ANMELDELSE: Xenoblade Chronicles 2
(Nintendo)

Nok å knote med til å vare en hel måneferd

Nintendos nye flaggskiprollespill passer overraskende godt til håndholdt spilling.

Mens ledelsen i Squaresoft på midten av 90-tallet fortsatt lurte på hva de skulle gjøre etter Final Fantasy VI, dukket plutselig to stykker fra grafikkdepartementet opp med noe som lignet en telefonkatalog. «Vi har skrevet Final Fantasy VII.» Det var ekteparet Tetsuya Takahashi og Soraya Saga hvis manus ble vurdert som for mørkt og komplisert for Final Fantasy. Mens Squaresoft til slutt skulle utvikle det Final Fantasy VII vi idag kjenner, som var enda mørkere om det kanskje ikke var fullt så komplisert, fikk Takahashi og Saga istedet starte sin egen serie.

Det kan fort ta en stund å komme seg til byen i det fjerne.
Det kan fort ta en stund å komme seg til byen i det fjerne. Bilde: Aleksandar Jekic

Resultatet ble Xenogears, en av spillhistoriens mest ubestridelige klassikere og selvfølgelig aldri utgitt i Europa. I tillegg til å være et prakteksempel på japanske rollespills solskinnstid på 90-tallet, med sin blanding av kamp til fots og i enorme kamproboter, fortalte det en virkelig tungvekter av en historie. Mens Planescape: Torment, hvor enn smart det er, mer poetisk spør hva som kan forandre et menneske, gikk Xenogears rett i dialog med abstrakte tenkere som Carl Jung og Friedrich Nietzsche. Det kom også godt ut av det. La gå da at det var en del animeklisjéer der og at spillets senere deler ble mer bok enn spill da de gikk tom for penger.

Ikke særlig klok av skade satset ekteparet enda høyere med oppfølgeren Xenosaga, nå med sitt eget selskap. Det skulle strekke seg over seks spill, alle omtrent på lengden med det originale Xenogears. Ifølge ryktene ville serien, som begynte på PlayStation 2, ende på PlayStation 4. Det første Xenosaga, som bare dekket 80% av den planlagte mengden historie og likevel ofte hadde lengre mellomsekvenser enn Metal Gear Solid, ble istedet en kommersiell fiasko som nesten drev det nye selskapet konkurs.

Namco, som opprinnelig hadde investert heftig i eventyret, kjøpte seg raskt ut. Nintendo var på den andre siden fornøyd med Takahashi & Cos hjelpeinnsats med kultrollespillet Baten Kaitos til GameCube. Før noen visste ordet av det var Monolith Soft blitt en del av Nintendo. Siden Xenoblade Chronicles i 2011 har de også levert kanskje de mest prestisjefylte spillene til Nintendos konsoller utenom Nintendos egne serier som Zelda og Mario. Mye fordi Switch-skaperne ellers har slitt med å trekke en stor variasjon av utviklere til sine konsoller.

Av en eller annen grunn har Homura blitt hetende Pyra på engelsk.
Av en eller annen grunn har Homura blitt hetende Pyra på engelsk. Bilde: Aleksandar Jekic

Noe merkelig har likevel skjedd med Xeno-serien siden Nintendo kom inn i bildet. For det første er spillene for en gangs skyld ferdige og polerte hver gang. Det mest forbausende er likevel hvor uambisiøse historiene plutselig har blitt, og at de langt fra er hovedfokuset lenger.

Kanskje har Soraya Saga, som har hatt lite å gjøre med serien siden Nintendo-overtakelsen, mer av æren for at Xenogears og Xenosaga var slik de var enn antydet. Eller kanskje er det en følge av Nintendos berømte inngrep hos utviklere de sammarbeider med, som når Shigeru Miyamoto sies å ha hatt en direkte hånd i utformingen av amerikanske Retro Studios Metroid Prime-suksesser. Både Takahashi og Saga har imidlertid med stolthet omtalt Xenoblade-serien som modnere enn deres tidligere spill. Og på en måte skjønner jeg hva de mener. Xeno-serien er fortsatt helt vanvittig komplisert. Forskjellen er at spilleren nå er en aktiv deltaker i denne kompleksiteten istedenfor en passiv tilskuer.

Ned i kaninhullet

I dette spillet finner du alltid et eller annet å knote med.
I dette spillet finner du alltid et eller annet å knote med. Bilde: Aleksandar Jekic

Å klargjøre figurene før kamp er en grunnleggende del av de fleste rollespill. I den relativt nybegynnervennlige Final Fantasy-serien pleier det for eksempel å holde med å bestemme utstyret figurene bruker, fra rustninger til fjærhatter, samt investere erfaringspoeng i evner man vil forbedre. Xenoblade Chronicles 2 befinner seg omtrent på den motsatte siden av skalaen. Ikke bare må man gjøre alt man vanligvis også må gjøre i Final Fantasy-serien, men i tillegg må hver av figurene knyttes til tre ytterligere figurer som passivt fungerer som støtte i kamp. Med vanligvis tre hovedfigurer på laget snakker man altså om til sammen tolv figurer å holde styr på. Støttefigurene har imidlertid sine helt egne systemer man må sette seg inn i.

Istedenfor å kjøpe utstyr smir man nye våpen til dem. Bruker man dem mye i kamp, åpner man også i beste fall bare opp rekker av forbedringer. Skal man faktisk få de spesifikke fordelene på hver av rekkene må man gjøre bestemte småoppgaver som er knyttet til den enkelte evnen, som å overvinne et bestemt monster som finnes et eller annet sted i spillet eller hente opp en gitt mengde mekaniske gjenstander i et lite minispill hvor man dykker etter skatter i havet. Og da må du faktisk huske å gå inn på figurene evnekart etterpå også. Ikke minst bærer hver av disse støttefigurene to magiske steiner med fordeler hver. Disse må raffineres i spillets byer før de kan brukes. Men du må ikke tro at du slipper unna lett der heller. Hver stein krever hver sine råvarer om raffineringen skal lykkes.

Fable 2-stemning på landsbygden i Utenomjordisksverd Krøniker 2.
Fable 2-stemning på landsbygden i Utenomjordisksverd Krøniker 2. Bilde: Aleksandar Jekic

Heller ikke sidefigurene man har er gitt. Man åpner opp drøssevis av dem ved å aktivere krystaller man finner rundt omkring, noe som straks lagrer spillet for at man ikke skal kunne laste tidligere lagringer til man får akkurat det man vil ha. Det kan nemlig raskt bli avhengighetsdannende å samle på de noen få titalls figurene med unike design, som er merkbart mektigere enn de generiske. Fordi sammensetninger av deres elementer og klasser (det klassiske trekløveret helbreder, angriper og kjøttskjold) kan bety liv og død i kamp er det likevel ikke alltid det er lurt kun å bruke de unike sidefigurene man har. Og joda, hver gang du stokker om på dem kan du banne på at du må gjøre masse nytt tuklearbeid for hver figur.

Og dette er bare det grunnleggende. En av spillets hovedfigurer har et eget utviklingssystem som involverer å spille et plagsomt minispill med NES-grafikk i timesvis. Mange av byens tjenester, som hva slags utstyr man kan skaffe, er knyttet til hvor godt likt man er de forskjellige stedene som igjen er knyttet til alskens sideoppdrag og oppkjøpet av butikkene man finner. Som i Final Fantasy XV har det også alle slags forskjellige effekter hva slags mat man gir figurene i tillegg til alt fra bøker til musikkinstrumenter med hver sine typer effekter. Velkommen til Xenoblade Chronicles 2, eller om du ikke elsker knoting: Helvetes innerste sirkel.

Slitsom historiefortelling

Som i de andre Xenoblade-spillene er historien langt mindre imponerende. Vi møter Rex som i likhet med det originale Xenoblade Chronicles' hovedpersoner bor på de naturkledde kroppene til kjemper store nok til å bære nasjoner. Dette spillets kjemper er imidlertid hakket mindre, mer som øyer enn kontinenter, og når de én etter én begynner å forsvinne tar Rex opp sporet til det sagnomsuste paradiset Elysium hvor han håper å flytte menneskeheten til trygghet.

Hovedpersonene er sjokkert over hva jeg egentlig synes om dem.
Hovedpersonene er sjokkert over hva jeg egentlig synes om dem. Bilde: Aleksandar Jekic

Med en historie bygget etter samme lest som japanske tegneserier for tenåringsgutter, som Dragon Ball og One Piece, er høydepunktet de ofte ganske lange og sensasjonelle actionscenene det er fort gjort å få gåsehud av. Reisen man blir tatt med på gjennom en fargerik og frodig verden føles også på sitt beste som den typen lystigere klassiske japanske rollespill man før i tiden forbandt med Nintendo-konsoller, som Chrono Trigger og Skies of Arcadia. Her hjelper det mye at hovedpersonene er en såpass sympatisk og forfriskende optimistisk gjeng.

Til tross for en god del mellomsekvenser er Xenoblade Chronicles 2 en håpløst dårlig fortalt affære, da. Omfattende elementer, som det føles ufattelig at man ikke har sett snurten av frem historien trengte dem, dukker opp i hytt og pine, mens den ene livløse dialogen følger den andre. Historien er totalt forutsigbar, med tvilsomme imperier og skurker som vil ødelegge verden av de latterligste grunner, og mange av figurene er rett og slett så utydelig skrevet at man aldri får tak på dem. Det samme gjelder enkelte historiekonsepter som i virkeligheten bare er banale. Man blir sittende å se på de mest dramatiske høydepunkt med den aller største likegyldighet.

Jeg liker (og tåler) den godtroende robotjenten Poppi, men Nopons er fortsatt det verste. Hilsen BekymretSamfunnsborger92.
Jeg liker (og tåler) den godtroende robotjenten Poppi, men Nopons er fortsatt det verste. Hilsen BekymretSamfunnsborger92. Bilde: Aleksandar Jekic

I fortellingen finnes det heller ikke en eneste original idé. Det viktigste konseptet, utvalgte som stifter bånd med superkrigere som hjelper dem i kamp, er godt kjent i animekultur gjennom blant annet Fate/Stay Night og JoJo's Bizarre Adventure. Xenoblade gjør ikke engang lånet rettferdighet. Mens begge overnevnte suksesser gjennomfører det med alle slags vrier, har ikke engang Xenoblade tatt av plasten på det. Spillet kommer aldri i nærheten av å få meg til å tro at disse superkrigerne er en naturlig del av og en mektig kraft i de typiske fantasykulturene man møter.

Med øyner og ører

Lengre kommer Xenoblade Chronicles 2 med musikken som veterankomponisten Yasunori MItsuda, kanskje best kjent for arbeidet med Chrono-serien, har laget en god del av. Av de store komponistene av japanske rollespill må jeg innrømme han ikke er noen favoritt, ofte synes jeg det er noe plastisk og fjernt med føleriet hans, men det er ikke lenger hver dag vi får et av de omfattende og ambisiøse lydsporene sjangeren alltid har vært kjent for. Hvert sted og hver by, fra åpne grønne sletter hvor stråene stryker hovedpersonen under albuene til mystiske lilla myrer du neppe vil drikke av, får en sterkere tilstedeværelse av de storslåtte sporene.

Som i det første Xenoblade Chronicles har man brukt en del uvant engelsk, inkludert en hel nasjon som snakker skotsk. Det kan bli i overkant distraherende, men da kan man laste ned det japanske lydsporet gratis.
Som i det første Xenoblade Chronicles har man brukt en del uvant engelsk, inkludert en hel nasjon som snakker skotsk. Det kan bli i overkant distraherende, men da kan man laste ned det japanske lydsporet gratis. Bilde: Aleksandar Jekic

Av andre gamle storheter innen japanske rollespill har Monolith Soft også klart å få med Tetsuya Nomura som siden han laget ikoniske figurer som Cloud og Sephiroth i Final Fantasy VII har blitt en av Square Enix' mest prominente regissører på godt og vondt. Jeg synes imidlertid dette ikke fungerer særlig bra. De mer karikerte og glorete designene til hovedkunstnerne kræsjer rett og slett med Nomuras mer jordnære. Det er aldri noen tvil om det når en av hans figurer dukker opp og det ser ut som om de har blitt revet ut av Kingdom Hearts med vold.

Et annet forstyrrende element i denne sammenhengen er hvor seksualisert hoveddesignet er. Jeg hadde aldri et problem med for eksempel mekanikeren Cidney i Final Fantasy XV fordi spillet generelt hadde en ganske sexy stil med skinnende bilpanser og veltrente, mannlige hovedpersoner i bar overkropp også. At den edle, snille heltinnen i et søtt spill som Xenoblade Chronicles 2 skal løpe rundt i undertøy er vanskeligere å forstå. Ikke nok med det, hun har større bryster enn Lara Croft hadde i de første Tomb Raider-spillene på 90-tallet og de er animert som om de var laget av en eksepsjonelt tynn gelé. Og dette er bare ett eksempel.

Er ganske sikker på at disse trappene var lengre enn den berømte uendelige stigen i Metal Gear Solid 3: Snake Eater.
Er ganske sikker på at disse trappene var lengre enn den berømte uendelige stigen i Metal Gear Solid 3: Snake Eater. Bilde: Aleksandar Jekic

Det er fortsatt spillets kart som rent visuelt imponerer mest i Xenoblade. I motsetning til de to forrige spillene får man denne gangen istedenfor én sammenhengende verden en håndfull kart figurene i løpet av historien reiser mellom. Vil du tilbake til et sted du har forlatt, og det vil du nok ganske hyppig, trykker du deg dit gjennom menyene. Dette designet, mangelen på kjøretøy som merkes godt i et spill som er så stort som dette (som kamprobotene man etter hvert fikk i Xenoblade Chronicles X), samt at alle kartene til sammen nok er en god del mindre enn verdenen i hvert fall i det forrige spillet var, kan nok forklares med den betydelig kortere utviklingstiden til spillet. Sannsynligvis har Nintendo ønsket å få det ut til Switch så raskt som mulig, da det ikke akkurat bugner over av spill for den nye konsollen foreløpig. En skuffelse kan Xenoblade Chronicles 2 likevel ikke kalles i dette henseendet. Spillet er fortsatt fantastisk enormt sammenlignet med stort sett alt annet og det finnes likevel mange forbedringer.

Det er ikke mange spill som lar deg se så langt inn i horisonten som Xenoblade Chronicles 2. Det er kanskje også det spillet jeg har spilt hvor man lengst har fulgt filosofien om at man kan dra et sted om man er i stand til å se det. Ofte falt jeg fra et stup til noe jeg trodde var min sikre død, bare for å lande på et skjult kart som var enda større. Kartene har heller aldri vært så detaljerte eller fantasifulle før med alt fra romantiske byer med teaterhus under et fjell dekket av mystiske ruiner til flyvende kjempefisker i underjordiske grotter. Jeg føler også Monolith Soft endelig har truffet den riktige balansen med byene. For første gang føles de på samme tid realistisk store samtidig som hver er unik, interessant og praktisk å navigere seg gjennom.

Noen folk tar på seg noe langermet i snøen, andre får en sarkastisk og kynisk kattejente til å holde rundt den ene armen deres. Slik er folk varierte.
Noen folk tar på seg noe langermet i snøen, andre får en sarkastisk og kynisk kattejente til å holde rundt den ene armen deres. Slik er folk varierte. Bilde: Aleksandar Jekic

Siden det er et Switch-spill, ser det naturlig nok litt røft ut sammenlignet med nyere spill på andre konsoller, men det kjører i hvert fall nesten plettfritt med kun noen svært sjeldne bildefrekvensproblemer. I håndholdt modus har spillet riktignok merkbart lavere oppløsning. På den andre siden føler jeg det bombastiske kunstdesignet, med mange store og klumpete former, best kommer til sin rett når alt blir litt presset sammen på en mindre skjerm. Det er nesten slik at jeg lurer på om utviklerne har valgt det nettopp derfor. Jeg har også alltid syntes det er noe helt eget med rollespillknoting på en håndholdt konsoll hvor man bygger seg opp i ens helt egne verden man har plass til i en hånd, helt siden man stort sett ikke fikk noe bedre enn Final Fantasy Tactics Advance. Xenoblade Chronicle 2s nesten rekordsprengende mengde knotemuligheter passer jo også perfekt til dette. Resultatet er at jeg nok spilte et stykke over halvparten av de 75 timene historien tok meg i spillets håndholdte modus og anbefaler den varmt.

Tøffe kamper

Og likevel har vi ikke kommet til det som egentlig er størst og viktigst i dette spillet, nemlig kampene. Xenoblade-serien har etter hvert beveget seg et godt stykke fra den Final Fantasy XII-klonen det begynte som hvor arbeidet stort sett lå i forberedelsene og man deretter nesten gikk fra monster til monster og ventet på å vinne. Xenoblade Chronicles 2 nærmer seg de senere delene av Final Fantasy XIII i intensitet og dette er noe som ofte gjelder mot ganske vanlige fiender også. De er også mer tidkrevende enn noen gang. Som allerede i det første spillet er det viktig å holde seg i bevegelse. Noen oppladbare angrep treffer best fra siden, andre bakfra. Også fiendenes angrep påvirker deg forskjellig avhengig av hvor du står.

Kan man se det, kan man dra dit. Og ja, man kan svømme der nede i skyene.
Kan man se det, kan man dra dit. Og ja, man kan svømme der nede i skyene. Bilde: Aleksandar Jekic

Noe som er nytt denne gangen er at om man ønsker å få mest ut av de oppladbare angrepene er man nødt til å aktivere dem akkurat like før figuren man styrer gjennomfører sin serie av de automatiserte standardangrepene. Selve hjertet av kampsystemet ligger likevel i elementsystemet. Etter en logikk man rett og slett bare er nødt til å lære seg kan man koble sammen superangrepene til de ni støttefigurene man har med seg i kamp etter hvert som de lades opp. Disse må ikke forvekles med de vanlige oppladbare angrepene. Først angriper man kanskje fiendene med forferdelige vindkast, gjør det til en farlig storm med iselementet og avslutter med å sende lyn ned i vannet som ligger igjen.

Lykkes man med en slik rekke oppstår det en ball, knyttet til det siste elementet man brukte, som begynner å rotere rundt fienden. Målet er å bygge opp flest mulig baller i forskjellige elementer og deretter starte et såkalt «Chain Attack» for å knuse dem. Har du pugget hvilke elementer som får jobben gjort, og Xenoblade Chronicles 2 følger selvfølgelig ikke den vanligste stein/saks/papir-modellen, kan man gjøre massiv skade på fienden uten at de får bevege seg en centimeter. Avhengig av hvor raskt og hvor mange elementballer man knuser kan man også fylle opp en ytterligere måler – fordi ingenting kan være for enkelt i dette spillet – og mer eller mindre atombombe fienden med et superduperangrep.

Det er mye som foregår samtidig i spillets kamper.
Det er mye som foregår samtidig i spillets kamper. Bilde: Aleksandar Jekic

Har du noensinne prøvd å bevege en hånd frem og tilbake over hodet mens man med den andre lager sirkler over magen, vet du sånn omtrent hvordan det etter hvert føles å spille Xenoblade Chronicles 2. Slik var det for meg der jeg prøvde å aktivere oppladbare angrep til riktig tid mens jeg skulle holde styr på hvilke elementballer jeg allerede hadde laget. En periode pleide jeg skrive forbokstavene til elementene jeg hadde raskt når jeg fikk dem. I en annen så jeg for eksempel for meg en skøytende emo-jente med brennende pannelugg for å huske at jeg allerede hadde elementene mørke, is og ild. Klarer du lære deg alt dette og ha oversikten kan du fint knuse fiender mange nivåer over deg; klarer du det ikke, og det gjør du neppe, er du ferdig.

For de som kanskje bare er 10-20 timer inn i spillet kan det høres ut som om jeg overdriver, for en god stund er spillet veldig snilt. Under halveis inn slår imidlertid bremsene hardt inn og den ene sjefskampen etter den andre virker designet for å teste forståelsen din av ulike sider av kampsystemet. En av sjefskampene er også et puslespill tilsynelatende laget på pur faen som jeg endte opp med å bekjempe utallige ganger bare for se den reise seg opp igjen og igjen. Når spillet begynner å teste deg på denne måten er det vel å merke flere titalls timer siden spillet på 2-3 utydelig tekstblokker, skrevet på en kameratslig måte direkte til spilleren, sånn noenlunde introduserte alt for deg på en gang. På mange måter i mindre detalj enn jeg nettopp har gjort.

Men dette, akkurat som de håpløst komplekse forberedelsene før kamp, vil jeg påstå ganske sikkert er med vitende vilje og hele poenget. Den største gleden i Xenoblade Chronicles 2 ligger nettopp i den konstante kampen for å holde hodet over vann mens spillet gjør alt det kan for å få deg til å gi opp. Og du verden hvor godt det føles når du istedet sprenger en boss til himmels.

Mange baller i luften

For dem som har spilt Xenoblade Chronicles X bør mye av denne opplevelsen virke gjenkjennelig. På mange måter overgår også Xenoblade Chronicles 2 forgjengeren mekanisk. Mens jeg med årene etter hvert har begynt å høre mye på lydbøker og podcasts når jeg spiller japanske rollespill, er det til Xenoblade Chronicle 2s fortjeneste at jeg nesten aldri følte behovet for det. Ikke bare fordi kampene er såpass krevende, men også fordi japanske rollespill sjeldent har vært så varierte og fleksible.

Det finnes få ting så stemningsfullt som et godt snøkart.
Det finnes få ting så stemningsfullt som et godt snøkart. Bilde: Aleksandar Jekic

Kartene er enorme, labyrintiske og nydelige nok til at det å komme seg rundt på dem alene er givende nok. Jeg elsker for eksempel hvordan man ofte møter en vegg hvis man forsøker å følge kompasset til neste historiemål. Slik blir man faktisk nødt til å se seg nøye rundt. For ikke å snakke om knotingen med figurenes egenskaper, og alt den innebærer, er det også nok av sideaktiviteter og sideoppdrag hvis du for eksempel setter deg fast i historien eller vil finne på noe annet. I The Witcher 3-stil har man i motsetning til tidligere Xenoblade-spill satset på lange, historiefylte oppdrag med større belønninger istedenfor korte og mangetallige. Disse er sant nok om noe enda kjipere skrevet enn det hovedhistorien er, men det gjør likevel at de føles betydelig mer tilfredsstillende å følge dem til veis ende.

En av skurkene er en robotjente med jetpack i tjenestpikeklær som kan gjøre hendene sine til kanoner. Og så er hun på størrelsen av et lite hus.
En av skurkene er en robotjente med jetpack i tjenestpikeklær som kan gjøre hendene sine til kanoner. Og så er hun på størrelsen av et lite hus. Bilde: Aleksandar Jekic

I motsetning til de fleste japanske rollespill er det heller ikke slik at du vil bruke mesteparten av tiden din på å slåss mot monstre som stadig kommer i veien for deg. De fleste er egentlig lite interesserte i deg og lar deg være i fred, akkurat som det ville vært på en ekte reise i en eventyrverden. Og de større monstrene man møter er ofte mer som «mini-bosser» som gir deg mer erfaringspoeng enn de vanlige. Man kan altså heller ta noen slike på veien istedenfor å slåss mot alt man ser, eller vente til det virkelig trengs, og først da med noen raske knappetrykke forflytte seg til det man synes er morsomt å holde på med. I en periode sanket jeg mange av erfaringspoengene mine gjennom et leiesoldatfirma man etter hvert får kontrollen over hvor man som i blant annet enkelte Assassin's Creed-spill sender tropper ut på oppdrag i verden.

Ikke seriens beste

Xeno-serien rangert:

1. Xenogears
En av de store spillklassikerne. Et japansk rollespill fra sjangerens gullalder med en av mediumets mest ambisiøse historier. Har du ikke spilt det anbefaler jeg bare å ta ut to uker permisjon fra jobben din for det. Hva enn du driver med kan det umulig være viktigere. 

2. Xenosaga Episode I: Der Wille zur Macht
Så lenge det varer er det faktisk noe så utrolig som en verdig og mer ambisiøs etterfølger til Xenogears. Det eneste som ødelegger er at det ikke helt ble noe av resten av prosjektet.

3. Xenoblade Chronicles X
Det mest ambisiøse og gjennomførte i serien siden Takahashi speilvendte Xeno-serien.

4. Xenosaga Episode III: Also Sprach Zarathustra
Dette var kanskje det siste japanske rollespillet med det klassiske turbaserte kampsystemet før det bare ble noe retro, og det er så raskt og smidig her at man lurer på hvorfor man egentlig sluttet med det. Lydsporet er også av favorittkomponisten min Yuki Kajiura. Historien er bare deprimerende da, der utviklerne simpelthen har prøvd å presse alt de hadde planlagt inn i ett spill. Det føles som å lese Wikipedia-oppsummeringen til favorittfilmen du aldri kommer til å få sjansen til å se.

5. Xenoblade Chronicles 2
Gjør noen ting bedre enn Xenoblade Chronicles X, men er rett og slett bare mindre ambisiøst og finpusset.

6. Xenoblade Chronicles
Dette er det eneste Xenoblade-spillet hvor historien i hvert fall begynner bra, men ellers er dette spillet rimelig overflødiggjort av Xenoblade-spillene som har kommet siden.

7. Xenosaga Episode II: Jenseits von Gut und Böse
Kanskje det merkeligste japanske rollespillet jeg noensinne har spilt, fullt av bisarre designbeslutninger som tilfeldige kamper som varer lengre enn bosskamper i andre spill, mens de siste planlagte 20% av den første episoden blir forsøkt strukket ut til et helt spill. Det eneste som er bra med det er at Yuki Kajiura har laget musikken til filmklippene. Frem til Xenoblade Chronicles i 2011 var det interessant nok det eneste Xeno-spillet som hadde kommet til Europa. Det var det like før amerikanerne ikke fikk.

Likevel forblir forgjengeren Xenoblade Chronicles X seriens høydepunkt for meg. Slik historiens omfang ofte ble dens undergang før Takahashi speilvendte hva Xeno-serien står for, er det så mye som foregår i Xenoblade Chronicles 2 at mange mekanikker rett og slett jobber mot hverandre.

Et enkelt eksempel er når spillet som sagt lar deg reise til steder du har besøkt med noen raske knappetrykk; selv når figurene har styrtet et skip et sted og desperat forsøker å komme seg til en trygg havn, uansett hvor ulogisk det er. Her prøver altså Xenoblade Chronicles 2 både å være et klassisk historiedrevet japansk rollespill og samtidig beholde sin radikale åpenhet. Istedet blir jeg revet ut av innlevelsen min.

Et annet stygt kræsj er måten man bygger opp støttefigurenes evnekart på. Jeg synes faktisk dette i bunn og grunn er ganske smart design. Tanken er vel at man mens man venter på bussen eller spiser lunsj kan bruke et kvarter på å jakte ned en bestemt fiende eller bygge opp lojaliteten til en av ens figurer. Man får jo knapt satt seg inn i spillets hovedhistorie siden sist på så kort tid.

Samtidig belønnes disse enkle gjøremålene i spillets hovedhistorie ved at man for eksempel får ta en snarvei i en hule senere. Dette er jo veldig kult! Xenoblade Chronicles 2 er et godt gammeldags storrollespill som også lar deg ha meningsfulle, totale opplevelser når du har dårlig tid og er på farten.

Problemet er når jeg, som stort sett har spilt Xenoblade Chronicles 2 i mange timer av gangen, plutselig ikke får fortsette i det hele tatt før jeg har skaffet visse evner. Resultet var noen av de verste par timene jeg har hatt med et nyere spill på lenge hvor jeg ut av det blå tvinges til å spille noe som minner om et mobilspill hjemme.

Xenoblade Chronicles X, og forøvrig originalen Xenoblade Chronicles, hadde også noen av disse problemene med sine egne kaos av mekanikker. Det var likevel ikke fullt så mange av dem og de var ikke fullt så ubalanserte som de ofte er i Xenoblade Chronicles 2. Og, som jeg var inne på tidligere, Xenoblade Chronicles X var jo også et mer ambisiøst og større spill.

Konklusjon

Å løpe rundt på de nydelige, gigantiske kartene til Xenoblade Chronicles 2 er en enkel glede for hvem som helst som nok kommer til å selge en god del eksemplarer av spillet slik det har gjort med tidligere innslag av serien. Min jobb er imidlertid ikke å anmelde en slik 10-20 timer lang prøvebit eller si om den er verd pengene, men å se på spillet i sin helhet som ærlig talt nok først og fremst vil appellere til en veldig spesifikk nisje av spillere som liker japanske rollespill for systemer og utfordringer. Slik tror jeg Dark Souls' fans vil få mer ut av det enn Final Fantasys.

På mange måter er også Xenoblade Chronicles 2 det overlegent beste i serien og alt den står for, blant annet med mange av de beste kartene og det mest omfattende kampsystemet. På den andre siden er det et mindre ambisiøst prosjekt som det virker som det har vært hastverk med å få ut til en ny konsoll som fortsatt har et ganske begrenset spillbibliotek. Kanskje er hastverket også grunnen til at jungelen av mekanikker føles mindre balansert og gjennomtenkt enn før. Og i et spill som krever såpass mye nitidig arbeid og tålmodighet fra spilleren som Xenoblade Chronicles 2 føles det spesielt hyklersk at alt ikke er det beste det kan være.

Vurdering

"Systemtungt og komplekst, men historien skuffer."

Kommentarer (10)

Forsiden akkurat nå

Til toppen