Sniktitt

Warface

Crysis-utviklernes første gratisspill tar form.

FRANKFURT (Gamer.no): Det tyske utviklerstudioet Crytek spøkte ikke da i fjor de annonserte sin nyervervede kjærlighet for «free-to-play»-spill. Strategien var klar, og gikk blant annet ut på å «tilby topp konsollkvalitet» på spillene i fem år fremover, mens det samtidig ikke skulle koste spillerne et rødt øre å faktisk spille de ulike produktene.

Vennlig ild var til min skuffelse skrudd av (til å begynne med).
Vennlig ild var til min skuffelse skrudd av (til å begynne med).

Som det første leddet i denne strategien ble Warface lansert i Russland for et drøyt år siden. Siden den gang har spillet bygd opp et nettsamfunn med over syv millioner brukere, og Crytek har endelig bestemt seg for å introdusere det populære skytespillet for resten av verden. Jeg har besøkt utviklerne på hjemmebane i Frankfurt, hvor alle spillets deler fikk kjørt seg skikkelig.

Battlefield og Left 4 Dead uten zombier

Warface er et førstepersons skytespill som er like deler samarbeid og konkurranse. I praksis vises dette først og fremst gjennom spillets to vidt forskjellige halvdeler. På den ene siden finner vi klassebasert flerspillerdel ala Battlefield. På den andre en Left 4 Dead-aktig samarbeidsdel, riktignok uten zombier.

Sistnevnte danner det jeg vil se på som grunnlaget for spillopplevelsen, og utviklerne legger også vekt på at det mest sannsynlig er her spillerne vil lære seg hvordan spillets kjernelementer opererer, samt forstå hvordan de ulike klassene fungerer i lag.

Per dags dato består rollebesetningen av fire forskjellige klasser, hvor man blant annet kan finne tre karer som hver og en har sine egne spesialiseringer. En av de kan supplere lagkamerater med ekstra ammunisjon, mens nummer to har muligheten til å gjenopplive falne kumpaner, og den tredje kan reparere skuddsikre vester midt i kampens hete.

Den fjerde er snikskytteren, som utenom sin dødelighet på lang avstand ikke har så altfor mye å stille opp med på spesialiseringsfronten.

Disse rollene er velkjente, og i moderne skytespill er en slik sammensetning nærmest for standard å regne. Du vil derfor heller ikke finne noe nytt og overraskende i Warfaces arsenal av evner eller våpen. Det er de samme pumpehaglene du har avfyrt tusen ganger før, og riflene er like realistiske som i ett hvert annet seriøst skytespill. Her har hverken humoren fra Borderlands eller overnaturlighetene fra Left 4 Dead funnet fotfeste, og dette merkes fra første stund.

Destinasjon: Moderne Krigføring.
Destinasjon: Moderne Krigføring.

Flott å se på

Vi blir flydd inn over en generisk ørkenlandsby, og målet vårt er så vidt jeg forstår å komme helskinnet fram til den andre siden av byen. Jeg har påtatt meg rollen som snikskytter, og straks helikopteret setter oss av på bakkenivå bruker jeg kikkertsiktet for å få et overblikk over omgivelsene. Warface er et pent spill med gode lyseffekter og myke animasjoner – alt man kan vente seg fra et spill som baserer seg på CryEngine 3. Det er riktignok aldri like pent eller imponerende som for eksempel Crysis-spillene, men omgivelsene er uansett flotte å se på, med en rekke ulike designtyper og miljøvariasjoner spredt jevnt over.

Jeg får imidlertid ikke stå slik lenge, for før jeg aner ordet av det kaster en gruppe fiender seg fram fra bak et hushjørne og begynner å pepre løs på oss. Jeg innser øyeblikkelig at mine tre lagkamerater, en medisinmann og to riflemenn, ikke er så veldig bevandret i skytespillenes hjemland, for de første par minuttene er det kun jeg som feller fiender.

De faller om etter mange bomtreff, og jeg innser at Warface ikke er et spill hvor man bare kan kjøre på som man selv ønsker. Mens mine kumpaner fremdeles aklimatiseres etter den lange helikopterturen kaster jeg meg ut i bataljene med snikskytterrifle først og ettertanke ingensteds. Det ender stygt, og jeg er den første som må gi tapt mot den kunstige intelligensen.

En av representantene fra utgiverselskapet Trion Worlds avslører at jeg faktisk kan bruke spesielle mynter for å gjenopplives på stedet. Disse faller innenfor kategorien spillgjenstander man kan kjøpe for ekte penger. Ved siden av disse myntene kan man også gå til innkjøp av nytt utstyr til sine soldater, som for eksempel en tøff hjelm til mekanikerklassen, eller et flunkende nytt hanskepar til helbrederen.

I sikker «free-to-play»-stil understreker utviklerne at dette ikke påvirker selve spillopplevelsen på noen måte, og at de holder seg strengt unna «betal-for-å-vinne»-prinsippet. Bortsett fra myntene skal alle andre oppgraderinger enten være rent kosmetiske eller kun basere seg på å belønne spilleren med mer erfaringspoeng, men dette vil ikke påvirke hver og ens ferdigheter underveis i skuddvekslingene.

Hjelp!
Hjelp!

Frustrert medisinmann

Jeg venter utåmodig på at heleren vår skal gjenopplive meg. Etter en stund i felten har han begynt å gjøre en ganske god jobb, og han flyr nå fram og tilbake mellom soldatene som en galning, fullt opptatt med sine symbolske bandasjer, defibrilator og en hendig pumpehagle. Han når derimot ikke fram til meg i tide, og jeg blir dermed pent nødt til å vente til de andre knehønene får skutt seg fram gjennom bølge etter bølge med fiender.

Det er nemlig fryktelig mange av de, frustrerende sådan, og samtlige varianter er svært uhyggelige. Fiendene er også særs uforutsigbare der de dukker opp ut av ingenting med mord i blikket, og spesielt skjoldbærerne er spesielt irriterende. Disse kommer løpende mot oss med store skjold foran seg, før de bokstavelig talt hiver seg over en av lagkameratene mine og begynner å slå vedkommende i hjel med en batong.

På et senere tidspunkt ble vi satt opp imot det som måtte være nærmere fem slike på en gang, og det var ikke spesielt morsomt.

En annen irriterende fiende er en av spillets mange små sjefsfiender. Et stykke ut i oppdraget møter vi på en kraftig plugg som med rustning og maskingevær kan minne om en moderne utgave av Mecha-Hitler. Her må hele laget samarbeide for å overleve, men da sværingen kun kan skytes bakfra blir dette en lang og kjedelig duell som tar altfor lang tid å gjennomføre.

Selv med fire innfallsvinkler tok jævelen skuffende lite skade fra våpnene våre, og det som for min del burde ha vært over i løpet av maks to minutter varte i nærmere ti. Det skal sies at laget vårt ikke var fryktelig flinke til å kommunisere, men det føltes likevel som om spillet gjorde dette ekstra vanskelig for å plage oss, og ikke nødvendigvis for å sette oss på en rettferdig prøve.

Vi rakk aldri å møte på denne karen, og det er egentlig helt greit for min del.
Vi rakk aldri å møte på denne karen, og det er egentlig helt greit for min del.

Litt for vanskelig?

Dette var bare ett av dagens tre oppdrag. Warface skal nemlig tilby ulike oppdrag hver eneste dag, og de oppdragene jeg fikk bryne meg på akkurat den dagen ville ikke vært de samme om jeg for eksempel fikk spilt dagen derpå. Oppdragene deles opp i tre vanskelighetsgrader, og til min fortvilelse var det oppdraget vi allerede hadde tatt det enkleste.

De to andre handlet på sin side om å beskytte en stridsvogn på vei gjennom en søvnig landsby, og å ta seg gjennom en sump, hvor man blant annet skulle kjøre nedover et elveleie ombord på en stor båt. Sistnevnte var dagens vanskeligste utfordring, og da vi prøvde oss med bare to spillere endte det i total katastrofe. Det virket ikke som om spillet skalerte utfordringen basert på antall spillere i det hele tatt.

Vi døde som fluer, og hadde det ikke vært for at vi fikk utdelt hundre gjenopplivingsmynter før spilløkten hadde det antagelig vært slutt før det i det hele tatt fikk begynt. Det ble rett og slett latterlig vanskelig, og med skjoldbærere og Mecha-Hitler på hver sin kant av fiendespekteret var det ingen hyggelig opplevelse. Det er greit at dette skal være vanskelig, men det får da være måte på.

Generiske bånd

Plaff løs.
Plaff løs.

Da var turen over til spillets flerspillerdel langt mer komfortabel. Her fikk vi spille som lag på åtte i velkjente moduser som for eksempel «Team Deathmatch», «Free-for-all» og «Plant the bomb», men også en litt mer utradisjonell vri som bare gikk under navnet «Storm».

De samme reglene gjelder når man spiller flerspiller: Man kan fremdeles velge mellom de fire ulike klassene som hver og en beholder sine unike egenskaper i overgangen fra samarbeidsdelen. Disse evnene danner en hårfin balansegang mellom de to lagene, som igjen skaper en spennende dynamikk mellom de forskjellige spillerne. Personlig oppførte jeg meg helt annerledes i rollen som medisinmann i forhold til hvordan jeg spilte som mekaniker, og laget mitt vant og tapte basert på hvor bra jeg gjorde det som enkeltspiller.

Det var mange morsomme øyeblikk, og spesielt «Plant the bomb» var overraskende artig, noe som først og fremst skyldtes et strålende nivådesign. Samtidig er det lett å se hvor Warface henter inspirasjonen sin fra, og titt og ofte var det vanskelig å bli kvitt følelsen av at man bare deltok i «nok et generisk skytespill». Våpnene, poengoppnåelsen, belønningene – selv menymusikken var urovekkende lik den Modern Warfare-serien har kjørt på repeat siden Call of Duty 4.

«Storm»-modusen gikk på sin side ut på at man skulle storme en kommandopost hvor motstanderlaget hadde full kontroll, men dette ble rett og slett bare kjedelig etter et par minutter.

Et element som utvilsomt kan bidra til litt mer fart og spenning over verdensweben er samarbeidsfunksjonene, som for eksempel muligheten til å nå utilgjengelige områder ved å gå sammen med en medspiller. Det er ikke revolusjonerende, men etter en rekke suksessfulle samarbeidsoppgaver med sidemannen min følte jeg at vi på sett og vis hadde etablert et slags bånd.

Gi hverandre en hånd.
Gi hverandre en hånd.

Konklusjon

Warface er et moderne og seriøst skytespill hvor klasser, samarbeid og våpen alle står oppført som hovedrolleinnehavere. Med fire ulike klasser å utforske på tvers av en samarbeids- og en flerspillerdel er det mye å ta for seg, og med nye samarbeidsoppdrag hver dag skal det ikke mangle på rent innhold.

Det jeg derimot ikke er fullt så trygg på er substansen ved de ulike elementene, og selv om det var nok av spennende og morsomme øyeblikk fordelt på tvers av de to brorpartene var det like mye frustrasjon og kjedsomhet. I samarbeidsdelen blir man oversvømt av generiske fiender med generiske angrepsmønstre som kun avveksles av irriterende robotmenn. Hvorvidt denne delen av spillet vil lykkes står og faller på hvor stor variasjon de daglige oppdragene bærer preg av.

Flerspillerdelen lider av mange tilsvarende symptomer, og spillets generiske holdning er på mange måter dets største svakhet. Samtidig er nivådesignet svært godt, og spillet ser heller ikke så altfor verst ut med CryEngine 3 under panseret. Det er dessuten alltid artig å samarbeid med andre spillere, og om spillet noensinne skinner for fullt så er det når man kommuniserer med medspillere og effektivt tar knekken på motstanderne, menneskestyrte eller ei.

Dersom du er ute etter samarbeidsspill du kan spille her og nå, bør du sjekke ut populære spill som Borderlands 2, Planetside 2 eller Guild Wars 2. Og glem ikke at du kan bruke vårt lobbysystem til å finne spillpartnere.

Klarer ikke laste video

Warface er for øyeblikket i gang med en lukket beta, og spillet har planlagt lansering for Windows i løpet av året. Vi prøvde spillet på et pressearrangement i Frankfurt og turen dit ble betalt av Crytek.

Kommentarer (19)

Forsiden akkurat nå

Til toppen