ANMELDELSE: Iron Man VR
(Foto: Camouflaj)

Superkrefter uten kvalme

VR-utgaven av Iron Man er fartsfylt, spennende og bruker VR svært godt.

VR er teknologi som på mange måter er med på å forsterke alle inntrykk og elementer ved et spill: Gåteløsning blir ekstra gåtefullt i spill som The Room VR; eventyr kommer langt mer til live i spill som Déraciné; mens Beat Saber på subtilt vis har funnet opp rytmespillsjangeren på nytt.

Å kaste seg utfor en høyblokk, fly langs enorme dalsøkk og holde følge med jetfly langt til værs er derfor VR-aktiviteter jeg egentlig holder meg unna. Et par uheldige møter med meget ubehagelig VR-kvalme tidlig i PlayStation VRs levetid har satt ganske dype spor, og derfor trodde jeg at Iron Man VR var et spill jeg bare kunne drømme om å kare meg gjennom.

Jeg tok likevel sjansen da anledningen bød seg, og det angrer jeg virkelig ikke på nå.

Her går det unna. Bilde: Espen Jansen/Gamer.no

Jeg kan fly, jeg kan fly!

For Iron Man VR gjør meg ikke kvalm. Det i seg selv er ganske utrolig, all den tid man basker fram og tilbake i enorm fart i løse luften. Spillet lar deg riktignok ikke slå kollbøtte eller utføre andre ekstraordinære stunts, og man oppfordres til å benytte seg av kjente og kjære metoder for å snu seg raskt til høyre eller venstre, men ellers står man fritt til å gjøre omtrent hva man vil. 

Som seg hør og bør er Iron Man-drakten utstyrt med raketter på armer og føtter, slik at man hele tiden flyr motsatt vei av der man peker håndflatene sine. For å fly framover må man rette armene ut bak seg, mens man bremser ved å flytte hendene ut foran kroppen sin. Man svinger gradvis ved å flytte hodet til siden, og slik sørger spillet for at det aldri blir for voldsomt.

Men det går altså fryktelig unna, og når man senere i spillet må unngå fiender og prosjektiler ved å fly både framover, bakover og til siden på kort tid, er det all grunn til å bli spysjuk. Det er i hvert fall det jeg forventer idet jeg begynner å nærme meg to timer spilt uten pause, men jeg blir aldri så dårlig som det jeg frykter. 

Man merker selvfølgelig regelmessig kribling i mageregionen – noe annet hadde vært skuffende for et spill hvor man liksom skal fly i 400 kilometer i timen – men det er nesten bare av det gode slaget. 

Et kjent ansikt. Bilde: Espen Jansen/Gamer.no

Slått av flaggermusen

Historien i spillet er også «nesten bare god». Her inntar vi skoene til Tony Stark en stund etter at han blir gjenfødt som Iron Man. Superheltrollen er tydelig etablert, og Stark har for lengst lagt våpenproduksjonen på hylla. Ting går egentlig veldig bra for mangemilliardæren, helt til han plutselig hjemsøkes av gjenferd fra fortiden. Bokstavelig talt.

Den flyktige skurkeskikkelsen Ghost (best kjent for sin opptreden i MCU-filmen Ant-Man and the Wasp) har nemlig en høne å plukke med oss. Når hun i tillegg hacker gammel Stark-teknologi for å angripe flere strategiske mål på tvers av kloden, må Iron Man legge ut på heisatur for å ødelegge sine forhenværende droner og spore opp slemmingene.

Tatt på senga. Bilde: Espen Jansen/Gamer.no

Det er et ganske typisk plott som ikke gjør enormt mye for å skille seg fra andre superheltfortellinger, men blir øyeblikkelig mer interessant i kraft av å foregå i VR. Underveis får vi stifte bekjentskap med alt fra FRIDAY til Pepper Potts, og det er spennende å se disse relativt kjente skikkelsene i «levende live».

Jeg føler likevel aldri at jeg er Iron Man, og det er mye på grunn av spillets største aber: lasteskjermer. Spillet er nemlig stappfullt av små og store lasteskjermer, og disse tar ganske mye av piffen ut av innlevelsen. Det er én ting at spillet må laste inn nye kapitler og den slags, men når det i tillegg er mindre lasteskjermer innad i hvert kapittel, blir det for mye av det dårlige.

Til syvende og sist kunne også handlingen vært hakket mer interessant med flere direkte og indirekte tilknytninger til Iron Mans univers. Jeg kan ikke unngå å sammenligne Iron Man VR med Batman: Arkham VR, og akkurat her er Batmans VR-eventyr flere hestehoder foran.

Drona i været! Bilde: Espen Jansen/Gamer.no

Mer av det samme

Iron Man VR utklasser derimot flaggermusen på spillbarhet: Ved siden av å fly rakettdrakt gjennom skyene, bruker man nemlig også tiden på å skyte på og unngå å bli skutt av hissige fiender. Dette er for det meste droner av ulike slag, men de er likefremt spennende motstand som krever at man er flink til å gjøre flere ting om gangen.

Én dronetype operer for eksempel som en stridsvogn som fyrer av bøttelass med missiler man må plaffe ned, mens en annen fyrer av laserstråler før den deaktiverer skjoldet sitt. Man har flere våpen å velge mellom for å takle de ulike fiendene, inkludert Iron Mans velkjente laserskudd, rakettdrevne knyttneveslag og bomber man fyrer av ved å bøye håndflaten nedover.

Det er noe i meg som ønsker å spille videre.

Det går ofte en kule varmt – jeg får som regel jobben gjort, men jeg føler aldri at jeg har helt kontroll. Dette blir også tydelig når jeg begir meg ut på tidsutfordringer, hvor jeg rett som det er presterer langt under det spillet mener jeg bør. Jeg får aldri dreisen på de små detaljene i Iron Man VR, i hvert fall ikke foreløpig.

Spillet har ganske mye ekstra innhold å bryne seg på, og selv om jeg egentlig kjenner at jeg er litt mett etter den snaut seks timer lange historien – med ganske like oppdrag, fiender og bare fem-seks unike omgivelser – er det også noe i meg som ønsker å spille videre. 

Det kan skje litt mye av og til. Bilde: Espen Jansen/Gamer.no

Konklusjon

Iron Man VR er fartsfylt, lekent og byr på massevis av spennende arkademoro. Det mest imponerende med spillet er imidlertid hvor godt optimalisert det tilsynelatende er. Jeg har lenge vegret meg for å gi meg i fatt med de hissigste VR-spillene – hvor man beveger seg forover og bakover i forrykende fart uten at kroppen følger med – men det er virkelig ikke noe problem her. 

Hva er en superhelt uten «sidekicks»? Bilde: Espen Jansen/Gamer.no

Det kiler riktignok litt i magen når man gir seg i kast med flyturer over Malibu, Shanghai og kasakhstanske ørkener, men det blir aldri så ubehagelig at det går utover spillingen. Og det er utrolig overraskende, all den tid man flyr fram og tilbake i et enormt tempo for å unngå prosjektiler og fiender midt i løse luften.

Dette kan imidlertid ha kostet, for Iron Man VR sliter dessverre på et par andre områder. Det aller verste er nok spillets uendelige og utallige lasteskjermer. Disse stykker ikke bare opp hvert kapittel, men kommer også slengt inn midt i handlingen, slik som når man går ned i garasjen eller inn i Shields hovedkvarter.

Historien lider for dette, samtidig som det gjerne også kunne vært en del mer variasjon i både fiender, gjøremål og omgivelser. Presisjon føler jeg også at det mangler litt av, spesielt når spillet gjør det tydelig at det forventer at jeg er flerfoldige ganger mer presis og rask enn det jeg føler er mulig.

Disse ferdighetene kan det likevel hende man oppnår over tid, og sånn sett er det flott at Iron Man VR faktisk er spennende og innholdsrikt nok til å holde meg engasjert en liten stund til. Det er ganske gøy å leke rakettdrevet fantasillionær tross alt.

Iron Man VR er eksklusivt tilgjengelig på PlayStation 4. Spillet krever at du har PlayStation VR-headset og Move-kontrollere. Det er mulig å spille både stående (anbefalt) og sittende. For andre solide VR-spill, anbefaler vi Batman: Arkham VR og SUPERHOT VR.

Vurdering

"Fartsfylt, spennende og helt uten kvalme."

Kommentarer (0)

Forsiden akkurat nå

Til toppen