(Bilde: Slitherine)

Strategispillet for Warhammer-nerden

Turbasert taktikk med tonnevis av enheter fra det populære miniatyrspillet.

Det finnes mange fantasi eller sci/fi-univers jeg godt kunne tenke meg å bo i. Tolkiens Midgard virker ganske så koselig, i alle fall når Sauron er ute av bildet, Forgotten Realms har sine lyse sider og jeg har slett ikke noe imot et liv som romreisende i Mass Effects fremtidsverden. Men Warhammer 40,000-universet? Aldri i livet. Med maktsyke og hensynsløse galninger på den ene siden og blodtørstige orker på den andre, er det en oppskrift på katastrofe. Og om ikke en evigvarende krigstilstand er nok, er språket til orkene helt ufordragelig.

Planeten Armageddon er ikke noe populært turistmål.
Planeten Armageddon er ikke noe populært turistmål. (Bilde: Joachim Froholt/Gamer.no)

Ta for eksempel navnene på disse enhetene fra Warhammer 40,000: Armageddon: «Shoota boyz», «Kill Krusha», «Gun Truck with Big Zzappa», «Ard Boys» og «Big Trakk with Supa-Kannon» – waaaaagh! Jeg blir så irritert at jeg kunne kverket dem hele gjengen.

Heldigvis finnes det massevis av muligheter til å gjøre nettopp det, for orker er det mange av i dette turbaserte strategispillet. Handlingen foregår på planeten Armageddon, som er akkurat like utrivelig som navnet tilsier. Her klarer de inkompetente lederne av menneskenes koloni å bli tatt på sengen av en stor invasjonsstyrke med orker. Men siden planeten er svært verdifull, er det ikke aktuelt å la den falle i grønnhudenes vortebefengte hender.

Panzer Corps i Warhammer-drakt

Først og fremst er det greit å få etablert én viktig detalj: Dette er ikke miniatyrspillet Warhammer 40,000 gjenskapt som dataspill. Så vidt jeg forstår ønsker ikke Games Workshop å lisensiere ut selve spillereglene, og hvis du kjøper dette spillet i den tro at du får en dataspillversjon av miniatyrspillet, blir du nok skuffet. Men det er slett ikke sikkert skuffelsen varer. Warhammer 40 000: Armageddon er nemlig et ganske godt strategispill, som på mange måter er svært trofast mot kildematerialet sitt.

Broer er fine steder å stanse fiendens fremmarsj.
Broer er fine steder å stanse fiendens fremmarsj. (Bilde: Joachim Froholt/Gamer.no)

Moroa foregår på store spillbrett delt opp i heksagonale ruter. Poenget er som regel å ta kontroll over spesifikke ruter på brettet, ved hjelp av en hær bestående av infanteri, artilleri, stridsvogner og andre kjøretøyer, inkludert tobeinte kamproboter. Hver tur kan de individuelle enhetene flytte én gang og angripe én gang. Enhetene har alle forskjellige egenskaper, og kampsystemet har et visst stein, saks og papir-preg over seg – der de fleste enhetene har noen typer enheter som de egner seg veldig godt mot, og andre de egner seg heller dårlig mot. I tillegg har de ulik angrepsrekkevidde.

For den eldre garde, som spilte PC-spill på nittitallet, kan Armageddon godt beskrives som SSI-klassikeren Panzer General i Warhammer-drakt. Det er i bunn og grunn basert på Panzer Corps, som i seg selv er en strålende nytolkning av Panzer General-konseptet.

På skjermbilder ser det kanskje ganske komplisert ut, men det er egentlig ikke tilfelle. Armageddon er rimelig lett å komme inn i, selv om øvingsdelen kunne vært en god del bedre. Dette er ikke et kjempedypt spill, og om du har kost deg med et spill som Battle Isle, Advance Wars eller til og med et spill som Final Fantasy Tactics bør det ikke være noe uoverkommelig i dette spillets grunnleggende konsepter. Det har ikke avanserte elementer som forsyningslinjer eller moral, men det krever at du setter deg inn i litt statistikk for å lykkes maksimalt.

Valgmuligheter i kampanjene.
Valgmuligheter i kampanjene. (Bilde: Joachim Froholt/Gamer.no)

Massevis av enheter

Om du er en Warhammer 40,000-tilhenger er det flere ting du sannsynligvis vil sette stor pris på. Den viktigste er mengden distinkte enheter i spillet. Det har enormt mange av dem, og alle er basert på «ekte» Warhammer-enheter. Fraksjonen Steel Legion har for eksempel 35 unike enheter innenfor stridsvognklassen alene.

Nok stridsvogner (skjermbildet viser langt fra alle)?
Nok stridsvogner, men sskjermbildet viser langt fra alle. (Bilde: Joachim Froholt/Gamer.no)

Men Steel Legion er bare den ene av menneskenes fire grupperinger. Du kan også ta kontroll over Blood Angels, Ultramarines og Salamanders, som alle har sine egne unike enheter. Der Steel Legion er best på stridsvogner, er de andre bedre på infanteri. Blood Angels har til og med noen galninger utstyrt med sverd og englevinger. I noen slag har du kun tilgang på et begrenset utvalg, i andre får du styre flere fraksjoner samtidig. Orkene har ikke like mye å rutte med, men det mangler ikke akkurat på enheter der heller, og de har dessuten langt flere titan-enheter enn menneskene.

Ulempen med dette er selvsagt at det gjør spillet litt vanskeligere om du ikke er Warhammer-fan fra før av. Ta stridsvognene, for eksempel. Spillet har fjorten forskjellige Leman Russ-stridsvogner. En Warhammer-fan vet kanskje umiddelbart forskjellene på en Vanquisher, en Conqueror, en Eradicator, en Executioner, en Demolisher, en Punisher, en Annihilator eller en standard Leman Russ uten noe skummelt etternavn. Vi andre må studere og sammenligne mengder av statistikk – eller bare kjøpe den som er dyrest og håpe det også betyr best. Det er også verd å påpeke at det som kanskje er ganske distinkte forskjeller i miniatyrspillet ofte er redusert til små statistikkvariasjoner her.

Du kan zoome kameraet ut og inn.
Du kan zoome kameraet ut og inn. (Bilde: Joachim Froholt/Gamer.no)

Dynamiske frontlinjer

En interessant ting med spillets enheter er at flesteparten av dem har flere enn ett våpen, og det varierer stort hvor lang rekkevidde de ulike våpnene har. Når du angriper en fiendeenhet vil din enhet bruke alle våpen som kan nå den aktuelle fienden, og det lønner seg med andre ord å angripe på «riktig» avstand. Enheter vil også skyte tilbake når du angriper dem, om du er innenfor deres rekkevidde. I de fleste spillene i denne sjangeren er det i praksis kun artilleri-enheter som kan skyte over avstand, men slik er det altså ikke her.

Som resultat blir slagmarken ganske uforutsigbar ved første øyekast, da det er så mange forskjellige enheter som alle har ulike våpen med forskjellig rekkevidde. Men når man blir vant med det er det litt forfriskende å ikke kunne kjøre de samme formasjonene som i andre spill, og det å bruke de individuelle enhetene på en slik måte at du får utnyttet våpnene deres maksimalt – helst uten at de du angriper får utnyttet deres våpen maksimalt – blir et viktig taktisk hensyn som du må gruble over. Og grubling er jo alltid bra. Det er jo derfor vi spiller turbaserte strategispill.

Grensesnittet synes jeg kan være litt rotete til tider, og spesielt gjelder dette systemet som viser hvor mye skade du sannsynligvis kommer til å gjøre når du angriper. Selv om utviklerne har implementert forbedringer i den første store oppdateringen til spillet sliter jeg fortsatt med å skjønne mekanismene her, og det er ofte et stort avvik mellom de antakelsene systemet kommer opp med og resultatet i praksis. Det er mulig jeg overser noe her, men spillet gjør altså en litt dårlig jobb med å gi meg den informasjonen jeg ønsker.

Manualen er heller ikke så god, og inneholder til og med direkte feil. I sted skrev jeg at en enhet vil bruke alle tilgjengelige våpen, noe jeg har både sjekket og dobbeltsjekket at er tilfelle, men i manualen står det at enheter vil velge det våpenet som til enhver tid passer best i stedet for å bruke alle. Manualen snakker også om ammunisjon, men jeg kan ikke se at det simuleres i spillet.

Rom-orkene angriper!
Rom-orkene angriper! (Bilde: Joachim Froholt/Gamer.no)

Solide kampanjer

En ting med spillet som jeg liker veldig godt er kampanjene. Målene er i seg selv ganske like fra oppdrag til oppdrag, men de føles likevel overraskende varierte, ofte med spesifikke utfordringer. Vanskeligheten tar seg gradvis opp, og du kan ved flere anledninger velge hvilken vei du vil ta videre. De individuelle oppdragene er underholdende, og stort sett såpass begrensede at du ikke bruker spesielt lang tid på hvert av dem. Tidsfristene kan være knappe, så noen ganger må du belage deg på å spille samme oppdrag flere ganger før du finner den optimale strategien.

Det er imidlertid ingen kampanjer for orkene, noe som kanskje er litt skuffende. Utenom kampanjene kan du spille de samme nivåene i en slags «skirmish»-modus med datamaskinen, men bare to av disse åpner for spill med grønningene.

Skal du spille orker må du med andre ord spille flerspiller. De aller fleste enspillerscenariene i spillet er ubalanserte og designet nettopp for enspiller, men i flerspiller kan du spille på balanserte brett der begge parter har like seiersmuligheter. Jeg synes det er litt synd at det ikke er mulig å spille slike brett mot datamaskinen, men det har nok noe med hvordan den kunstige intelligensen er laget å gjøre. Det er ikke kjempemange flerspillerbrett å velge mellom, men nok til at de bør vare en stund om du finner denne delen av spillet appellerende.

Tallet under enheten viser hvor mange individuelle styrker den har. De små symbolene like over viser om den har angrepet og/eller flyttet denne turen.
Tallet under enheten viser hvor mange individuelle styrker den har. De små symbolene like over viser om den har angrepet og/eller flyttet denne turen. (Bilde: Joachim Froholt/Gamer.no)

Asynkron flerspiller

Flerspiller foregår via Slitherines egne «play by mail»-system, der du tar turen din, sender den til motspilleren og så venter på at han skal ta turen sin og sende spillet tilbake til deg. Det er ikke meningen man skal spille «samtidig», og man kan ha flere spill gående på én gang. Systemet fungerer helt greit, men selv om du spiller gjennom Steam må du altså registrere deg hos Slitherine. Kontoen din der fungerer imidlertid for flere spill enn bare Armageddon, slik som det tidligere nevnte Panzer Corps. «Play by mail»-flerspiller høres kanskje ikke så spennende ut, men det passer utrolig godt hvis du har venner som ikke har tid til å sette seg ned i timevis av gangen – og det kan faktisk være en svært engasjerende flerspillerform.

Spillets «hotseat»-modus er imidlertid en skuffelse. Jeg elsker å spille denne typen spill i «hotseat», altså lokalt på samme datamaskin som motspilleren. Da kan jeg også ta en bærbar PC med på danskebåten eller kameratens hytte, og spille uten nett. Panzer Corps hadde for eksempel støtte for dette. Slitherine hevder i markedsføringen at Armageddon også har «hotseat»-modus, men det fungerer ikke helt som ventet. Du må nemlig utfordre deg selv via online-systemet til Slitherine, og hver tur må spillet lastes opp og ned fra nettet. Det er absurd, og absolutt ikke det jeg forventer av en god «hotseat»-modus. Et minstekrav er jo at man skal kunne spille «hotseat» uten nett.

Jeg skal ikke dvele ved grafikken – dette spillet ser «funksjonelt» ut, og ikke noe annet. Spill som Battle Worlds: Kronos eller det kommende Order of Battle: Pacific beviser at det er fullstendig mulig å lage tradisjonell turbasert strategi med pen grafikk, men jeg forstår at dette ikke er noe utviklerne har prioritert her, og jeg har ikke noe problem med valget deres. Men presentasjonen gir altså ikke noen plusspoeng i margen, og jeg synes faktisk Panzer Corps tar seg bedre ut. Det har en renere stil, og virker rett og slett mer appellerende.

Animasjonene er tamme, men spillet har greie angrepseffekter.
Animasjonene er tamme, men spillet har greie angrepseffekter. (Bilde: Joachim Froholt/Gamer.no)

Konklusjon

Jeg har hatt mye moro med Warhammer 40,000: Armageddon. Det er et rimelig enkelt og vanedannende strategispill, som generelt trykker på de riktige knappene. Det har en variert og god kampanje med oppdrag som generelt ikke tar for lang tid eller virker overveldende, det har mengder av enheter å velge mellom, og det har en ganske grei flerspillermodus selv om «offline»-spill er et savn. Dette spillet er langt mer underholdende enn det ser ut på bildene, og når man først kommer i gang med et oppdrag er det uaktuelt å legge det bort før man er ferdig.

Samtidig synes jeg ikke det er et bedre spill enn Panzer Corps, fra samme studio. Panzer Corps byr på større variasjon, blant annet med skip og fly i tillegg til alle de landbaserte enhetene, det har litt ekstra taktisk dybde ved at enhetene trenger forsyninger og så videre, og det har en renere presentasjon, et noe bedre grensesnitt og bedre «hotseat»-flerspiller. Armageddon har til gjengjeld en mye bedre kampanje, og en mer nybegynnervennlig vanskelighetsgrad. Jeg sitter likevel med en følelse av at hvis du bare er ute etter et godt, turbasert strategispill som ikke er alt for krevende men samtidig byr på massevis av taktiske utfordringer, bør du heller kjøpe Panzer Corps.

Samtidig er Warhammer 40,000: Armageddon utvilsomt et av tidenes mest trofaste Warhammer 40,000-dataspill, og det i seg selv er selvsagt et kraftig kjøpsargument om du allerede er Warhammer-frelst. Liker du turbasert strategi og ikke bryr deg allverden om presentasjon er dette uansett et helt greit spill, som forhåpentligvis blir enda bedre om Slitherine gir det den støtten etter lansering som vi er vant med fra den kanten.

Vurdering


"Armageddon trykker generelt på de riktige knappene."

Warhammer 40,000: Armageddon Windows Windows 6/10 iPad 7/10

Spilldetaljer

  • Lanseringsdato: Tredje kvartal 2014
  • Plattform: Windows
  • Utgiver: Slitherine Group
  • Utvikler: The Lordz Games Studio

Beste priser

Nedlasting 72,- Til butikk
Nedlasting 140,- Til butikk

Kommentarer (2)

Forsiden akkurat nå

Til toppen