Anmeldelse

Call of Duty 4: Modern Warfare

Call of Duty gjorde i sin tid en god debut blant krigsspillene basert på andre verdenskrig. God grafikk, interessant historieformidling og et lettfattelig gameplay, gjorde at spillet som representerer en tettbefolket sjanger, klarte å albue seg inn på markedet.

Mange har dødd i forsøket. I win!
Mange har dødd i forsøket. I win!

Etter det første spillet har serien dessverre gått nedover, og småruskete konsollversjoner samt et noe svakt Call of Duty 3, gjorde at Infinity Ward var tvunget til drastiske endringer når de igjen tok over roret for serien. Oppgaven har de løst på en mesterlig måte, for dette er det beste spillet serien noen gang har oppfostret.

La meg snakke ferdig!

Jeg ser at du sitter urolig på kanten av stolen din og bare venter på å rope i munnen min. «Hvordan kan et spill som faktisk ikke inneholder en eneste reell nyvinning, være så fantastisk?» Jeg tenkte på akkurat samme måte selv. Klapp igjen smella, puss brillene og lad geværet, så skal jeg fortelle hvorfor jeg har skiftet mening.

Call of Duty 4: Modern Warfare er et førstepersons skytespill og fungerer på akkurat samme måte som disse spillene har gjort siden tidenes morgen. Undertittelen angir at spillets gang er flyttet fra de franske landsbyene på tampen av andre verdenskrig, til en fiktiv konflikt satt i relativ nåtid.

Verden er i trøbbel. En borgerkrig i Russland gjør at atomvåpen har fått samme tilgjengelighetsstatus som en Big Mac. I det harmoniske (Merk: Leses med verdens mest ironiske undertone) Midt-Østen, har en folkekjær demagog kommet til makten. Dette gjorde han ikke uventet ved å velte demokratiet som om det var en gammel dame på et isete fortau.

Tosidig

Du blir neppe overrasket når jeg forteller deg at du ikke inntrer i rollen som adjutant i staben til de danske alpejegerne. Når jeg i tillegg gir deg initialene S.A.S, bør det være klinkende klart at det ei heller dreier seg om det respektable yrket flyvert/stuer. Du havner rett i fronten, og gjennom spillets historiemodus veksler du på å spille som den amerikanske marinesoldaten Paul Jackson og John «Soap» MacTavish i de britiske spesialstyrkene.

Kystvakten går drastisk til verks i jakten på tyvfiskere
Kystvakten går drastisk til verks i jakten på tyvfisker

Call of Duty 4: Modern Warfare er en svært tosidig opplevelse. At både enspiller- og flerspillerdelene i slike spill blir tilegnet samme vekt gjennom utviklingen er uvanlig. Spesielt med tanke på at tid er penger, og utgivere presser utviklere for å få resultatet i hyllene så fort som mulig. I dette spillet er det ikke enten eller, her får du i pose og sekk, noe som gjør at du får valuta for pengene uansett om du liker å spille alene eller sammen med noen.

Til tross for at historien i enspillerdelen kanskje ikke er verdens beste, er den lett fordøyelig og fortelles på en god måte. Den filmatiske fortellingen og et relativt virkelighetsnært scenario danner en god ramme for det flotte gameplayet. Det aller meste har du som skytespillentusiast vært ute for tidligere, men spillet varierer veldig fint, og lar deg utføre svært forskjellige gjøremål innenfor det militære yrket.

Kort, men intens

Det kan nok argumenteres med at kampanjen er en anelse kort, men jeg tar intensiv action foran langdryg skytetrening hvilken dag som helst. Til tross for at den nye settingen gjør Ghost Recon: Advanced Warfighter til en bedre sammenligning enn for eksempel Medal of Honor, holdes den gamle Call of Duty-følelsen i hevd.

Ved hjelp av den sterke forbrødringen med filmmediet er du, i motsetning til i Tom Clancy’s actionspill, ikke sjefen i din enhet. Dine gjøremål fremgår ganske klart fra dine overordede. Spillet formelig kaster deg gjennom oppdragene, og den som prøver å stritte i mot, er garantert å dø.

I Call of Duty 4 holdes dette innenfor rimelighetens grenser, og utviklerne makter med variasjon å skjule litt av «togturen» som de forrige spillene var litt sjenerte av. Jeg er en handlingens mann, og så lenge noen forteller meg hvor jeg skal og hva jeg skal skyte på, kan du banne på at jeg følger ordre så lenge spillet føles så deilig som det gjør.

Highway to hell.
Highway to hell.

Fantastisk flerspiller

For min del er flerspillerelementet det aller viktigste med et slikt spill. Enspillerdelen er lineær og kan være over på en kveld, alt avhengig av vanskelighetsgrad og om samboeren din er hjemme eller ikke. God kunstig intelligens og troverdig uttrykk skal man ikke skusle med, men tiden man tilbringer på slagmarken med andre, er rett og slett fantastisk.

Flerspillerdelen støtter inntil 18 spillere på Xbox 360, og hele 32 på PC-versjonen. Det finnes en lang rekke forskjellige moduser som omfatter det aller meste denne sjangeren har vært ute for, og spillet byr seg sånn sett frem til alle og enhver. Den vanlige lagbaserte kampmodusen, lik den vi fikk prøve i betaen, er fremdeles numero uno.

Et godt utviklet og sentralt opplåsningssystem gjør at denne delen av spillet hever seg kraftig over sine konkurrenter. Spillet fører statistikk over dine meritter på slagmarken, og inneholder også en av de beste implementeringen av rollespillelementer denne sjangeren har sett. Et erfaringspoengssystem lar deg stige i rang og låse opp forskjellige våpen, utstyr og evner. På samme måte som Gran Turismo og biltuklingen tok oss med storm for mange år siden, er alle kombinasjons- og modifiseringsmulighetene i Modern Warfare overveldende.

Tilfeldige startpunkter

Som med flere andre sider av Modern Warfare, er det ingenting spesielt revolusjonerende med brettdesignet. I flerspillerdelen skulle jeg kanskje ønske at det var litt mer variasjon i enkelte brett. Det er ganske mange brett som baserer seg på SIBO (Strid I Bebygde Områder), og jeg skulle ønske vi fikk litt mer topografisk dynamikk, hvor høydeforskjeller betydde noe annet enn bare første og andre etasje.

Det er spesielt to ting som kompenserer for et noe uoriginalt brettdesign. Det første er de tilfeldige startpunktene. Etter hvert som striden på hvert enkelt kart går sin gang, endrer gjenopplivingspunktet seg med frontens forflytning. På den positive siden gjør dette at du sjelden blir stående å stange på samme plass for hver runde. Det blir heller ikke mulig for et merkbart bedre lag og gjøre fiendens startpunkt til en eksekusjonspelotong á la det vi finner i Ghost Recon: Advanced Warfighter 2.

Hvor pokker la jeg de fulle magasinene?
Hvor pokker la jeg de fulle magasinene?

Dette systemet gagner de aktive spillerne mer. Det er mange brett, og det tar noen timer før du har detaljkunnskap om hvert av disse. Hvis du er en avslappet spiller som tar noen runder i ny og ne, vil du bruke tid på å bygge opp kunnskapen som dine fiender erfaringsmessig sitter på. Dette gjør igjen at hver gang du kommer til live etter å ha blitt skutt, føler du deg luftlandsatt, og må bruke dyrebare sekunder på å orientere deg.

Et imponerende skue

Det andre og mest sentrale momentet som dekker over det «hverdagslige» brettdesignet, er et gjennomgående imponerende grafisk nivå. Spillet ser lekkert ut på PC så vel som på konsoll, og det er såpass godt optimalisert at det kjører ganske fint på de mer spartanske maskinene. Til tross for at det fremdeles ikke er implementert noen reell skademodell på omgivelsene, dekker svært detaljerte brett over dette.

Spillet utfordrer sjangerens oppfatning av begrepet «dekning», noe som betyr at du ikke lenger kan gjemme deg bak pappesker. En AK-47 penetrerer eternittplater, kryssfinér og tynne vegger som om det skulle være smør, og dette gjør at du må åpne tankegangen din i angrep så vel som forsvar.

Den generelle fysikken er også noe helt for seg selv. De andre soldatene beveger seg ikke som om de skulle ha gjort i buksa, og alt fra eksplosjoner til rikosjetter opptrer svært livaktig. På PC-en har spillet mange og svært sterke utfordrere, men det som gjør Call of Duty 4: Modern Warfare til et av de beste skytespillene på konsoll, er først og fremst den slepne våpenfysikken.

Interessant valg av dekning<
Interessant valg av dekning

Nydelig våpenfølelse

Våpnene er umiddelbare, konkrete og gir en nydelig, men dog ubeskrivelig følelse av krigsspillvelbehag. Som eks-yrkesmilitær er det selvfølgelig en god del jeg kunne satt fingeren på, men det ville være å dra det langt. At Infinity Ward har klart å spikre den gode skytefølelsen kan virke ubetydelig for mange, men for min del betyr det at jeg kommer til å spille dette spillet i lang tid fremover.

Jeg klarer rett og slett ikke å holde meg unna, og våpenfølelsen er det som gjør at dette spillet stikker hodet opp fra skytespilljungelen. Counter-Strike og Battlefields Desert Combat-modifisering er to andre spill jeg vil fremheve på dette punktet. Det er vanskelig å forklare eksplisitt hvorfor det blir slik, men det er nesten like deilig å skyte med en M 249 SAW i Call of Duty 4, som det er i virkeligheten.

PC-versjonen av spillet inneholder et mye bedre grensesnitt for å finne servere og spille på. Jeg skjønner ikke hvorfor Xbox 360 ikke kan bruke standarde lobbysystemet som skytespill på PC har benyttet i en årrekke. Det er krig for pokker! Jeg ønsker ikke å bruke dyrebar tid på å rømme fra serveren til [Hidjab]Zer0 Lagmazter (ja, han het faktisk det) fra Litauen fordi den er uspillbar. Jeg vil komme raskt i gang og starte skytingen, ikke knotte med administrativt tøys.

Barn av regnbuen

Alt kunne vært gjort så mye enklere bare ved å plassere et lite flagg ved siden av navnet til den som har serveren. Neida, her skal alle gamere forenes over landegrenser i det vi blåser hjernen ut av hverandre med helmantlet 7,62mm.

Er det noen snille barn her?
Er det noen snille barn her?

Infinity Ward har også lagt ved en liten detalj som virkelig kommer til sin rett for spillets seriøsitet over Xbox Live. Ved å ikke ha noen ferdighetspoeng knyttet opp til flerspillerdelen, slipper man de som kun er på serveren for å fiske disse. De som har prøvd det latterlige timeslange forsvarsoppdraget i GRAW2 vet hva jeg snakker om. Det samme gjør de som har ropt «What the f/&% is your problem?» til mikrofonen ba på sine knær om nåde, når en tilsynelatende hjernedød medspiller stormer inn i løvens hule med kniven i hånda.

For å ytterligere bringe krigen hjem i din stue, er det bare å meisle på med sorround-anlegget. Når du kombinerer den gode grafikken med en lydside med skikkelig trøkk, er du bare svette feltstøvler og kruttlukta unna å sitte midt i krigen. Det eneste som skuffer meg, er at lyden til G3-en ikke krever doble hørselvern, men dette ville kanskje satt kommunikasjonen i spillet og et sunt naboforhold på prøve.

Konklusjon

Jeg kunne sikkert jattet side opp og side ned med flere ting som gjør Call of Duty 4 bra, men hele poenget mitt er at det er helt umulig å forstå før du virkelig prøver spillet. Den slepne våpenfølelsen, nydelige grafikken og grundigheten som ligger i den gode enspiller- og flerspillerdelen, er spillets virkelig store høydepunkter.

Ja, du har nok spilt alt dette før. Dette til tross, spillet har en sjel og en ubeskrivelig følelse som vitner om at Infinity Ward har gjort sitt ypperste for å gjøre dette til et så godt arkadebasert skytespill som overhodet mulig. Det finnes spill i sjangeren som er teknisk bedre og mer nyskapende. Modern Warfare er elskov, og elskov tar ikke hensyn til plattform, sjanger eller nyskapning. Magasin i, lad våpen, nyt!

Merk: Call of Duty 4: Modern Warfare er også i salg for PlayStation 3, men den versjonen har vi dessverre ikke fått mulighet til å vurdere.

Vurdering


Windows | X360
Klassisk

Call of Duty 4: Modern Warfare X360

Call of Duty 4: Modern Warfare Windows

Call of Duty 4: Modern Warfare X360 X360 9/10 Windows 9/10 PS3

Spilldetaljer

  • Lanseringsdato: 9. november 2007
  • Plattform: Xbox 360
  • Utgiver: Activision
  • Utvikler: Infinity Ward

Call of Duty 4: Modern Warfare Windows Windows 9/10 PS3 X360 9/10

Spilldetaljer

  • Lanseringsdato: 9. november 2007
  • Plattform: Windows
  • Utgiver: Activision
  • Utvikler: Infinity Ward

Beste priser

Nedlasting 95,- Til butikk
Nedlasting 123,- Til butikk

Kommentarer (78)

Forsiden akkurat nå

Til toppen