Så var vi her igjen. (Bilde: Andreas Bjørnbekk/Gamer.no)

Er det på tide å si farvel til Call of Duty nå?

Serien er mer enn klar for et taktskifte.

Det er gjerne på denne tiden av året at jeg leker meg med tanken om hvordan bransjen ville sett ut hvis utgiverhusene hadde sluppet spillene sine med minst to års pusterom. Selvfølgelig er det noe tilfredsstillende ved å kunne stå opp tidlig og være først i den digitale butikken når den nye tittelen i favorittserien kommer ut år etter år, men på et visst tidspunkt blir det en anelse tåpelig. FIFA og de andre sportsspillene fra EA er definitivt noen av verstingene, og mangelen på endring og nyvinninger er alt for lett å merke.

Overraskelsesangrep er ikke det beste som kunne skjedd Geneve.
Overraskelsesangrep er ikke det beste som kunne skjedd Geneve. Bilde: Andreas Bjørnbekk/Gamer.no

Call of Duty-serien føyer seg så absolutt inn i rekken av årlige utgivelser, ettersom serien har fått en ny versjon hvert eneste år siden 2005. Modern Warfare satte i 2007 en helt ny standard for skytespill, noe utgiver Activision har brukt for alt det er verdt. For selv om serien har forandret seg de siste ni årene, er det ikke vanskelig å merke hvor mekanikkene kommer fra. Call of Duty: Infinite Warfare skilter fortsatt med lynrask og presis skyting med smidige bevegelser, men utenom dette som kjennetegner seriens DNA, er det nok absolutt på tide med noen års ferie.

Pearl Harbor i verdensrommet

Infinite Warfares historie utspiller seg langt inn i fremtiden, i en virkelighet der jorden er gått tom for ressurser og kolonister på planeten Mars har blitt klin spenna gæren. Ledet av en tyrann som ikke vil la noe som helst sette kjepper i hjulene for hans ambisjoner om å slavebinde menneskene på jorden, gikk han til overraskelsesangrep på de gode menn- og kvinnene i UNSA – United Nations Space Alliance. Sammen med dine allierte skal du stoppe denne demagogen, admiral Salen Kotch, fra å stjele den søte, søte friheten vi alle nyter så ille godt av.

På mange måter forteller Infinite Warfare flere historier gjennom sine mange karakterer. Hovedfigur Nick Reyes tar naturligvis opp den største plassen, men gjennom samtaler, filmsekvenser og andre virkemidler får vi innblikk i samtlige karakterers personlige synspunkter.

Kom igjen'a, vis litt følelser da. Kom igjen'a.
Kom igjen'a, vis litt følelser da. Kom igjen'a. Bilde: Andreas Bjørnbekk/Gamer.no

Det er litt trist å si det, for det er tydelig at gjengen har prøvd på å formidle en fortelling og figurer som fenger og påvirker, men Infinite Warfares karakterer er dørgende generiske. Hovedkarakter Reyes og venner er klassiske militærfolk som ikke har én eneste følelsesmuskel å skryte av. Det er nobelt gjort av utviklerne å prøve å gi oss flere samtalesekvenser og noen roligere øyeblikk her og der – og ofte fungerer det faktisk – men når figurene rett og slett ser ut til å mangle ordentlige følelser, samtidig som de byr på ett halvt sint, halvt trist ansiktsuttrykk gjennom mesteparten av spillet, klarer jeg ikke føle noe som helst for disse menneskene. Det er noen viktige spørsmål som blir tatt opp, men når fokuset er rettet mot hvor beinharde og kule hovedpersonene er, virker visse reaksjoner og replikker lite troverdige.

Selv om man spiller som internasjonale UNSA, ender alt opp med å bli så ur-amerikansk-action-film som mulig, med gullkorn som «Oorah», «Send in the Marines!», og «Problemer innad i Høyre». Ok, sistnevnte ville sannsynligvis gjort spillet til et øyeblikkelig mesterverk, men det er bare altfor tydelig at fortellingen prøver å være så macho som det bare klarer. Når vi i tillegg blir tilbudt en antagonist som er like rasjonell som en viss republikansk presidentkandidat, blir det som kunne vært en kul interplanetarisk krigsfortelling kjedelig og intet mer enn en hvilken som helst B-film.

En enspillerdel verdt å prøve tross fortellingen

Når det er sagt, klarte faktisk Infinite Warfares kampanje å imponere meg. Fra å ha action-fylte skytescener til stille øyeblikk ga fortellingens forskjellige sekvenser meg noe selv ikke Modern Warfare i sin tid klarte. Spillet byr nemlig ikke bare på ekstraoppdrag i tillegg til hovedfortellingen, men man blir tilbudt et aldri så lite oppholdsområde på romskipet man er kaptein for. Det er ikke ekstremt med plass, og det er enda mindre å gjøre, men det å gå rundt og nyte stillheten er noe jeg setter pris på og som får meg til å tenke litt lysere rundt Call of Dutys fremtid.

Infinite Warfare skilter med noen tøffe granater.
Infinite Warfare skilter med noen tøffe granater. Bilde: Andreas Bjørnbekk/Gamer.no

Løping og skyting står som alltid sentralt også i fortellingen, men denne gangen introduserer serien for aller første gang styring av romskip. Visse oppdrag i fortellingen er egnet for denne typen spilling, mens andre er hybrid-oppdrag der man går fra løping til flyving. Det er imponerende hvor bra skyte- og manøvreringsfølelse Infinity Ward har fått til her, selv om det skal nevnes at det er veldig enkelt og arkadelignende. Sistnevnte er nok grunnen til at romskipene ikke er en del av flerspilleren, noe som jo er litt synd.

Kampanjen byr på noen utrolige områder, og oppdrag der man må ty til sniking og spionasje er de klart beste. Ellers er det intet nytt fra verdensrommet. I likhet med de tidligere spillene må man kverne seg igjennom rundt 6-10 timer med skyting av horder med fiender, men noe av det som skiller Infinite Warfare fra forgjengerne (spesielt Modern Warfare), er at fiendene tåler unaturlig mye. At man må pepre fienden full av ion-kuler, og bruke enda lenger tid på robot-motstanderne, spenner ben på den kjappe skytingen. Det ødelegger ikke for spillingen, men setter helt klart en demper på stemningen.

Lynrask flerspiller

Det er en stund siden jeg har dedikert så mye tid til et Call of Duty-spill som det jeg har gjort de siste dagene. Grunnen er enkel; flerspilleren er nådeløs og givende. Dette inntrykket er noe jeg imidlertid måtte kjempe meg frem til.

Det er ingen hemmelighet at Call of Dutys flerspiller er for de fryktløse, spesielt basert på alle no-scope-videoene på YouTube, men Infinite Warfare skrur hele systemet opp til ti. Spillet følger så godt som de samme reglene som i Call of Duty: Black Ops III med kjappe bevegelser, veggløping og hopping via ryggrakettene, men denne gangen er TTK – «Time To Kill» eller «tiden det tar å drepe» - kortere enn noen gang før. Å møte på en motstander betyr nemlig alltid døden for minst én av spillerne innen et halvt sekund eller mindre. Det hele skaper situasjoner som alltid ender i korte, men dødelige skuddvekslinger - aldri lengre episoder man husker i ettertid. Det hele virker en smule arbitrært, for jeg kunne sverget på at jeg kunne gruse motstanderen i de situasjonene der jeg endte opp med å treffe bakken med fjeset først. Jeg er sikker på at mine ofre har tenkt det samme.   

Alltid like god følelse!
Alltid like god følelse! Bilde: Andreas Bjørnbekk/Gamer.no

Naturligvis fører dette til utallige øyeblikk med vulgært språkbruk, men når alt er skutt og drept kommer man krypende tilbake for å oppleve den deilige skytefølelsen i 60 rene bilder i sekundet.

Dessverre er brettene i flerspilleren horribelt dårlige, noe som merkes spesielt godt hvis man eier Modern Warfare: Remastered, og dermed har muligheten til å bytte frem og tilbake mellom de to spillene. Modern Warfares brett er rett og slett bedre fordi de tilbyr en måte å spille på for alle klasser; med åpne hustak, gjerder som kan krypes under og biler man kan gjemme seg bak føles det ikke bare mer tilgjengelig, men også mer ekte.

Infinite Warfare mangler disse elementene, og bytter de ut med et brettdesign som gjør at du blir skutt i ryggen hvor hen du går. Det kommer også av at Infinte Warfares spillfundament er så mye kjappere enn det i Modern Warfare, men at det skal resultere i brett som ikke er morsomme å spille på trenger ikke være tilfellet. At jeg må spille på den klassiske Terminal-banen fra Modern Warfare 2 for å ha det gøy er ikke bra nok, selv om det er supert at dette brettet følger med spillet.

Et nydelig syn og en god pust i bakken.
Et nydelig syn og en god pust i bakken. Bilde: Andreas Bjørnbekk/Gamer.no

Zombie-modusen er nok en gang tilgjengelig, men foruten om å ta sted i en merkelig 80-talls-inspirert film er det lite nytt her også. Skulle du bare ha spilt Call of Duty: World at War, ville du med enkelhet gjenkjent konseptet. Spesielt gøy er det heller ikke, for vanskelighetsgraden går fra dørgende lett til kule-svamper av noen zombier. Jeg synes ærlig talt det lå mer taktikk og sjarm i modusen fra World at War, til tross for at det foregikk i et enslig ødelagt hus.

Makt til spilleren

Infinite Warfare gjør også mye for å få deg til å komme tilbake utenfor kampene. Som alltid har vi forskjellige klasser å velge mellom og våpen å låse opp, men denne gangen introduserer Call of Duty «Rigs», et utstyrsbasert klassesystem med mål om å forandre spillopplevelsen.

Ethan er nok den med mest dybde i spillet. Hva sier det om mennesket?
Ethan er nok den med mest dybde i spillet. Hva sier det om mennesket? Bilde: Andreas Bjørnbekk/Gamer.no

Foruten om å tilby forskjellig utseendet, kommer klassene med egne spesialevner. For eksempel vil en «Merc»-rig tilby evner som gir deg mer beskyttelse og tunge angrep, mens en «Stryker»-rig gir deg våpen som kan skade fienden over større områder. Disse evnene kan velges og veksles utenfor kampene, men i slagene trenger du både tid og evner for å låse dem opp så raskt om mulig.

For å gi flerspilleren litt mer dybde lar Infinite Warfare deg sverge troskap til flere såkalte «Mission Teams». Dette er i all hovedsak oppdragsgivere som gir deg arbeid basert på deres verdier som du så må fullføre i løpet av kamper. Slik tilegner du deg ekstra poeng og erfaringspoeng med laget, som igjen vil gi deg nøkler og andre goder. Som veldig mange konkurransebaserte spill om dagen brukes slike nøkler til å låse opp kister, og kistene skjuler alt fra våpen til «salvage», der sistnevnte er en slags valuta som vil la deg oppgradere våpen du allerede har låst opp. Slik gjør Call of Duty: Infinite Warfare at man vil komme tilbake for mer enn bare skytingen.

Ikke lenger kongen på haugen

Call of Duty hyller fortsatt arven etter Modern Warfare, noe som nok fører til en mangel på nyskapning. For året er 2016, og spesielt i år er det merkbart hvor sterke konkurrentene faktisk er. Infinite Warfares spillestil er kjent og testet, men hva betyr vel det når alternativene er eksperimentelle og utforskende?

Titanfall 2 byr på noe av den samme spillestilen som Infinite Warfare, men førstnevnte eksperimenterer mer, leker med kreativiteten og drar sjangeren i en ny retning. Battlefield 1 på sin side åpner en ny, men gjenkjennelig eske ved å gå tilbake i tid, og ved å vise en alternativ side ved første verdenskrig blander det massive kamper med semi-eksperimentelle våpen.

Fyr løs!
Fyr løs! Bilde: Andreas Bjørnbekk/Gamer.no

Med dette i tankene – med de flotte alternative der ute som bare venter på å vise deg nye visjoner av spillsjangeren – ender Infinite Warfare opp på sidelinjen. For akkurat nå har Activision og sine utviklere i Infinity Ward, Sledgehammer og Treyarch to retninger å velge mellom; fortsette i det samme sporet med testede, men gjenkjennelige spillmekanikker, eller å finne opp hjulet atter en gang. Kanskje er det bare sistnevnte som kan bringe et friskt pust til en serie som for 9 år siden innoverte så til de grader.

Konklusjon

På dette tidspunktet står Call of Duty-serien ved en skillevei. Den kan fortsette i det samme mønsteret, eller velge en ny retning som vil sikre serien et videre liv, og avverge å falle i unåde på samme måte som Medal of Honor-serien gjorde etter at Call of Duty på egenhånd avsatte den. Det er nemlig på høy tid med noe nytt, og slik har det vært i en lang tid nå. Spørsmålet er om både utgiver og utvikler våger å endre på formelen som har håvet inn gronkene alle disse årene.

Når det er sagt er Infinite Warfare nok et av de beste Call of Duty-spillene i senere tid, med en kampanje som kan skilte med romkamper og spektakulære scener. Fortellingen er grunn og karakterene uinspirerte, men det er fortsatt vel verdt å spille kampanjen fra start til slutt. Flerspilleren er nok likere forgjengeren enn det man skulle ønsket, men kontrollene sitter som støpt, og den presisjonen man føler er noe få andre spill får til på samme måte.  Synd er det derfor at brettene er så lite morsomme å spille på, og hvor høyt lista nå er lagt for hvor god og kjapp du må være for å ha det gøy med Call of Dutys online-del. Om ikke dette er nok mangler banedesignet kreativitet, og det er forøvrig noe herlig ironisk ved at jeg må spille på Modern Warfare 2s Terminal-brett fra 2009 for å nyte flerspilleren.

I det hele tatt trengs det en revolusjon, men kanskje er det nå for sent å håpe på – og for sent for spillerne som nå har gått over til Battlefield 1, Titanfall 2, Rainbow Six: Siege, Destiny eller de andre skytespillene der ute som våger å la nye ideer slippe til.

Vurdering


"Kvaliteten består, men det blir feil å hylle de samme egenskapene enda en gang. "

Call of Duty: Infinite Warfare PS4 PS4 5/10 Windows XOne

Spilldetaljer

  • Lanseringsdato: 4. november 2016
  • Plattform: PlayStation 4
  • Utgiver: Activision
  • Utvikler: Infinity Ward

Beste priser

På lager 499,- Til butikk
På lager 519,- Til butikk
På lager 528,- Til butikk
På lager 529,- Til butikk

Kommentarer (75)

Forsiden akkurat nå

Til toppen