ANMELDELSE: Persona 5 Strikers
(Foto: Atlus)

Viser hvor viktig sideinnhold kan være

Persona 5 Strikers er fartsfylt og kaotisk moro, men føles til syvende og sist upersonlig.

Det dynamiske kampsystemet fra Dynasty Warriors fortsetter å spre seg gjennom spillbransjen som ild i tørt gress. Her går det i massive kamparenaer som med jevne mellomrom fylles av små og store fiender, bare slik at spilleren kan fyre av spesialangrep og velplasserte nådestøt som sender motstanderne veggimellom.

Persona 5 Strikers er det nyeste i denne rekken, men fremstår øyeblikkelig som en litt mindre rigid variant enn det for eksempel Hyrule Warriors er. Dette merker man på flere måter, deriblant ved at det ikke lenger handler om kamper om sjekkpunkter eller å fordele styrker på tvers av et større område – i stedet er dette mer å regne som et actionrollespill med litt flere fiender enn vanlig, og det er nok opplevelsen stort sett tjent med. 

Ut på tur, aldri sur. Foto: Espen Jansen/Gamer.no

Det at spillet forsøker å tenke nytt er imidlertid ikke bare positivt, og særlig skuffende er det at en del av de tingene som gjør Persona til Persona uteblir i løpet av det drøyt 40 timer lange eventyret.

Snakketøyet er i orden

Spillet begynner så smått et halvt år etter handlingen i Persona 5 idet vår mutte hovedperson og den snakkesalige katteskikkelsen Morgana vender tilbake til Shibuya. Her venter den kramgode gjengen fra orginalspillet for å finne på nye sprell, og planene er klare for å nyte resten av sommerferien sammen med The Phantom Thieves of Hearts.

Dette går som forventet skeis når mørk og mystisk ondskap nok en gang dukker opp i hjertet av Japan, og da må vennene følgelig på heisatur rundt omkring i solens land. Veien går fra Tokyo til Osaka, og underveis kjører man innom en smørbrødliste av storbyer, tettsteder og turistattraksjoner. 

Selv om mektige skygger stadig lurer i meta-universet, bruker figurene masse tid på å sjekke ut reisetips og gomle på lokale spesialiteter, og slik ender det opp med at man får masse tid til å bli kjent med både Japan og de forskjellige medlemmene av rollegalleriet. Spillet preges fortsatt av lett og ledig dialog, med masse personlighet og snert, og sånn sett er dette en finfin oppfølger til Persona 5. 

Haru og Ann er de figurene det er kulest å spille som. Foto: Espen Jansen/Gamer.no

Det enorme vellet av dialog fører likevel til et par store problemer underveis, og dette åpenbarer seg allerede fra første stund. Nå, som i de fleste Persona-spill, tar det nemlig ganske lang tid før opplevelsen virkelig kommer i gang; de ulike fangekjellerne man løper gjennom brytes ofte opp av små drypp av samtaler og hint til hva man skal gjøre videre; og mellom hvert sted man besøker formelig begraves man i like deler viktig og uviktig prating.

Jeg setter stor pris på disse figurene, både på grunn av flott manus og ekstremt godt stemmeskuespill, men jeg tar meg likevel i å spole gjennom en bråte av de mindre viktige samtalene utover i spillet. Ikke bare ødelegger dette ofte for flyten i spillet – noen historiesekvenser kan vare i godt over en time, hvor man bare hører på snakking – men det føles heller aldri like personlig som i de andre Persona-spillene.

Det er hyggelig å henge med disse figurene, men det blir litt vel mye tomprat jeg ikke har direkte påvirkning på. Foto: Espen Jansen/Gamer.no

Til det er spillet for lineært, med få betydningsfulle valg å ta og et totalt fravær av «Confidant»-systemet. Vanligvis er dette et system som lar deg låse opp nye egenskaper og bedre monstre ved å tilbringe tid med venner og bekjente i andre spill i serien – dette gir spilleren masse unikt og personlig sideinnhold og utfordrer deg også til å bruke tiden du får tildelt med omhu.

Persona 5 Strikers er på sin side helt strømlinjeformet, og mangelen på historiedrevet og meningsfullt sideinnhold gjør at opplevelsen mister en del av det nære og personlige preget.

Stilig slåssing

Og det er synd, for bak all dialogen skjuler det seg et spennende actionrollespill som i perioder syder over av den samme unike og hardtslående stilen Persona 5 er kjent for. Rent teknisk er det snakk om en litt blandet grafisk opplevelse, men design av alt fra figurer til menyer er stadig like fenomenalt, og det merker man når man kaster seg ut i kamp.

Slåss, det skal man! Foto: Espen Jansen/Gamer.no

Man kan til enhver tid velge fire kumpaner man vil ta med seg over til skyggesiden. De ulike figurene styres stort sett ganske likt, hvor nærangrep og spesialangrep kan kombineres i ulike former for å lage komboer, men de har alle noe eget og fiffig å komme med på slagmarken.

Morgana kan for eksempel forvandle seg til en kattebuss og diske opp med gjenopplivning og vindmagi; Yusuke fryser fiender og kan kontre utfall; mens Haru stiller med psykisk magi og kombinasjonsangrep som kan forlenges. 

Fiender er selvsagt svake mot ulike angrep og former for magi, og med det oppfordres man også til å veksle jevnt og trutt mellom de forskjellige. Det tar som sagt litt tid før ting får fart på seg og slåssingen begynner å sitte, men da er det til gjengjeld meget gøy å daske mørkemenn mens man veksler mellom mektig magi, skytevåpen og sniking for å ta motstanden av dage.

Noen skjær i sjøen er det imidlertid også her, deriblant at det er kinkig å finne en ordentlig balansegang mellom hva som er lett og hva som er vanskelig. Vanlige fiender kan som regel karnøfles med et par velrettede trylleformler og noen spark; skygger som har tydelige svakheter fordunster så fort man ser stygt på dem; mens sjefsfiender er massive beist som krever enormt med tid og tålmodighet for å tas av dage. 

Man når nye nivåer og belønnes jevnlig for å utføre sideoppdrag og finne ingredienser, og det er stor stas å låse opp nye skapninger og magiformer, men det er likevel vanskelig å bli helt klok på hva spillet forventer av spillerens ferdigheter og pågangsmot.

Ta den! Foto: Espen Jansen/Gamer.no

Konklusjon

Persona 5 Strikers er tidvis nøyaktig så spennende, personlig og stilfullt som originalspillet, og det nye kampsystemet blir stadig bedre jo mer man spiller. Det tar fortsatt ganske lang tid før eventyret sparkes i gang for fullt og utviklerne tør å slippe taket, men når man først får plass å boltre seg på, er det meget fornøyelig å denge skygger i skyggeland.

Man utnytter svakheter, sparker bein under sjefsfiender og kombinerer monstre og magi for å bli stadig sterkere, og resultatet er et actionrollespill som stort sett leverer varene.

Store deler av spillet byr på øyeblikk med humor og snert. Foto: Espen Jansen/Gamer.no

Da er det bare synd at kampene til stadighet brytes opp av små og store mellomsekvenser hvor plottet og hovedpersonene bruker vel mye tid på å utfolde seg. Jeg synes det for all del fortsatt er koselig å bli kjent med den eklektiske bunken jyplinger Persona 5 kokte ihop, men jeg skulle sett at balansen mellom slåssing og snakking var enda bedre.

Det sentrale mysteriet i Strikers er på ingen måte like interessant som handlingen i hovedspillene i serien, men får tilmålt en omtrent like stor prosentandel av spilletiden. Det hjelper selvfølgelig noe at dette er et spill som er en del kortere enn de godt over hundre timene det tar å fullføre Persona 5, men jeg savner likevel mer meningsfullt sideinnhold og bedre kontroll over hvilke handlingsforløp jeg blir med på.

Mer enn noe annet er dette et spill hvor balansen mellom de ulike bestanddelene føles feil: Det er dårlig balanse mellom slåssing og snakking; mellom lett og vanskelig; og mellom spennende eventyr og tidkrevende småprat.

Slik det er nå er dette for all del et meget stilig sidesprang, et godt actionspill og på mange måter en mer enn verdig oppfølger til Persona 5, men den helt store gjensynsgleden – som jeg tidligere har følt i både fangekjellere og på dansegulvet – uteblir.

Persona 5 Strikers er ute på PlayStation 4, Nintendo Switch og Windows nå. Vi testet PlayStation 4-utgaven på en PlayStation 5. 

Vurdering

"Solid slåssing og tiltalende figurer, men spillet bommer på balansen."

Kommentarer (0)

Forsiden akkurat nå

Til toppen