Et av tidenes beste strategispill

Distant Worlds byr på spenning og grubling i et dynamisk univers.

Imperiebyggespillet Distant Worlds ble først lansert i 2010, og den gangen beskrev jeg det som en strategisk perle som jeg anbefalte alle å ta en titt på – til tross for høy kompleksitet og en presentasjon som ikke akkurat virket inviterende for nye spillere. Siden originalens utgivelse har de New Zealandske utviklerne i Code Force gitt ut flere store utvidelser for spillet, og nå har alt sammen blitt samlet i én stor pakke. Dermed passer det godt å ta en ny titt på spillet, som i årenes løp har skaffet seg en stor og engasjert tilhengerbase.

Vi starter med et lite oversiktsbilde.
Vi starter med et lite oversiktsbilde.

Jeg var litt nervøs foran tilbakekomsten, og det er egentlig bare å se på skjermbildene så skjønner du nok hvorfor. Jeg husket riktignok spillet som langt lettere å lære enn det virket, men nå hadde det jo fått fem tonn med ekstra innhold og jeg var redd for at jeg hadde glemt gamle kunster. Men jeg hadde ikke trengt å engste meg. Allerede etter første øvingsoppdrag hadde spillet grepet fatt i meg igjen, og den største utfordringen med resten av øvingsoppdragene var å stadig stå imot fristelsen til å si ja til «vil du fortsette å spille på dette kartet»-meldingen jeg fikk etter endt oppdrag.

La meg bare si det med en gang: Distant Worlds Universe er et av sjangerens aller beste spill, noensinne. Det kan måle seg med ethvert klassisk spill du måtte finne på å trekke frem – ja, til og med Master of Orion 2. Hvis du har det minste snev av interesse for å leke hersker i rommet skylder du deg selv å spille det.

Unik dynamikk

De viktigste grunnene til at spillet fungerer så godt er de samme som sist gang jeg anmeldte det: Det er utrolig dynamisk og levende, og det gir deg en lang serie skikkelig interessante dilemmaer. Dynamikken kommer i stor grad fordi spillet gjør noe veldig få andre strategispill tør, nemlig å ta kontrollen av en stor del av handlingen bort fra spillerne. Det erkjenner nemlig at staten er én ting, og det private er noe annet. Det betyr at handelsruter, koloniutvikling og så videre stort sett er helt utenfor din kontroll. Det du kan gjøre er å legge til rette for privat vekst, for eksempel ved å anlegge gruvebaser, og så bruke dine militære virkemidler for å forsvare handelsrutene.

Rikelig med teknologier – dette er det ene av tre teknologitrær.
Rikelig med teknologier – dette er det ene av tre teknologitrær.

Gjør du dette vil du snart se en oppblomstring av private frakteskip og passasjerskip, som strømmer rundt i riket ditt som maur i en maurtue. Og når du kommer i kontakt med andre imperier knyttes det naturlige bånd og pengene strømmer inn.

Spillet deg også ekstremt mange muligheter til å automatisere handlingen. Absolutt alt kan delegeres til datamaskinen. Du kan faktisk la spillet spille seg helt selv, og hvis du graver deg inn i menyene finner du et vell av innstillingsmuligheter for hvordan datamaskinen skal oppføre seg i ulike situasjoner. Du kan også gjøre absolutt alt selv, eller delegere det du synes er mindre interessant mens du tar direkte kontroll over noen ting og lar datamaskinen komme med forslag som du så må ta stilling til for andre ting.

Dette gjør et enormt stort spill svært håndterbart. Du blir aldri overlastet med detaljer, selv om du alltid vet at du kan gå inn og detaljstyre om du skulle ha behov, og du står alltid fritt til å konsentrere deg om det store bildet i stedet for hvilke krigsskip som skal beskytte hvilke gruvestasjoner, hvordan de individuelle skipene skal designes og så videre. Dette bidrar også til dynamikken jeg nevnte tidligere – du ser riket ditt fungere som et eneste stort maskineri, mens du sitter på toppen og trekker i trådene. Hvis det er den rollen du ønsker, vel å merke. Du kan jo la datamaskinen ta seg av imperiebyggingen og heller styre hele eller deler av hæren.

Alt begynte her.
Alt begynte her.

Vanskelige avgjørelser

Men du slipper vanligvis ikke unna å måtte ta harde valg. La meg illustrere det med et eksempel fra spillet jeg holder på med nå. Jeg spiller en gjeng romrotter, og for å vinne spillet må min fraksjon kontrollere en viss del av handelen i galaksen, samt ha en viss andel av befolkningen. Jeg spiller altså en typisk bygge- og handelssivilisasjon, som matcher min generelle spillestil i denne typen spill. Vi er allerede ganske store, men jeg har flere problemer.

Riket mitt er på en måte delt i to. Jeg har en velutviklet og relativt sikker del i nord og en ny og ganske usikret del i sør – jeg vet det høres rart ut å bruke jordiske himmelretninger om verdensrommet, men siden universet i dette spillet er todimensjonalt er det det som fungerer best. Uansett, naboene i sør er forvokste insekter, som ikke vil ha noen handelsavtale med meg fordi «de har andre planer for meg», og som sier rett ut at sikler etter koloniene mine.

En smart serie målrettede angrep fra deres side, og halve territoriet mitt vil være under insektkontroll. Ikke bare det, men militært sett er de minst like mektige som oss – og mens jeg har et litt ambivalent forhold til mange av de andre av naboene mine er de omgitt av egne venner. Prioritet nummer én bør derfor være å sikre områdene i sør, i tilfelle de går til krig.

Jeg lurer på om de vil invitere meg på middag. Som hovedrett.
Jeg lurer på om de vil invitere meg på middag. Som hovedrett.

Jeg betaler samtidig store summer til ulike piratfraksjoner, for å la handelsskipene, gruvestasjonene og koloniene mine være i fred. Jeg sa akkurat at den nordlige delen av riket mitt er relativt sikker – vel, det er fordi jeg betaler piratene for å holde seg unna. Dette er betydelige utgifter og jeg kan ikke leve med dem lenger. Og for hver dag som går vokser piratenes styrke, og dermed også summene de krever for å holde seg unna de utvilsomt svært fristende målene i riket mitt. Prioritet nummer én bør dermed være å sikre handelsrutene i nord, samtidig som jeg sender en slagstyrke for å få bukt med de piratbasene jeg vet om.

Skatter i rommet

I øst har jeg funnet to felt fulle av ødelagte, men bergbare romskip fra en svunnen tid. Jeg er etter alt å dømme den eneste som har funnet dem. Men det er en stor operasjon å fikse dem slik at jeg kan ta kontroll, og i tillegg beskyttes de av romsnegler, romskorpioner og rommaneter. Disse monstrene er mye mektigere enn de høres ut. Systemene skipene befinner seg i er uavhengige, og i det jeg sender en styrke for å ta knekken på monstrene, vil andre imperier som oppdager disse skipene – det er bare et spørsmål om tid – også kunne suse inn og profittere. Jeg må handle raskt, og investere nok styrker i operasjonen, for hvis ikke må jeg dele funnet med andre. Prioritet nummer én bør derfor være å sikre dette området og sende en hel hær av konstruksjonsskip for å reparere de verdifulle vrakene.

I tillegg sliter jeg med noen viktige ressurser. Spillet har tonnevis av forskjellige typer ressurser, og noen er sjeldnere eller viktigere enn andre. De jeg har manko på er vitale i produksjonen av ulike moduler til romskip og -stasjoner, og dette resulterer i stadige forsinkelser i byggeprosjektene mine. Prioritet nummer én bør med andre ord være å sikre tilgangen på disse ressursene, ved å sende ut konstruksjonsskip til nye planeter og bygge gruvebaser der, samtidig som jeg sender militærskip for å forsvare dem.

Ja, det ser litt ut som Excel.
Ja, det ser litt ut som Excel.

Jeg har altså minst fire separate ting jeg absolutt må få gjort, helst i går, og nå må jeg finne ut hvilke som faktisk er viktigst. Å få sikret ressursene virker kanskje som den åpenbare, virkelige prioritet nummer én. Problemet er bare at den ene av ressursene jeg sliter med kun befinner seg i området truet av insektnaboene mine, og den andre kun befinner seg i et område der piratene løper løpsk. Resten skal jeg nok få skrapt sammen i tryggere systemer, men det krever ledige konstruksjonsskip og, selvfølgelig, ressurser til å bygge gruvebaser og så videre – ressurser som jeg også kunne brukt til å bygge krigsskipene jeg trenger for å forsvare meg.

Dette er igjen en av grunnene til at skipskirkegårdene i øst er så fristende, da den kan gi meg tilgang på en hel liten flåte av skip som er langt mektigere enn de jeg kan bygge selv, uten at jeg behøver å investere ressurser i å bygge dem. Men da må jeg likevel investere ressurser i konstruksjonsskip og militæreskorte.

Grubling er bra

Jeg er med andre ord i en ganske vrien situasjon, og det blir neppe lettere når den nærmest uungåelige krigen starter. Men det er akkurat slik jeg vil ha det. Et godt strategispill handler nettopp om dette – å sette deg i vanskelige situasjoner som du må gruble deg ut av, med dilemmaer der ingen av mulighetene automatisk virker bedre enn de andre. Jeg vet ikke helt hva jeg kommer til å gjøre, men jeg vet at det vil være nøye overveid og at det kommer til å ha både fordeler og ulemper som så kan være med å skape fremtidige dilemmaer å gruble over.

Alle disse valgene er med på å forme opplevelsen, og lar deg skape dine egne historier i spillet. Hver runde blir som Mass Effect sett fra fugleperspektiv – full av mektige fiender, lumske intriger og episke slag. Få strategispill oppleves som like eventyrlige og fulle av liv og personlighet som dette – de eneste virkelige alternativene jeg kan tenke meg er spill som Crusader Kings, som i likhet med Distant Worlds skaper en simulert verden full av aktører som samhandler på ulike og ofte uforutsette måter.

Lag dine egne romskip.
Lag dine egne romskip.

Universe-versjonen av Distant Worlds kommer med alt av innhold som tidligere har blitt lansert i ekspansjonspakker for originalversjonen, og det er ikke rent lite. Nye muligheter inkluderer blant annet at du kan velge å spille et imperium som ikke engang har funnet ut hvordan man kan reise raskere enn lysets hastighet, og dermed starter spillet låst i sitt eget solsystem. Du kan også velge å spille en piratfraksjon som har helt andre mål og forutsetninger enn de normale fraksjonene – og du velger selv om du vil fokusere på for eksempel smugling eller god, gammeldags piratvirksomhet.

Jeg burde egentlig kolonisere denne planeten, for å få kontroll over luksusressursen på den.
Jeg burde egentlig kolonisere denne planeten, for å få kontroll over luksusressursen på den.
Min, bare min!
Min, bare min!

Du kan også spille i et verdensrom der en mektig, eldgammel fraksjon dukker opp og gjør livet surt for absolutt alle. Ny funksjonalitet inkluderer individuelle personer som har ulike egenskaper og kan få ulike oppgaver underveis – utvilsomt inspirert av tidligere nevnte Crusader Kings, men uten de samme Game of Thrones-aktige intrigene. Både politiske og militære ledere, spioner og vitenskapsmenn er inkludert, og dette aspektet av spillet er såpass godt integrert at jeg først trodde det alltid hadde vært en del av pakka. Slik er det med mange av nyhetene – de gjør spillet bedre på måter som gjør at det føles som om de alltid har vært der.

Jeg har ikke hatt mulighet til å utforske alle de nye mulighetene i Universe fullt ut. Dette er et massivt spill, og når én runde lett kan ta flere titalls timer tar det en stund å komme gjennom alt. Det å starte helt fra bunnen av var og gradvis utvikle seg fra å være låst i sitt eget solsystem til å bli et mektig rike var imidlertid veldig tilfredsstillende, selv om jeg ikke helt ser for meg at det er noe jeg vil gjøre så veldig mange ganger – den første delen av spillet blir litt for lineær for det. Å spille som en piratfraksjon virker så langt veldig utfordrende, og noe jeg nok helst bør spare til senere.

Å si at Distant Worlds Universe har hektet meg er i alle fall en underdrivelse av dimensjoner. De fleste av problemene jeg husket fra originalen har blitt fikset, og selv om det fortsatt er ting jeg ikke synes fungerer helt optimalt – noen ganger kan det for eksempel være vrient å finne akkurat den informasjonen du vil ha i spillets enorme virrvarr av menyer og skjermbilder – føles spillet mer solid enn originalen.

Konklusjon

Ikke alle naboene mine er drittsekker.
Ikke alle naboene mine er drittsekker.

Distant Worlds Universe fremstår nok ikke som et veldig innbydende spill på overflaten, men om du for eksempel har latt deg hekte av spill som Football Manager eller Paradox' storstrategispill vet du at kompleksitet og dybde noen ganger trumfer alt annet. Ikke bare det, men takket være all automatiseringen er dette et spill som er mye lettere å lære enn det ser ut. Du kan i praksis starte spillet, og ha det moro etter få minutter – så lærer du nye ting gradvis når du trenger dem.

All dybden og simuleringen skaper i alle et utrolig engasjerende strategispill, og et av de aller beste imperiebyggespillene noensinne. Der veldig mange andre spill i sjangeren forsøker å etterape fordums storheter som Master of Orion 2 går dette spillet sine egne veier, og skaper en opplevelse med mye mer dynamikk og personlighet enn det vi er vant med.

Distant Worlds var knallbra i 2010, og Universe er betydelig rikere på både innhold og funksjonalitet. Om du liker strategi- og imperiebyggespill bør dette være en av årets virkelig obligatoriske utgivelser. Bare husk å stille vekkerklokken, for tiden flyr skummelt fort når du grubler deg gjennom spillets mange utfordringer.

Hvis du er ute etter et enklere spill i samme sjanger er Endless Space fortsatt å anbefale.

Vurdering


"All dybden og simuleringen skaper et utrolig engasjerende strategispill"

Distant Worlds Universe Windows Windows 9/10

Spilldetaljer

  • Lanseringsdato: 23. mai 2014
  • Plattform: Windows
  • Utgiver: Matrix Games
  • Utvikler: Code Force

Kommentarer (27)

Forsiden akkurat nå

Til toppen