FEATURE: Her er våre personlige favorittspill fra 2017

Feature Skribentenes favoritter fra 2017

Her er våre personlige favorittspill fra 2017

Hele 14 skribenter forteller om sine fem favoritter.

Tirsdag kunne dere lese redaksjonens felleskåring over årets beste spill. Og selv om vi har prøvd å gå litt bort fra å gjøre det som en popularitetskonkurranse, måtte det en haug av kompromiss mellom de ulike redaksjonsmedlemmene på plass for å få til noe som de fleske kunne si seg fornøyd med.

Heldigvis har skribentene (og e-sportansvarlig Erling) muligheten til å sette opp sine personlige lister med fem spillopplevelser som utmerket seg fra året. Noen selvsagte storspill er det å spore, men flere av oss har trukket frem noen mindre kjente perler.

Vi er også interesserte i å høre hvilke spill dere lesere setter høyest fra året som har vært. Over nyttår kan du være med på å stemme frem din favoritt. 

Her er skribentenes personlige favoritter fra 2017:

Espen JANSENS favoritter:

Tekken 7

 
  Bilde: Espen Jansen/Gamer.no

Tidligere i år la jeg velvillig ut om min nyfødte kjærlighet for slåssespillsjangeren og alt det herlige den har å by på – mye av æren for denne kjærligheten skal gå til det fantastiske For Honor som var med på å åpne inngangsportalen, men til syvende og sist er det nok Tekken 7 som står igjen som årets desidert beste slåssespill.

Det hadde ikke trengt å bli slik: På forhånd var det som lite som tydet på at jeg skulle ha så mye til overs for kamphanen, og det var nesten bare tilfeldig at deler av vennegjengen bestemte seg for å vende tilbake til de to foregående spillene i serien like før lanseringen av Tekken 7. Men slik gikk det altså til, og da vi først ble bitt av Tekken-basillen, viste det seg å være ekstremt vanskelig å legge det fra seg.

Tekken 7 lykkes så utrolig godt fordi det er underholdende og engasjerende uansett hvor god eller dårlig man er. Spennende figurer, enkle kombinasjonsangrep og sakte film drar deg grasiøst inn i opplevelsen, før man etter hvert oppdager at det skjuler seg et formelig hav av muligheter og adrenalinutløsende sammenstøt i dypet. Nå har jeg tilbragt opp mot 80 timer i skoene til favorittfiguren, Asuka, og jeg angrer ikke på et eneste sekund.

Tekken 7 gjør seg svært dårlig hvis man utelukkende spiller alene, men klarer man å samle et par kampklare venner, er dette spillmoro på et helt annet nivå.

Rime

 
 

Det er synd at ikke flere har spilt Rime – på overflaten virker det kanskje ikke som stort mer enn en løs sammenslåing av ICO og The Legend of Zelda, men i realiteten er dette en spillopplevelse som består av så utrolig mye mer.

Man kastes inn i rollen som en ungfole som våkner opp på en øde øy, hvor det etter hvert dukker opp flere og flere mystiske ting jo nærmere man kommer det enorme tårnet i midten av øya.

Rime henter således også inspirasjon fra korte mesterverk som Journey og Abzû, og sånn sett kunne det godt vart i to-tre timer uten at jeg hadde klagd på akkurat det, men i stedet er de første par timene bare begynnelsen. Etter å ha utforsket den første delen av øya, åpner et helt nytt univers seg for dine føtter, og det er like deler ærefrykt og spillglede som griper deg når dette skjer.

Til syvende og sist er det bare umåtelig spennende å traske rundt i disse interessante omgivelsene, mye takket være upåklagelig design, akkurat passe kompliserte gåter og et slående audiovisuelt samarbeid. Spesielt musikken skal ha mye skryt for å løfte opplevelsen til stadig nye høyder. Her er det elementer av Ringenes Herre, Studio Ghibli og spansk visesang, og det fungerer fantastisk godt, både i og utenfor spillet. Helt klart et av årets beste lydspor (ved siden av det like mektige og vakre Finding Paradise).

Super Mario Odyssey

 
  Bilde: Nintendo

Super Mario Odyssey er et spill som blør fargerike, kreative og engasjerende plattformsprang, og selv lenge etter at rulleteksten har sagt sitt, er det så enormt mye å finne, se og gjøre i spillets 17 unike univers.

Spill volleyball på stranden i Seaside Kingdom, saml måner i New Donk City og løp om kapp med venner og fiender i Lost Kingdom – fram til man har funnet og gjort absolutt alt, virker spillet nesten som en evighetsmaskin som utelukkende er lagd for å tilby kos, kreativitet og knallgode krumspring i Mario-land.

For meg var det egentlig aldri noen tvil om at dette kom til å bli et av årets beste og hyggeligste spillopplevelser. Fra vår aller første kikk på spillet (som det snart har gått et helt år siden) har den fargerike stilen og den megakoselige musikken bygd opp forventningene om at dette er et tredimensjonalt Mario slik vi kjenner det. Og det inntrykket lever sluttproduktet så absolutt opp til.

Altså, et spill hvor man bruker en magisk åndehatt for å ta kontroll over frosker, dinosaurer og Goomba-er – hva mer trenger man egentlig?

Persona 5

 
  Bilde: Atlus

Å, Persona ... Du vakre, milde Persona – når skal du slutte å bergta meg? Siden jeg oppdaget serien på nytt i 2013, har det gått slag i slag for Atlus' spennende og engasjerende tenårings-monsterjeger-danse-rollespillunivers: fra det eminente Persona 4 Golden, via Persona Q og fram til Persona 4: Dancing All Night. Å si at jeg hadde store forventninger til det neste nummererte spillet i rekken er derfor en aldri så liten underdrivelse.

Men av det jeg har spilt av Persona 5 så langt (jeg har dessverre ikke rukket å bli helt ferdig enda), er det ingen grunn til å være skuffet. Det tar kanskje fryktelig lang tid før opplevelsen kommer ordentlig i gang, men historien, figurene og den grunnleggende spillsyklusen – hvor man flyr rundt i Tokyo på stadig jakt etter nye venner, bedre karakterer, potensielle kjeltringer og kule monsterkompanjonger – er like fengende som alltid.

Spillet er egentlig bare utrolig kult og godt satt sammen. Den herlige visuelle stilen og den spektakulære jazz-popmusikken gjør det rett og slett til en audiovisuell lek å slenge seg gjennom de godt over hundre timene det angivelig tar å fullføre spillet. Og når man først kommer i gang, flyr de timene jaggu meg fort unna – jeg gleder meg til resten!

Hatsune Miku: Project Diva Future Tone

 
  Espen Jansen/Gamer.no

Jeg var blant de som ikke oppdaget Hatsune Miku før hun dukket opp med sitt første vestlige musikkspill, Hatsune Miku: Project Diva f, rundt årskiftet 2013-2014. Den gang visste jeg ikke helt hva jeg gikk til, men jeg hadde jo hørt rykter om det litt merkverdige japanske musikkfenomenet: «et dataprogram som setter sammen lyder og stavelser for å lage ny og spennende popmusikk? Ok ...»

Men jeg ble altså så enormt positivt overrasket, for under, bak og ved siden av det audiovisuelle sammensuriet som utgjør Hatsune Mikus univers, skjuler det seg enormt mange kule sanger, noen meget stilige musikkvideoer og et helsikes godt rytmespill.

Læringskurven er perfekt satt sammen, spillmekanikkene er enkle og uhyre presise, og med godt over 200 låter å velge mellom i fullversjonen av spillet, er det vanskelig å ikke finne en håndfull (les: 40-50) kramgode låtar som man virkelig, virkelig kan forelske seg i.

Og når man først setter seg ned for å «ta et par sanger», er det ofte svært vanskelig å legge kontrolleren til side sånn uten videre. Hver sang varer som regel ikke i mer enn tre minutter, så det er utrolig lett å tenke «jeg tar bare én til» eller «ok, jeg gir meg når jeg får «Excellent» på Roshin Yukai.» Jeg har fremdeles ikke snøring på hva de ulike sangene egentlig handler om – titler som World's End Umbrella, Odds & Ends og Cat Food gir meg liksom ikke så mye å gå ut fra – men det fenger og det fenger skikkelig.

Bjarte W. HELGESENS favoritter:

The Legend of Zelda: Breath of the Wild

 
 

Zelda-serien har stått særdeles høgt i kurs hos meg sidan jula 1998, då eg barrikaderte meg i kjellarstova med Ocarina of Time. Ikkje før i år har det slått meg at eg sidan då har likt kvart nye Zelda-spel litt mindre enn det førre. Og ikkje før i år har den trenden blitt broten. For Breath of the Wild er for meg heilt, heilt der oppe med Nintendo 64-bautaen.

For meg er det spesielt utforskinga av Hyrule som gjer Breath of the Wild spesielt. Veldig få spel oppfordrar til utforsking på ein like elegant og nysgjerrigheitspirrande måte som Breath of the Wild. Dette heng nært saman med eit anna aspekt, nemleg spelets kunstnariske stil. Noko av grunnen til at eg er så glad for at Nintendo har peila Zelda-serien inn på eit fargerikt og litt teiknefilm-aktig spor, er nemleg at det gir utviklarane sin fantasi større spelerom.

Kvar gong eg utforskar eit ukjent område, kjenst det som eit heilt nytt eventyr; kva som helst kan skje. Det er ikkje det at eg alltid finn noko spesielt overalt, men det kjenst alltid som eg kan finna eit monster eg aldri har sett før, eller eit utfordrande shrine. Eller eit nytt sideoppdrag, som igjen tar meg med til endå eit nytt område, der eg igjen kan finna noko nytt og spennande.

Prey

 
 

Dishonored-serien har gjort Arkane til ein av mine absolutte favorittutviklarar dei seinare år. Måten dei skapar og utnyttar rom på, er det svært få, om nokon, som gjer dei etter. Måten dei utformar spela sine på, etter prinsippet om at du skal kunna gå fram heilt på din eigen måte, gjer spela utruleg fleksible og opne for fleire gjennomspelingar.

Prey er ein ganske annan type spel enn Dishonored. Det er mindre lineært, og på mange måtar endå opnare. Som spelar står du òg endå friare til å utvikla evnene dine akkurat slik du vil, noko som igjen bidrar sterkt til å definera reisa di gjennom spelet si historie.

Ein annan ting Arkane er svært dyktige til, er å skapa ei verd som kjenst ekte, på eit vis. Den personlege kommunikasjonen du kjem over, e-postane, post-it-lappane, dei små lydsnuttatne folk har tatt opp på band, alt gir deg verkeleg eit forhold til dei personane som har levd på den romstasjonen du utforskar. Som nemnd i teksten om Breath of the Wild, er eg ein spelar som har ei stor svakheit for spel som oppfordrar til utforsking. Det er akkurat det Prey gjer med den verda eg blir presentert for, og nettopp det er ein stor del av grunnen til at dette spelet er topp fem for meg i 2017.

Playerunknown’s Battlegrounds

 
  Bluehole

Den som hadde gjetta på førehand at eg skulla ha eit fleirspelar-skytespel på mi topp fem-liste for 2017 – eller kva år som helst, for den del – hadde både fått god odds og gitt meg ein god latter. Men nå står me her, då, og Playerunknown’s Battlegrounds er det spelet eg har brukt flest timar på i år.

Og det trass i at eg spelte eit tosifra timetal før eg fekk min første kill. Etter å ha spelt i rundt 50 timar hadde eg kanskje drept ti-tolv fiendar. Kanskje. Altså, eg har blitt litt betre sidan den gong, men det er ikkje poenget. Poenget er at sjølv om eg tapte og tapte, sjølv om eg var heilt ufatteleg dårleg til å spela dette spelet, så koste eg meg med det.

Så kva er det dette spelet gjer som appellerer sånn til meg? Eg, som aldri har gidda å runda eit Call of Duty, som knapt har rørt CS, som ikkje eingong har prøvd meg på Overwatch? For meg er det viktig at eg kan tilnærma meg spelet på min eigen måte. Eg kan spela det som eit snikespel, eg kan utforska ei verd der tinga eg finn har ein faktisk verdi for meg. Eller så kan eg, viss eg føler for det, dra til militærbasen, eller skulen, å finna så mykje action eg berre vil. Det er det som er med PUBG: Alt går.

What Remains of Edith Finch

 
 

Det ironiske ved at What Remains of Edith Finch er på lista mi, er at slutten på spelet eigentleg skuffa meg. Den blei for brå, det kjendest litt som ein billig utveg. På den andre sida, så var det kanskje ein slik slutt dette spelet måtte ha. Fordi alt heng saman.

For dette er eit spel der alt verkeleg heng saman, og det er litt det som gjer det til ei så sterk oppleving. Det er ingenting som er overflødig her, litt som i ei novellesamling. Alt er der av ein grunn, og alt som er utelate, er òg utelate av ein grunn.

Den grove oppsummeringa av What Remains of Edith Finch er at spelet fortel historia – eller rettare sagt historiene – om ei familie der alle dør. Det fiffige er at sjølve spelet, iallfall etter mitt syn, på mange måtar òg er motstykket til livet: Alt som er i dette spelet, betyr noko. Slik er ikkje verda, slik er ikkje vår eksistens. Av og til gir ikkje verda meining. Meiningslause hendingar skjer stadig vekk. Det er ikkje sånn at alt skjer av ein grunn. Men det er det i What Remains of Edith Finch. Det betyr ikkje at utviklar Giant Sparrow ønskjer å seia at det er slik verda er. Kanskje betyr det nettopp det motsette.

Super Mario Odyssey

 
 

Super Mario har lenge vore, og vil nok i overskodeleg framtida halda fram med å vera, det største ikonet i spelindustrien. Alle veit kven Super Mario er. Når Nintendo gir ut eit nytt spel i hovudserien sin, held resten av spelverda pusten. Det er det ein grunn til, og sjeldan, kanskje aldri, har Nintendo demonstrert korfor betre enn dei gjorde med årets utgjeving.

Kva meir er det eigentleg å seia om Super Mario Odyssey? Det er ein leikeplass, ein fornøyelsespark. Det er alle dei sprøaste ideane Nintendos beste tryllekunstnarar kunne komma opp med, samla på eitt brett. Det er den gale hattemakaren sin versjon av Super Mario. Det er Tyrannosaurus Rex med hatt og bart. Det er Yoshi med hatt og bart, for pokker!

Nintendo er kanskje ikkje så flinke til å bryta ut av eigne normar når det gjeld praktiske løysingar på konsollane sine. Men når dei lagar spel, er det få som er flinkare til å eksperimentera med nyskapande mekanikkar og kreativ utforming. Årets Nintendo-kombo med både Super Mario og Zelda er etter mi meining kanskje Nintendos største «drop the mic»-augeblink nokosinne. Dei vendte seg mot resten av spelbransjen og kasta hansken. Sjølv er eg aller mest spent på kor Nintendo går vidare herifrå.

Håvard H. RUUDS favoritter:

The Legend of Zelda: Breath of the Wild

 
 

Det har vært mye å glede seg over for Switch-eiere i konsollens første leveår, og Breath of the Wild må nok regnes for å være rosinen i pølsa. Etter godt over 100 timer er jeg fortsatt ikke ferdig, og jeg har ikke engang begynt på DLC-innholdet som kom tidligere i måneden.

Jeg var i utgangspunktet skeptisk til alle rollespillelementene som ble vist fram på E3, men det var slettes ikke så ille som jeg fryktet. Ødelagte våpen har aldri vært noe problem, siden det finnes nye overalt, og det er ikke nødvendig å bruke år og dag på å lage mat (selv om jeg er rimelig lei animasjonen på dette tidspunktet). 

Nintendo har våget å ta noen modige grep med en av de mest høythengende seriene sine, og grepene har virket. Å fjerne de tradisjonelle templene satt nok langt inne for Nintendo, men erstatningen, «shrines», har bydd på varierte opplevelser som har utnyttet de nye egenskapene til Link godt. Breath of the Wild er kanskje ikke det beste Zelda-spillet noen sinne, men det er et knakende godt spill til en knakende god konsoll. 

Det har vært en fryd å løpe rundt på eventyr i Hyrule igjen. Naturligvis.

Super Mario Odyssey

 
 

Det er spill som selger en konsoll, og Nintendo har trampet på gassen for å gjøre biblioteket til Switch nærmest uimotståelig fra første stund. Etter i overkant av 100 timer med et Zelda-spill med mer innhold enn noen gang, fikk vi et Mario-spill med mer innhold enn noen gang.

Switch-eiere har virkelig vært bortskjemt i år, med et nytt Zelda-spill, OG et nytt Mario-spill med bare et halvt års mellomrom. Jeg er i hvert fall takknemlig for at Nintendo har trådd vekk fra formatet de har brukt på Mario-spill i over 10 år. Altså, relativt lukkede baner med et tydelig start- og sluttpunkt.

Endelig har vi fått et fullverdig 3D Mario-spill igjen. Åpne verdener med masse boltreplass, haugevis av måner (begynner endelig å venne meg av å kalle det stjerner),fiender og ting man ta over ved hjelp av Cappy; her er det mye gøy, og mange timer (drøyt 65 i mitt tilfelle) med moro. Om ikke Breath of the Wild er det beste i sin serie, sklir nok Odyssey enkelt inn på topp tre-listen over Mario-spill. 

Mario + Rabbids: Kingdom Battle

 
 

Om Nintendo gjorde noen tøffe forandringer med Breath of the Wild og Super Mario Odyssey, beveget de seg lengre utenfor komfortsonen sin enn de har vært noen gang, da de overlot ansvaret for selveste maskoten sin til noen andre.

Ubisoft fikk lov til å sine riv ruskende gale Rabbids inn i Mario-universet, og rotet seg ikke bort i det hele tatt. Mario+Rabbids viser seg å være sant. Dette er et Mario-spill ulikt noe annet vi har sett tidligere. Ikke bare fikk noen andre utvikle et Mario-spill, de franske gærningene ga til og med Mario og co skytevåpen!

Mario+Rabbids ble en fin introduksjon til turbaserte strategispill for meg. Jeg har egentlig aldri hatt interesse for sjangeren, men dette spillet er lett å forstå, enkelt å lære, og selv de av oss som ikke er så bevandret i strategispillverden kan oppnå en mestringsfølelse av dette spillet.

Den lekne, lett gjenkjennelige Nintendo-grafikken og de underholdene mekanikkene ble akkompagnert av et mesterlig lydspor, skrevet av selveste Grant Kirkhope, som for øvrig også står bak noen fantastiske melodier i Yooka-Laylee i år.

Hellblade: Senua’s Sacrifice

 
 

Spillmediet modnes, og i løpet av noen få år har vi fått spill som utsetter oss for moralske valg, spill som omhandler det å leve med et kreftsykt barn. Ninja Theory står bak en av de viktigste, sterkeste opplevelsene i 2018. Hellblade: Senua’s Sacrifice handler om en ung jente med mentale forstyrrelser.

Hun hører nemlig stemmer. Noen av dem er oppmuntrende, mens andre er mer kritiske. Det som gjør opplevelsen så sterk er at stemmene er tatt opp binauralt, noe som skaper en 3D opplevelse av lyden. Så mens man kjemper mot en av de mange demonskikkelsene i Helheim, hører man en stemme i venstre øre som heier på deg og sier “dette klarer du!”, mens stemmen i høyre øret sier “du kommer til å dø”.

Utenfor kampene, i utforskningssegmentene, er det av og til vanskelig å skille på hva som er virkelig, og hva som bare er lyder eller stemmer i hodet til Senua. Det er et imponerende lydarbeid som ligger til grunn for den sterke opplevelsen Hellblade byr på. Et godt kampsystem er heller ikke å forakte.

Horizon Zero Dawn

 
 

Det har vært et godt år for fans av action-eventyr som meg. Horizon er et spill, som i likhet med Breath of the Wild, det er lett å fortape seg i. Spillet er slående vakkert, med nydelige animasjoner og en godt drevet historie.

Det som imidlertid limer meg i sofaen med Horizon er kampsystemet. Det er spennende å sette opp feller og planlegge hvordan man skal ta ned de stadig større og farligere robotdinosaurene man møter på i den post-apokalyptiske verdenen.

Horizon byr på et av de mest dynamiske kampsystemene jeg har vært borti på en god stund. Man skyter piler, ruller unna rasende roboter, gir de et vipp med kjeppen og forsøker å lure de inn i de mange fellene man har forberedt rundt på slagmarken.

Det eneste jeg savner i kampsystemet er muligheten til å bruke gyroskopet i kontrolleren til å finsikte med, slik man kan i Breath of the Wild. Men det kan jeg se mellom fingrene på, da kampene er så hektiske, dynamiske og helsikkes underholdene.

Audun RodemS favoritter:

Super Mario Odyssey

 
 

Har du tenkt over hvor mye av de supertighte kontrollene som egentlig utgjør Marios 3D-spill? At det å bare løpe rundt som Mario kan være gøy i seg selv? Nintendo har i hvert fall gjort det, og resultatet er Super Mario Odyssey – Mario-spillet som mer enn alle andre i serien oppfordrer til å bare utforske området du er i, uten å egentlig måtte ha et mål. 

Nintendo har blitt eksperter på pre-emptiv spilldesign – altså det å forutse hva spillerne kommer til å prøve å gjøre, og skape innhold rundt dette. Ser du noe som kan virke interessant i Odyssey kan du banne på at det ligger en måne der, eller i verste fall noen usynlige mynter. Hver eneste verden i Super Mario Odyssey er stappet til randen av slike små detaljer å fokusere på, og det er alltid en belønning på lur for den som leter.

Å ta over fiender med hatten Cappy gir det hele enda en dimensjon, som byr på nye spillestiler og muligheter. Super Mario Odyssey har en sjarm, en attitude og en lekenhet til en grad som serien faktisk ikke har hatt før. Det beste Mario-spillet gjennom tidene? Neppe, men definitivt det mest interessante, og det som bygger best på en plattformspillarv som ingen andre spillserier kan skryte av. Så får vi heller overse teite Broodals og unødvendige bevegelseskontrollere.

Playerunknown's Battlegrounds

 
 

Playerunknown's Battlegrounds føles egentlig ut som to helt forskjellige spill, avhengig om man spiller alene eller med flere. Er man alene, blir det en ensom, men intens jakt etter ressurser, der du må bedømme omgivelsene dine, aldri løpe langt uten å ha dekning i nærheten, og der camping til tider kan lønne seg. Det føles ut som om alt står på spill til enhver tid, og når du felles, føler du deg tom.

Rasker man sammen en to-tre andre tullinger, blir det noe helt annet. Det er fremdeles intenst, men nå handler det mer om dynamikken mellom «dødtiden» – de øyeblikkene der det kun er gjengen som er i nærheten – og til de plutselige skuddvekslingene som oppstår. Da er det alle mann på dekk, taktisk planlegging (som ikke fungerer fordi Per presterer å flippe jeepen/få sin egen granat i fleisen/lande langt fra de andre – skjerpings Per!) og fullt samarbeid. Og de intense siste minuttene når sirkelen snevrer seg inn blir kanskje enda mer intens, siden det blir en gruppeopplevelse.   

PUBG traff blink med en rendyrking av et konsept som har blitt årets snakkis, og som vi nok kommer til å se mye mer av. Det er så sabla gøy at jeg sitter her hos foreldrene mine i juleferien og gleder meg til å komme hjem igjen for å ta nye runder, alene og med gruppen (men skjerp deg, Per!)

The Legend of Zelda: Breath of the Wild

 
 

Det er én ting jeg verdsetter mer enn noe annet i spill: innlevelse. Å kunne fortape seg i en fortelling, med en verden som ikke nødvendigvis føles ekte, men som du føler du har bodd i, er det som holder på oppmerksomheten min selv 50 timer inn. The Legend of Zelda: Breath of the Wild lykkes svært godt med dette, nettopp fordi det snur Zelda-formelen på hodet.

Borte er den lineære strukturen, den typiske «først tre grotter, så åtte»-varianten, gjenstandsfokuset og den låste verden. I stedet får vi en post-apokalyptisk (men ikke brun) åpen verden der du føler deg mer som en arkeolog enn en eventyrer – der du funderer på verdenens fortid mens du jobber deg opp til å bekjempe kraften som har tatt over alt. En verden du kan utforske i ditt eget tempo, gjennom vind og vær, dag og natt, og gåter etter gåter. 

Så får det være at våpensystemet – der våpen ødelegges etter bruk – oppleves irriterende, særlig på grunn av et klønete menysystem. Vi får overse at en del av shrines-gåtene – som er nødvendige for å få mer stamina og helse – enten er kopier av andre shrines, eller inneholder irriterende bevegelseskontrollere. The Legend of Zelda: Breath of the Wild er et spill der de årlige sidene overskygges av opplevelsen, det man sitter igjen med til slutt. Det å ha levd seg inn i en verden. 

Horizon Zero Dawn

 
 

Horizon Zero Dawn er et spill som faktisk tok meg litt på sengen i år. Guerilla Games forrige storspill – Killzone: HuskerIkkeTittelenMenDetVarPåPS4 – engasjerte meg ikke noe særlig, så jeg så for meg et spill med mange av de samme problemene. 

I stedet leverte spillstudioet et av de beste sandkassespillene på flere år, med en uhyre vakker og koherent verden som det alltid var en fryd å utforske. Å felle robotdyrene, enten med kløkt og planlegging, eller ved rå styrke, holdt meg interessert lenge, og etter hvert engasjerte historien litt også. Ikke maksimalt, men litt. 

Antageligvis lider Horizon Zero Dawn litt under at jeg spilte The Legend of Zelda: Breath of the Wild først. Dette fikk den mer animasjonsavhengige spillstilen til Horizon til å virke stivere og tungere. Men til syvende og sist holdt det til topp 5.

Resident Evil 7 (i VR)

 
 

Ja, i VR. Hadde jeg gønnet gjennom Resident Evil 7 på vanlig skjermvis, hadde spillet antageligvis blitt byttet ut med Danganronpa V3. Eller Persona 5. Eller … kremt … ja, du har rett: dette er min måte å snike inn flere spill på lista. Busted!

Egentlig er jeg ingen VR-entusiast. Joda, det er gøy her og der, men i spill har jeg som regel slitt med å bli engasjert over lengre tid. Formatet har egnet seg bedre til kortere arkadeøkter enn lengre eventyr. Jeg er faktisk ingen stor grøsser-fan heller. Skrekkfilmer gjør meg ikke redd, og skrekkspill snubler ofte i irritasjonsmoment. Derfor er det kult at Resident Evil 7 har greid å blande disse to tingene jeg har vært ambivalent til, og faktisk fått meg engasjert.

For Resident Evil 7 (i VR) engasjerer! Det er et spill preget av trange korridorer avbrutt av noen litt åpnere områder, men det er alltid stemningsfullt. Både de ansiktsløse og ansiktshavende monstrene du møter får blodet til å pumpe, og det å kjempe dem ned er ikke alltid den beste løsningen. Resident Evil 7 er det første skrekkspillet på lenge som har greid å fenge meg, og det er helt og holdent på grunn av VR.

På neste side kan du lese hvilke spill Øyvind, Jonas og Alexei likte best i 2017 »

Likte du artikkelen? Vil du ha mer norsk spilljournalistikk?
Støtt Gamer.no med 39 kroner i måneden slik at vi kan fortsette å lage mer unikt gratisinnhold

Hatsune Miku: Project DIVA Future Tone [Playstation 4]

Rime [Xbox One]

Thimbleweed Park [Playstation 4]

Night in the Woods [Linux]

Thimbleweed Park [iPad]

Oxenfree [iPhone]

Thimbleweed Park [PC]

Night in the Woods [PC]

Persona 5 [Playstation 4]

Thimbleweed Park [Mac]

Hellblade: Senua's Sacrifice [Playstation 4]

Persona 5 [PlayStation 3]

RimWorld [Linux]

Rime [Switch]

The Legend of Zelda: Breath of the Wild [Wii U]

Finding Paradise [Mac]

Hellblade: Senua's Sacrifice [PC]

Thimbleweed Park [Linux]

For Honor [Playstation 4]

Thimbleweed Park [Android]

For Honor [PC]

Playerunknown's Battlegrounds [PC]

For Honor [Xbox One]

Night in the Woods [Playstation 4]

Divinity: Original Sin 2 - Definitive Edition [PC]

RimWorld [Mac]

Oxenfree [PC]

Rime [Playstation 4]

Tekken 7 [Playstation 4]

Super Mario Odyssey [Switch]

Tekken 7 [PC]

Finding Paradise [Linux]

Tekken 7 [Xbox One]

Finding Paradise [PC]

The Legend of Zelda: Breath of the Wild [Switch]

Snipperclips: Cut It Out, Together! [Switch]

Oxenfree [Mac]

Thimbleweed Park [Xbox One]

Oxenfree [Xbox One]

Thimbleweed Park [iPhone]

Oxenfree [Playstation 4]

Rime [PC]

Oxenfree [Linux]

Oxenfree [iPad]

Milkmaid of the Milky Way [Mac]

Mario + Rabbids Kingdom Battle [Switch]

Milkmaid of the Milky Way [PC]

Thimbleweed Park [Switch]

Milkmaid of the Milky Way [iPad]

Night in the Woods [Xbox One]

Milkmaid of the Milky Way [iPhone]

Night in the Woods [Mac]

RimWorld [PC]

Hatsune Miku: Project DIVA Future Tone [Playstation 4]

Beste priser

På lager 99,-
Forventet lagerdato 315,-
Ikke på lager 368,-

Beste priser

Nedlasting 140,-
Nedlasting 193,-

Beste priser

På lager 329,-
På lager 399,-
På lager 399,-

Beste priser

På lager 298,-
På lager 398,-
På lager 399,-
På lager 399,-

Beste priser

På lager 528,-
Forventet lagerdato 580,-
På lager 589,-
På lager 598,-

Beste priser

På lager 95,-
På lager 138,-
På lager 234,-
Forventet lagerdato 234,-

Beste priser

Nedlasting 139,-
Ukjent lagerstatus 139,-
Nedlasting 155,-

Beste priser

Nedlasting 170,-
Forventet lagerdato 249,-
Nedlasting 259,-
Nedlasting 259,-

Beste priser

På lager 95,-
På lager 138,-
På lager 199,-
På lager 199,-

Beste priser

Forventet lagerdato 248,-
Ikke på lager 349,-

Beste priser

På lager 309,-
Forventet lagerdato 342,-
På lager 345,-
Ikke på lager 348,-

Beste priser

På lager 488,-
Ukjent lagerstatus 488,-
På lager 495,-
På lager 499,-

Beste priser

Nedlasting 175,-
Forventet lagerdato 229,-
På lager 258,-
Nedlasting 483,-

Finding Paradise [Linux]

Beste priser

På lager 299,-
På lager 309,-
Forventet lagerdato 335,-
På lager 349,-

Snipperclips: Cut It Out, Together! [Switch]

Beste priser

På lager 99,-
Ukjent lagerstatus 189,-
Nedlasting 200,-
Forventet lagerdato 260,-

Beste priser

Ikke på lager 219,-
På lager 328,-
På lager 345,-
På lager 349,-

Kommentarer (28)

Forsiden akkurat nå

Til toppen