FEATURE: Her er spillene vi undervurderte da de var nye

Feature Redaksjonen svarer

(Foto: Montasje Gamer.no)

Her er spillene vi undervurderte da de var nye

Disse favorittspillene hadde vi liten tro på.

Som leser av Gamer.no har du kanskje lagt merke til at vi er en gjeng med svært ulike interesser og meninger. Se bare på det ulike utvalget vi kåret til 2017s beste spill. For at du som leser skal komme under huden på oss skribenter forsøker vi å være litt personlige og fortelle om egne opplevelser og erfaringer. Tidligere har vi skrevet om spillene vi gledet oss mest til, hvilke spill vi er best i, og hvilke spillverdner vi gjerne skulle sett igjen.

Selv om vi alle er lidenskapelig opptatt av spill, har vi veldig ulike preferanser. Noen sjangere har vi rett og slett ikke sansen for. Andre ganger klarer vi ikke å se apellen i et spill svært mange andre elsker. Samtidig hender det at vi tar så fryktelig feil. Et spill som virket så uinteressant ble plutselig en ny favoritt. Denne gangen har vi derfor tatt runden i redaskjonen med spørsmålet: «Hvilket spill undervurderte du da det var nytt?»

Mats Vederhus

Theme Hospital

Et spill jeg undervurderte var Theme Hospital. Jeg synes å huske at DOS-versjonen hadde veldig dårlig grafikk, mens Windows-versjonen hadde bedre grafikk. Uansett, jeg er glad jeg brukte litt tid på å sette meg inn i spillet, fordi under overflaten fantes det et vanvittig morsomt spill med mange lag som fortsatt er veldig spillbart den dag i dag.

Det var en kamerat av meg på barneskolen som introduserte meg for spillet. Theme Hospital, slik jeg husker det, var et av spillene som sementerte mitt forhold til simulasjons- og planleggingsspill sammen med Sim City 2000. Jeg endte opp med å spille en rekke andre spill som Rollercoaster Tycoon, Dungeon Keeper, The Sims, Sim City 3000, Sim City 4, og så videre. Da jeg spilte det i begynnelsen var jeg ikke gammel nok til å forstå humoren, men etterhvert som jeg er blitt eldre har spillet fått en ny dimensjon det ikke hadde før. Nå er det visst en ny versjon av spillet på trappene og det gleder jeg meg til! Min favorittsykdom er forstørret hode!

Theme Hospital. Bilde: EA

Jonas Magerøy

The Witness

Da jeg så The Witness for første gang under PlayStation 4-avdukingen i februar 2013, var det veldig lite som appellerte til meg. Det så ut som et fargerikt gåtespill, og ikke noe mer. Det ble fort glemt. Samboeren insisterte på at vi måtte spille det da det kom ut, noe jeg er veldig glad for at hun gjorde, for ellers hadde jeg nok ikke prioritert å spille det.

Makan til spill, altså. Hvis noen hadde fortalt meg at dette gåtespillet kom til å ikke bare slå, men regelrett banke dritten ut av DOOM og Uncharted 4: A Thief’s End på min personlige toppliste i 2016, hadde jeg ledd. Hardt.

Øyeblikket når du oppdager ditt første omgivelsesbaserte puslespill kommer jeg aldri til å glemme. Spillet stopper liksom aldri å introdusere dype lag og mysterier, og omgivelsene føles som et nødvendig avbrekk for å balansere puslespillene på en perfekt måte.

The Witness gikk fra 0 til 100 fra det øyeblikket jeg startet å spille, til første sett med puslespill var fullført, og stoppet aldri å fengsle meg før platinum-trofèet var låst opp.

The Witness. Bilde: Thekla, Inc.

Øyvind S. Sund

Pokémon Black & White

I forkant av lanseringen av Ultra Sun og Ultra Moon har jeg aldri vært mindre spent på et Pokémon-spillpar enn hva jeg var før Black & White. Annonseringen kom veldig raskt etter Diamond, Pearl og Platinum, og å slippe to nye spill til den samme håndholdtkonsollen fikk spillene til å fremstå som hastverksarbeid. Så feil inntrykk kan man altså få.

Pokémon Black.

Black & White innførte en helt ny verden basert på nordøstlige USA, helt nye Pokémon, en mørkere og mer moden historie, seriens mest melodiske og livlige lydspor, og langt raskere kamper og menyer – bare for å nevne noe. Større og mindre ting ble forandret og forbedret, og resultatet er et usannsynlig mesterverk som dessverre blir noe begravd i Pokémon-kanonen til fordel for spillene som kom før og de som har kommet etter.

For ordens skyld er Black og White fremdeles mine favorittinnslag i serien. I sin nye søken etter grafisk fremgang, lange pratesekvenser og strømlinjeforming av mekanikker har Game Freak og Nintendo foreløpig lagt kompleksiteten og særpreget til dette aldeles glimrende spillparet på hylla. Jeg håper noe naivt på en tilbakekomst i forbindelse med seriens inntog på Nintendo Switch.

Håvard Hofstad Ruud

Doki Doki Literature Club

Jeg har aldri vært særlig fascinert av JRPG-spill eller anime-spill. Da Gøran anbefalte Doki Doki Literature Club trodde jeg det hadde rablet fullstendig for han (han begynner å bli gammel, må vite). Jeg bestemte meg imidlertid for å utvide spillhorisonten, og lastet det ned, nysgjerrig på hva jeg hadde i vente.

I Doki Doki Literature Club! blir du - om enn noe motvillig - dratt med i en literaturklubb av venninnen din Sayori. Medlemslisten i klubben er kort, og består av fire, søte jenter med dypt forskjellig oppfatning av hva som karakteriserer et godt dikt. Én foretrekker svulmende ord med en dypere mening, mens en annen liker at diktene sier akkurat det som står.

Det er egentlig lite faktisk spilling i dette spillet. Stort sett klikker man seg gjennom dialog, og det eneste man påvirker selv er hva slags ord man velger å bruke når man selv skal komponere dikt. Hvilken type ord man velger påvirker hva de forskjellige jentene tenker om deg, og selv om dette kanskje virker som en typisk dating-simulator, tar dette spillet noen vendinger som gjør sterke inntrykk. Aldri har et spill gitt meg så mye gåsehud som Doki Doki Literature Club.

Jeg vil ikke spoile for mye, men anbefaler alle å sette av tre-fire timer til å trykke seg gjennom dette spillet. Det er en opplevelse du sent vil glemme.

Doki Doki Literature Club. Foto: Team Salvato / Steam

Alexei Smirnov

Thief: Deadly Shadows

Mens jeg som en ung og naiv konsollgamer koste meg med GTA: San Andreas, Jak 3 og Enter the Matrix, gjorde noen av mine PC-kamerater narr av min mangel på entusiasme for Thief: Deadly Shadows. De forventet at jeg skulle falle pladask for en tittel der hovedpersonen satte livet på spill for å få betalt husleien.

Personlig klarte jeg ikke å se verdien av å krype rundt i 0.2 Km/t med nesten ingen helse og enda færre effektive måter å forsvare meg på, i en verden som manglet både farger og moro. Det minte meg for mye om de kjedelige oppdragene som Sam Fisher ga seg ut på. Min versjon av et godt snikespill lignet mer på MGS2: Sons of Liberty enn Splinter Cell, og Thief hadde slettes ikke det som skulle til for å omskrive mine preferanser for actionspionasje.

Senere innså jeg hvor dum jeg hadde vært, og måtte bare gi etter for Deadly Shadows mange sjarmerende trekk. Den utspekulerte karakteriseringen av mestertyven Garrett gjorde større inntrykk enn forventet, og spillets bruk av et ufattelig kult og nifst steampunk-univers gjorde også susen. Sist men ikke minst viste snikeelementene seg å være meget intrikat nettopp fordi han var en ynkelig kjeltring - ikke atter en supersoldat.

Thief: Deadly Shadows.

Erik-André Vik Mamen

Minecraft

Jeg husker godt første gang jeg hørte om Minecraft. En venn av meg skrev på Facebook at man kunne gjøre et kupp ved å kjøpe Alpha-utgaven til en svært billig penge. Ganske overraskende siden jeg ikke så på ham som en som brukte noe særlig tid på spilling. Jeg tok en titt på noen skjermbilder, så over noen videoer, før jeg klødde meg i hodet. Hva i all verden var dette for noe merkelig spill? Hva er apellen i å sette klosser oppe hverandre?

Minecraft gikk ut av alpha og inn i beta før jeg bestemte meg for å faktisk teste spillet. Jeg hadde jo tross alt begynt å høre adskillig mer om det det siste året. Det tok ikke lang tid før jeg febrilsk gravde meg en jordhule for å overleve den første natten. Dagen etterpå fikk jeg ordnet meg med noen enkle verktøy og ikke minst fakler. Jakten på noen nyttige mineraler, og spennende huler å utforske var i gang. Og slik startet mitt personlige eventyr i Minecraft. Helt sikkert lignende, men samtidig helt unikt fra alle andres Minecraft-eventyr.

Minecraft. Bilde: Mojang

På neste side kan du se hvilke spill Petter, Andreas, Aleksandar, Audun, Bjarte og Gjøran undervurderte »

Pokémon White 2

DS
Slippdato: 12. oktober 2012
Sjanger: Rollespill
Utvikler: Nintendo
Utgiver: Nintendo

Pokémon Black

DS
Slippdato: 4. mars 2011
Sjanger: Rollespill
Utvikler: Game Freak
Utgiver: Nintendo

Pokémon White

DS
Slippdato: 4. mars 2011
Sjanger: Rollespill
Utvikler: Game Freak
Utgiver: Nintendo

Baldur's Gate

Windows
Slippdato: 30. november 1998
Sjanger: Rollespill
Utvikler: BioWare Corp.
Utgiver: Interplay

Kommentarer (7)

Forsiden akkurat nå

Til toppen