ANMELDELSE: What Remains of Edith Finch
(Bilde: Annapurna Interactive)

Når døden blir eventyrlig og vakker

What Remains of Edith Finch er en fantasifull fortelling om meningen med livet, døden og alt der imellom.

Dear Esther, Proteus, Gone HomeThe Vanishing of Ethan Carter, Everybody's Gone To The Rapture og Firewatch – eventyrspill i bunn og grunn, men likevel bestemt annerledes enn alt annet innenfor sin sjanger. Dette er spill som alle hører til i samme, merkverdige underkategori; hvor dyptgående fortellinger og engasjerende audiovisuelle opplevelser kommer foran tradisjonelle mekanikker og spillfunksjoner.

Det nyeste spillet fra skaperne av The Unfinished Swan, What Remains of Edith Finch, finner seg øyeblikkelig til rette i dette selskapet, men makter samtidig å skille seg fra røkla ved å fortelle en historie som i utgangspunktet kun handler om død og elendighet, for så å gjøre den til noe eventyrlig og fantastisk.

Finch-huset er som noe tatt rett ut av en eventyrbok.
Finch-huset er som noe tatt rett ut av en eventyrbok. Bilde: Espen Jansen/Gamer.no

Fantastiske dødsfall

Fortellingen begynner idet den titulære hovedpersonen, Edith Finch, vender tilbake til barndomshjemmet etter morens død. Omstendighetene rundt det hele – deriblant familiens forhistorie og hvorfor man har vendt tilbake – er mystiske og tåkelagte, men det blir fort tydelig at det har skjedd mye grusomt med Finch-slekten opp gjennom tidene.

Ediths reise er derfor dels selvransakelse, dels slektsforskning – en kombinasjon som fungerer svært godt i praksis.

Ryktene har det nemlig for seg at familien har en forbannelse over seg, og Edith er nå det siste gjenlevende medlemmet av Finch-ætten. Hennes ferd gjennom det mørke og merksnodige familiehuset lar henne gradvis oppdage flere og flere hemmeligheter om slekten, huset og de menneskene som har holdt til her siden tippoldeforeldrene emigrerte fra Norge rundt krigens dager. Kjernen i spillet ligger i disse menneskenes liv, levnet og uungåelige dødsfall.

I midten av det hele står ikke bare Edith, men også selve huset.

Hvordan døde egentlig med bestefar Sam og hvorfor forsvant broren hennes sporløst i en alder av elleve? Dette er spørsmål man stiller seg konstant gjennom hele spillet, og svarene kommer gradvis, spredt utover spillets tre snaue timer.

Sjelden går det helt som man forventer seg, og det er her spillets fantasifulle eventyrstil kommer inn. Familiemedlemmenes historier er nemlig fortalt fra deres synspunkt. På vei gjennom huset oppdager Edith dagbøker, bilder og mye mer som lar henne gjenoppleve deres gleder og sorger, og her veksler spillet både utseende og spillmekanikker med jevne mellomrom.

Den store blåsbortdagen.
Den store blåsbortdagen. Bilde: Espen Jansen/Gamer.no

Den første personen man får stifte bekjentskap med (bortsett fra Edith selv) er for eksempel den ti år gamle Molly. Hun blir sendt til sengs uten kveldsmat en dag, og sulten og redd drømmer hun at hun forvandler seg til en rekke rovdyr som er ute på jakt. Da får man leke seg som både ugle, katt og merkelig tentakkelmonster, og underveis legger Molly ut om følelser, tanker og hendelser – både ekte og forestilte.

Figurenes fortellervilje og fantasi løper ofte løpsk, og mer enn én gang tok både jeg og Edith oss i å tenke at «nei, dette kan da umulig ha skjedd». Det er likevel dette som gjør What Remains of Edith Finch til et så spennende tankeeksperiment – hver historie kan tolkes på en rekke forskjellige måter, og den uomtvistelige, skremmende og bunnalvorlige døden som venter hver eneste en av Finch-slekten (og kanskje også vi som spiller) kan være både vakker og spennende hvis man velger å oppleve den slik.

En av de mest interaktive og unike sekvensene i spillet.
En av de mest interaktive og unike sekvensene i spillet. Bilde: Espen Jansen/Gamer.no

Hva blir igjen?

Denne oppskriften resirkuleres så for samtlige familiemedlemmer, men spillet rekker aldri å bli kjedelig eller å gjenta seg selv i noen særlig grad – i stedet blir man konstant overrasket over hvor mange forskjellige former de ulike fortellingene kan ta. Her skinner utviklernes kreativitet og vilje til å stadig prøve nye ting gjennom, akkurat som i det spektakulære The Unfinished Swan.

Det hele sys finfint sammen av solid stemmeskuespill og elegante visuelle løsninger. Noen sekvenser varer i drøyt fem minutter, mens andre kan vare i bortimot et kvarter. Ikke alle er like minneverdige – noen blir rett og slett litt snaue, deriblant avslutningen som jeg egentlig ikke likte i det hele tatt – og et par ganger oppleves styringen som både klønete og motstridende, men stort sett fungerer spillet godt. Man trasker rundt i førsteperson; peker og klikker på et par ting; får hovedpersonens tanker malt utover de underfundige omgivelsene; før man får servert en ny dose familietragedie.

I midten av det hele står ikke bare Edith, som selvfølgelig også har sitt å fortelle, men også selve huset. Dets eventyrlige utseende, intrikate detaljer og bortgjemte ganger gjør hvert nye rom til en yngleplass for oppdagelser og tankespinn – man skjønner liksom hvorfor Finch-slekten har så god fantasi.

What Remains of Edith Finch er like deler oppløftende og deprimerende.
What Remains of Edith Finch er like deler oppløftende og deprimerende. Bilde: Espen Jansen/Gamer.no

Til å ha vært forlatt i syv samfulle år virker hjemmet merkelig bebodd, som om personene som har mistet livet her aldri helt forlot sine gamle soverom. Det er en merkelig tanke, men i et spill som nesten utelukkende er bygd opp av merkelige tanker er det egentlig bare å forvente at man blir litt filosofisk av seg når rulleteksten dukker opp.

Som sagt har jeg lite til overs for selve avslutningen på spillet, men det ødelegger ikke nevneverdig for helhetsinntrykket og de fortellingene som har kommet, gått og gjort inntrykk tidligere langs reisen.

Spillet kan også være riktig så pent til tider.
Spillet kan også være riktig så pent til tider. Bilde: Espen Jansen/Gamer.no

Konklusjon

What Remains of Edith Finch er en kort og engasjerende fortelling om menneskeskjebner, familiebånd, livet og døden. Spillet står fullt på høyde med de fleste andre i sin sjanger, men skiller seg positivt fra flere av konkurrentene ved å konstant vri og vende på både utseende og spillfunksjoner mens man spiller.

Noen sekvenser er litt i korteste laget, mens andre ikke lar deg kontrollere handlingen like godt som du vil, men jevnt over er dette spennende og fantasifulle fortellinger. Det er med andre ord lett å la seg gripe, også takket være spillets solide stemmeskuespill og finurlige grafiske løsninger.

Handlingen byr opp til følelsesdans flere ganger, og det skal godt gjøres å ikke la seg pirre til å kjenne på og tenke over et og annet dypt inne i seg selv mens man spiller.

Opplevelsen er ikke enormt revolusjonerende, men evner stort sett å engasjere og overraske fra start til slutt. Slutten i seg selv ble litt i snaueste laget for undertegnede, men reisen underveis gjør på mange måter opp for den brå konklusjonen. Når alt kommer til stykket er dette derfor et knallgodt eventyrspill, med en fortelling som det absolutt er verdt å oppleve og grunne over. Kanskje man til og med lærer noe om seg selv et sted på veien?

For andre solide eventyrspill av denne typen kan vi anbefale Proteus og Gone Home.

Likte du artikkelen? Vil du ha mer norsk spilljournalistikk?
Støtt Gamer.no med 39 kroner i måneden slik at vi kan fortsette å lage mer unikt gratisinnhold

Vurdering

"En fantasifull og meningsfull spillopplevelse"

What Remains of Edith Finch   Les mer »

Kommentarer (4)

Forsiden akkurat nå

Til toppen