noen gang at spørsmålstegnene begynner å dukke opp. Fort Condor er nå blitt et mini-spill i tårnforsvarsstil, og selv om det ser en hel del penere ut enn det gjorde i 1997, gjør det nå mye mindre inntrykk. Det er greit nok å flytte noen soldater rundt omkring i håp om å ødelegge fiendens base før din egen sprenges i fillebiter, men jeg orket ikke spille mer enn et par kamper før jeg gikk lei.

En av grunnene til det er hvor enkelt det fremstår. Vi får plasserer soldater rundt på slagmarken ettersom du venter på å få nok "ATB"-poeng til å kjøpe dem, og det samme gjelder for motstanderen. Sånn sett fungerer det enkelt nok, og det er ikke noe stort problem å komme seg gjennom de få påbudte kampene. Likevel er det bare ikke spennende nok, ikke taktisk nok, og ikke viktig nok til å gjøre at jeg heller vil spille et slag Fort Condor enn å se hva som skjer videre med Yuffie. Det fungerer i det hele tatt mer som en fartsdump enn noe annet, og selv om jeg er sikker på at man kan ha det gøy med det i ettertid, ledet det mer til å gjøre spillets første halvdel noe mer saktegående enn noe annet. 

Morsomt er det at baren The Happy Turtle er tilbake, som i originalen var en nokså bortgjemt juvel som gjorde sitt inntog mye senere i spillet. Likevel fremstår dagens Happy Turtle så absurd og så frempå at det gjør det veldig rart at vi ikke så noe til denne ekstremt kjente baren i hovedspillet (som foregår på samme tid). Sammen gjør dette at noe av sjarmen, dysterheten og den unike følelsen fra hovedspillet (for ikke å snakke om originalen) begynner å visne. Spillegleden reddes heldigvis noe inn av at musikken er så kul som den er, med både nye toner og gamle låter i en nykomponert stil. 

Yuffie fra Wutai

Fort Condor er ikke mye mer enn tidsforbruk. Foto: Andreas Bjørnbekk/Gamer.no

Det kommer kanskje ikke som noen overraskelse at Yuffie skiller seg fra resten av gjengen vi er blitt kjent med. Hun er tross alt – og ja, jeg mener «tross alt» er en riktig beskrivelse her – en 16 år gammel jente med glimt i øyet som ikke tar dritt fra noen. At hun ikke passer inn i denne i utgangspunktet mørke byen er åpenbart med en gang, men så har også Midgar blitt en god del lysere enn byen var i 1997 - og Sector 7 virker mer avslappet enn i hovedspillet selv. Yuffie oppfører seg som om verden her hennes scene, og er like naiv som hun er en fanatisk forkjemper for Wutais selvstendighet og Shinras og Midgars svekkelse. Wutai har nemlig tidligere kriget mot Midgar, og Yuffie er i byen for å hevne nasjonen sin.

Selv om mye ved Yuffie gjør at hun virker litt vel barnslig og ensformig, har Square Enix likevel klart å legge til rette for at hennes ekstremisme ofte blir mer sjarmerende enn irriterende. Det er noe jeg ikke trodde jeg skulle skrive. Likevel er det noe pinlig ved at en 16-åring ofte oppfører seg som om hun er 6, for Yuffie fremstår som en person med litt vel mye luft mellom ørene. Dette kunne kanskje vært en kritikk man kunne rettet mot den originale figuren også, men det gjør ikke saken noe bedre. Vi har faktisk å gjøre med en barnesoldat her. 

Yuffie er overraskende sjarmerende til tross for hvor ensidig hun er. Foto: Andreas Bjørnbekk/Gamer.no

Samtidig har vi Sonon, som inntar rollen som utvidelsens mentor til tross for at Yuffie er sjefen hans. Han er en kjekk og tøff kriger, og sammenlignet Yuffie er han stoisismen selv. De fungerer heldigvis relativt godt som par både i og utenfor kampscenen, men spesielt i sistnevnte er det stilig hvordan man kan kombinere angrep slik at man på visse måter styrer Yuffie og Sonon samtidig. Blant annet kan man låse opp angrep som gjør at man aktivt kan bruke Sonon i spillet sitt, det til tross for at man faktisk ikke kan ta kontroll over ham og løpe rundt som lar seg gjøre med alle de forskjellige figurene i hovedspillet.

Yuffie er en kjapp kriger som minner en del om Tifa i måten de slåss på. Hun hopper og spretter, og kan bruke ninjastjernen sin for å treffe fiender på avstand samtidig som hun kan skyte seg mot den etter å ha kastet. Slik kan man komme seg fra ett punkt til et annet kjapt, og selv om hun ikke nødvendigvis gjør så mye skade per angrep, er det kult hvor smidig Yuffie styres. Samtidig kan hun bruke magi for å gjøre mest mulig skade avhengig av hvilke elementer fienden er svak mot, og sammen med Sonon kan man benytte seg av "abilities" som kombinerer angrep fra begge. At hun ikke tåler så mye gjør at man må trippe noe mer forsiktig enn man gjør som Cloud, men heldigvis har man Sonon ved sin side som ofrer seg hver gang du skulle dø før ham.

Likevel gjør utvidelsens lengde - og introduksjonen av disse nye figurene - at jeg ikke kjenner på følelsen av å utvikle figurene jeg spiller på samme måte som i hovedspillet. Det er en naturlig konsekvens når man bare får en håndfull timer å leke seg med helt nye figurer. 

Gjensyn med Shinra-Scarlet. Foto: Andreas Bjørnbekk/Gamer.no

Vi får også mulighet til å ødelegge kasser og aktivere gjenstander fra avstand ved å kaste Yuffies bommerang (ved å trykke trekant), men dette fremstår aldri som mer enn en gimmick.

De håpløst unødvendige tilleggene

Det verste med Intermission er at Square Enix i enda mindre grad enn for et år siden har latt seg binde av den opprinnelige fortellingen. Det viser seg nemlig at Shinras eksperimenter går helt av skaftet, og vi får til og med en figur som får kraften sin fra «darkness», mørk energi (minner veldig om Kingdom Hearts). Det er jæskla parodisk, og blir mer latterlig enn dramatisk. Det skal likevel nevnes at dette innslaget nok er trukket fra temaer utforsket i spin-off-spillet Dirge of Cerberus, men å presse det inn i denne lille utvidelsen blir rett og slett for mye.

Vi får et lite gjensyn med gjengen. Foto: Andreas Bjørnbekk/Gamer.no

Samtidig ødelegger det noe av det bedre ved Intermission – øyeblikkene hvor Sonon og Yuffie har ordentlige samtaler om forholdet mellom Wutai og Midgar, bakgrunnsfortellinger hvor vi får vite om Sonon og hans motivasjoner, og rett og slett Final Fantasy VII som et i utgangspunktet relativt jordnært eventyr. Jeg har ikke peiling på hvor «serien» kommer til å gå neste gang, men noe som frustrerer er at den nye «slutten» tar fra oss følelsen av å slippe ut av Midgar selv, for nå blir vi servert gjennom en egen filmsekvens gjengen som tusler langt vekk fra byen.

Konklusjon

Intermission er en blandet pakke. For selv om det er gode ting her – som kampsystemet, musikken, grafikken og det faktumet at vi igjen befinner oss i Midgar – er det ikke mye nytt som interesserer. Det eneste må være forholdet mellom Yuffie og Sonon, og kampsystemet som endres noe via par-dynamikken mellom dem. Ellers er det mer overnaturlige greier som reiser flere spørsmål enn svar (som alltid er meningen, men som på et tidspunkt blir for dumt), og enda mer lystighet (i form av Fort Condor og Happy Turtle) som svekkers Midgars troverdighet som en mørk og autoritær by.

At vi for det meste befinner oss i kjedelige områder er heller ikke spesielt morsomt, og der Final Fantasy VII Remake faktisk klarte å ta seg tid med diverse scener og sakke farten der det gjaldt, er det meste av denne forsiktigheten nå kastet ut av vinduet. For når alt er sagt og gjort tror jeg ikke Intermission vil være verdt det for andre enn de med spesiell – eller kanskje de med morbid – interesse for å se hvilken retning spillene vil ta.

Vurdering

"Intermission er en blandet pakke."

Final Fantasy VII Remake - Intermission

PS5
Slippdato: 10. juni 2021
Utvikler: Square Enix
Utgiver: Square Enix

Kommentarer (11)

Forsiden akkurat nå

Til toppen