Master of Orion. (Bilde: Andreas Bjørnbekk/Gamer.no)

Når knapt inspirasjonskilden sin til knærne

Nye Master of Orion leverer ikke der det gjelder mest.

Fem måneder har gått siden vi sist satte ut på eventyr i Master of Orions univers. Den gangen hadde vi testet Early Access-versjonen på Steam, en utgivelse av spillet som kunne sies å være i en beta-versjon. Inntrykket kan oppsummeres kort: «Master of Orion er både morsomt, vakkert og vanedannende, og så lenge utviklerne tar til seg kritikken er det ikke noe i veien for at dette kan bli en ny strategiklassiker».

Det skal imidlertid mye til for å slå igjennom i en sjanger der det ikke mangler på utfordrere, og dessverre er ferdigutviklede Master of Orion altfor kjedelig til å kunne føyes inn i klassiker-rekken der blant annet forgjengerne i serien allerede befinner seg.

Repeterende strategi

Å administrere befolkningen er en stor del av strategien, men det gjør den ikke mer gøy.
Å administrere befolkningen er en stor del av strategien, men det gjør den ikke mer gøy. Bilde: Andreas Bjørnbekk/Gamer.no

I Master of Orion skal du ta kontroll over en av flere forskjellige raser i universet, være det mennesker, store bjørner eller et folk basert på kunstig intelligens. Alle er de flott designet med variert utseende, og i de innledende minuttene og timene imponerer spillets presentasjon – blant annet med fantastisk stemmeskuespill av Star Wars-stjernen Mark Hamill og Star Trek: The Next Generations John De Lancie på skuespillerlisten.

Etter å ha valgt rase blir vi møtt med et nydelig strategisk kart over universet – det samme kartet der alle dine beslutninger og aktiviteter vil finne sted. Fraksjonene starter med en galakse hver, og kan så fritt fram utvikle planeter og kolonisere nye, samt utforske fremmede galakser og lære andre raser å kjenne. Ting virker med en gang ganske så spennende – men det avtar fort.

I større grad enn i andre strategispill legger man seg straks inn i repeterende og ensformige mønstre. I Master of Orion skal du utforske nye solsystemer, og disse er sammenkoblet via transportveier man må reise på for å komme seg dit man ønsker. Å skulle sende skip rundt omkring hver runde – eventuelt å vente på at de ankommer et sted langt borte for så å klikke på et annet tilfeldig holdepunkt – er ikke særlig gøy. Spillet mangler nemlig det som gjorde at slik utforskning ble så mystisk og spennende i blant annet Stellaris.

Åj, du oppdaget en tegneserielignende skapning? Tøft! Not.
Åj, du oppdaget en tegneserielignende skapning? Tøft! Not. Bilde: Andreas Bjørnbekk/Gamer.no

Der Stellaris er mørkt, enormt og fylt til randen av mysterier, er Master of Orion ikke veldig mye mer enn et spillebrett som ber deg om å flytte brikkene dine fra et sted til et annet. Klart kommer det av og til opp en og annen nyhet om at ting skjer rundt i universet, men dette blir gjort av to lite morsomme nyhetsankere som ofte dukker opp på tilsynelatende tilfeldige tidspunkter. Det ødelegger ikke bare flyten i spillet, men bidrar til å ødelegge spillets mørkere, mystiske sider. Det hele blir veldig arkade-lignende, og det lover ikke godt for et spill som forsøker å ta deg med ut i det store, spennende intet.

Vakker galakse

Det er alltid morsomt å kolonisere planeter. Da får man se en koselig liten filmsnutt også.
Det er alltid morsomt å kolonisere planeter. Da får man se en koselig liten filmsnutt også. Bilde: Andreas Bjørnbekk/Gamer.no

Når man innledningsvis skuer utover verdensrommet er det likevel svært lite annet enn galaksens egen magi som fanger synet. Stjernene lyser vakkert, de mange planetene minner om fargerik juletrebelysning for de spesielt interesserte, og romskipene som reiser fra system til system gjør det hele komplett. Med tanke på at selve spillet ser så flott ut som det gjør, er det ekstra godt å se at brukergrensesnittet er anonymt og enkelt. Du er aldri nødt til å grave deg gjennom dype menyer eller skriftvegger for å finne ut av hvordan ditt neste trekk burde bli utført, eller hvordan mekanikkene i spillet fungerer. Alt er veldig enkelt, selv for de som ikke har peiling på hvordan Master of Orion har fungert tidligere, eller de som ikke har rørt såkalte 4X-spill før.

Kort oppsummert er 4X-spill en betegnelse som på engelsk står for «eXplore, eXpand, eXploit, eXterminate». Dette betyr at du sender skipene dine rundt om i galaksen på oppdagelsesferder for å finne nye planeter og fraksjoner, og at du tar over så mange planeter du klarer. I tillegg driver du diplomati med motstanderne dine for så å eventuelt utrydde dem. De aller fleste slike spill krever også at man forsker på ny teknologi som skal hjelpe din fraksjon på veien mot seier.

Universet er vakkert.
Universet er vakkert. Bilde: Andreas Bjørnbekk/Gamer.no

Dybden uteblir

Til tross for den vakre galaksen og det gode brukergrensesnittet er det likevel lite ved Master of Orion som gjør at jeg får lyst til å spille det fremfor andre strategispill. Det er ikke nødvendigvis noe direkte grusomt ved det vi får levert her, men det at spillet ikke tar seg seriøst nok til å fortjene din ærefrykt gjør at det er lite som blir ordentlig kult.

Det er ikke spennende å velge mellom forskningsveier når det ikke har så mye å si.
Det er ikke spennende å velge mellom forskningsveier når det ikke har så mye å si. Bilde: Andreas Bjørnbekk/Gamer.no

Planeter kommer i forskjellige former, med diverse klimaer og ressurser, og disse må balanseres slik at du vet hvor du vil la befolkningen din jobbe slik at alt blir så effektivt som det kan. En planet kan bare holde et visst antall arbeidere, og hvis du vil flytte disse fra en planet til en annen må dette faktisk gjøres manuelt via skipsbygging og transportering. I tillegg må forurensning kontrolleres og hanskes med. Dette er kjedelig oppgaver som bare blir større og større utfordringer jo lenger inn i spillet man kommer, og derfor kan de senere timene faktisk bli atskillig mer slitsomme – på negative måter – enn de første.

Diplomatiet er ikke det helt store.
Diplomatiet er ikke det helt store. Bilde: Andreas Bjørnbekk/Gamer.no

Selv kampsystemet, det som ofte skal få deg til å sitte med hjertet i halsen, er dørgende kjedelig. Du kan velge mellom å la datamaskinen avgjøre romslagene for deg eller ta kontrollen selv, men selv om du velger sistnevnte er det fint lite du kan gjøre for å ha det moro. Skipene begynner på to forskjellige sider av et kart, og flyr så mot hverandre. Snart skytes det frem og tilbake til en av sidene vinner. Mer strategi er det ofte ikke, og jeg undrer meg over hva utvikler har tenkt på. I sniktitten til spillet nevnte jeg at dette aspektet ikke var så viktig da fokuset lå på utforskning og diplomati, men med enda flere timer i sekken har jeg endret mening. Diplomatiet er nemlig heller ikke mye å skryte av, men er veldig enkelt satt opp på beste «gjør du dette for meg, gir jeg deg dette»-vis. Det er minimalt med intriger og spennende avgjørelser, med andre ord.

De forskjellige rasene kan se skikkelig kule ut.
De forskjellige rasene kan se skikkelig kule ut. Bilde: Andreas Bjørnbekk/Gamer.no

Det virker virkelig ikke som om det er lagt mye arbeid i å gjøre forskningstreet så dypt som det burde være. Fra start til slutt brydde jeg meg nærmest ikke om hva jeg forsket på, for jeg endte opp med å mer eller mindre finne ut av alt jeg skulle til slutt uansett. Så lenge jeg fokuserte på våpen gikk det bra til slutt, og slik burde det vel strengt tatt ikke være. Heller enn å bli en side ved spillet som gir deg lyst til å trykke på «neste runde»-knappen, gruer jeg meg i stedet til å måtte klikke meg gjennom enda en teknologi-meny og atter høre et altfor lystig teknologi-lydspor.

Den samme blassheten gjelder også rasene. Det er riktig at man som menneske starter med andre fordeler og ulemper enn kattefolket Mrrshan, men det har ikke mye å si for spillets gang. Leter du etter å kunne spille unike kampanjer som forskjellige raser som er veldig ulike, har du dessverre kommet til feil sted.

Litt for enkelt?

Master of Orion tilbyr forskjellige måter å vinne en kampanje på, og blant dem er militære seiere og fraksjonen med mest poeng når siste runde utløper. Kanskje den mest interessante er imidlertid den som har med det galaktiske rådet å gjøre. Et stykke inn i spillet blir det nemlig skapt et galaktisk råd der alle fraksjonene er representert. Målet er her å stemme frem en leder blant fraksjonene, og hver rase har x-antall stemmer basert på hvor mange planeter de okkuperer.

Der var det over, ja. Suck it, skilpadde.
Der var det over, ja. Suck it, skilpadde. Bilde: Andreas Bjørnbekk/Gamer.no

Rådet er i utgangspunktet en spennende mekanikk, men jeg ble overrasket over hvor viktig det skulle vise seg å være. Rådet samles til valg hvert 25. år etter at to-tredeler av universet er kartlagt. Til min store forundring valgte fire av seks fraksjoner å ikke avgi stemme i det hele tatt, ikke engang på seg selv. Dermed stod det mellom meg selv og hovedmotstanderen, men ingen av oss oppnådde flertallskravet med det første. Etter noen avtaler spikret sammen på bakrommet maktet jeg – med noe så enkelt som penger – å kjøpe stemmene til de sto største fraksjonene utenom meg selv, inkludert rasen som var hovedopposisjonen min i rådet. Slik var det at jeg helt uventet vant kampanjen, da det å bli leder for rådet er én av måtene å seire på. Det ble dessverre for lett, og etter få timer endte ferden min i universet brått.

Konklusjon

Jeg hadde relativt høye forhåpninger til Master of Orion basert på sniktitten min fra mars tidligere i år. Dessverre viser det seg at spillet fortsatte med ensformige elementer og lite gjennomførte aspekter.

I Stellaris, et strategispill med lignende konsept som jeg anmeldte i mai, var det mystikken som gjorde det så morsomt å utforske. I Master of Orion blir denne mystikken omgjort til repeterende oppgaver og dårlig lønn for strevet. Det er ikke noe spesielt fabelaktig som venter der ute, bare enda mer klikking på reiseveier, forskningstrær og en og annen nyhet. Kjedelige kriger og lite forskjell blant raser gjør også at jeg ikke får lyst til å spille meg gjennom enda en kampanje i forsøket på å oppdage noe kult, rett og slett fordi det som burde vært lek blir til plikt.

Det er, tross feilene, noen timer med enkel moro å ha med Master of Orion. Da må du dog forvente at dette ikke er et godt storstrategispill, men heller noe du kan ha det gøy med i et visst antall timer før spenningen slipper taket.

Vurdering


"Mer arkade enn strategi. "

Master of Orion Windows Windows 5/10

Spilldetaljer

  • Lanseringsdato: Ikke fastsatt
  • Plattform: Windows
  • Utgiver: Wargaming.net
  • Utvikler: NGD

Kommentarer (19)

Forsiden akkurat nå

Til toppen